Å knele for den tre ganger HELLIGE Gud

La meg si dette før du leser videre: Vi mennesker er forskjellige, for Gud har skapt oss som originaler, ikke kopier av andre. Derfor er det ikke alt som kjennes naturlig for oss. Slik er det også med lovsangsutrykkene. Noen av oss er stillferdige, andre liker fart og bevegelse.

Det er derfor ikke meningen med det jeg skriver at du skal føle at du må inn i en spesiell form - for å bli akseptert av Gud.

Likevel - jeg har noe på hjertet som jeg gjerne vil få dele med deg: jeg lengter etter dybde, et rikere lovsangsspråk, en større hengivenhet og ærbødighet overfor Gud. Jeg er overbevist om at dette bare kan skapes av Den Hellige Ånd. For Den Hellige Ånds fremste oppgave er å peke på Jesus! 'Han skal herliggjøre Meg', sier Jesus om Den Hellige Ånd i Joh 16,13.

For egen del kjenner jeg meg dratt mot noen uttrykk for tilbedelse som ikke kjennes like naturlig for meg, men som jeg opplever at Gud skaper lengsler i meg etter å gjøre. Det handler om å knele ned i tilbedelse: 'Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far'. (Ef 3,14).

Det er et ord fra Salmenes bok som er blitt så levende for meg: 'Kom, la oss tilbe og bøye kne! La oss knele ned for Herren, vår Skaper! For Han er vår Gud...' (Salme 95,6-7a)

Overfor den tre ganger HELLIGE Gud kjennes det helt naturlig å knele eller kaste seg ned. Apostelen Johannes gir oss et lite glimt av hvordan det ser ut i Guds tronsal: 'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sin ned foran tronen og sier: Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt'. (Åp 4,9-11)

Det kommer en dag da hvert kne skal bøye seg for Jesus!

'Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Ef 2,9-11)

Derfor kjennes det mer og mer naturlig for meg å bøye kne. Jeg ser poenget, som enkelte sikkert vil innskyte, at dette kan bli et religiøst rituale, helt uten innhold. Slik kan det også bli om du sitter!

Jeg er ganske sikker på at om kong Harald hadde besøkt en kirke hvor du var tilstede, så ville du ha reist deg? Noe annet ville vært uhøflig. Vi kan altså reise oss for en jordisk monark, men ikke for Kongernes Konge og Herrenes Herre? For meg er det underlig når vi synger: 'Jeg bøyer kne for deg', og så sitter vi behagelig tilbakelent i våre kirkebenker. Er ikke det også religiøst?

Jeg ber om at ærefrykten for Gud kommer tilbake. Først og fremst i mitt eget liv. Apostelen Johannes beskriver sitt møte med den herliggjorte Kristus, slik: 'Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans'. (Åp 1,17)

Mange forunderlige ting ville skje om ærefrykten til Den Hellige kom tilbake.

Hvor forsvant de knelende bederne?

Se nøye på bildet! Det inspirerer meg. Russiske kristne på kne i bønn til Gud om vekkelse. Vakrere syn enn knelende bedere finnes ikke! Og om det gleder meg, så er gleden ekstra stor i himmelen. For Gud selv har gitt oss vidunderlige løfter om bønnesvar, og vist oss vårt høye og hellige kall som 'et hellig presteskap' - 'et kongelig presteskap' (1.Pet 2,5 og v.9)

Bildet er hentet fra årskongressen til de russiske baptistene. Tema for den tredje dagen på årskongressen var nettopp bønn. Pastor Paul Shvetsov talte om det å være en djerv beder, med utgangspunkt i livet og tjenesten til apostelen Paulus.

Det er ikke ofte man ser knelende kristne lenger. Stolene er blitt mer komfortable med årene i de fleste moderne kirkebygg. Der hvor noen kneler ser man nesten litt beskjemmet bort på dem, som om de forstyrrer den gode stemningen og den orden som bør finne sted i et møte. 

Men hva er vel mer naturlig enn å knele for Han som er Herrenes Herre og Kongenes Konge? Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesos:

'Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far ... og jeg ber ...' (Ef 3,14 og v.16)

På 1970-tallet da jeg ble en kristen var det ikke uvanlig å knele for man skulle be. Man bøyde sine knær ved stolen, eller ved plattformen, eller ved alterringen. Når ble det umoderne og upassende?

Knelende i bønn

En god venn av meg var nylig i Ukraina, hvor han besøkte en baptistmenighet. Han forteller at noe av det som gjorde så sterkt inntrykk på ham og kona, var at brødrene og søstrene der bøyde kne når de ba. Og ba gjorde de knelende flere ganger om dagen.

Dette har jeg opplevd flere ganger blant trossøsken i Russland og Romania. Her i Norge er det stort sett en glemt bønnestilling. Selv opplever jeg det ganske merkelig når vi i noen av disse "moderne" lovsangene synger at vi kneler innfor Ham, og så sitter vi lett henslengt i benkeraden! Vi gjør det vel kanskje "i ånden" da? Jeg synes mer det minner om liten ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Nå finnes det mange ulike bønnestillinger som er beskrevet i Bibelen, både sittende, stående, gående og knelende. Alt til sin tid. Selv varierer jeg, men jeg har funnet at bønn på kne er blitt mer naturlig for meg med tiden. Særlig når jeg tilber, eller er i forbønn for noe eller noen.

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himnmel og på jord." (Ef 3,14)

På kne innfor Gud kan vi kjempe i bønn, og hva er vel mer naturlig enn å knele eller ligge ustrakt innfor Gud, når den vi henvender oss til er Den Allmektige?

I Kristushymnen gjengitt i Filipperbrevet leser vi:

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!" (Fil 2,10-11)

På bildet har en kunster sett for seg apostelen Peter knelende i bønn.

Når vi tilber ser vi Jesu føtter

Har du tenkt over følgende:

Når vi begynner å tilbe er det føttene til Herren vi først ser!

I Åpenbaringen kapitel fire kan vi lese om Guds trone i himmelen og lovprisningen til Ham. Etter å ha beskrevet det Johannes får se, leser vi:

"Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen og sier: Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting og ved Din vilje består alle ting, og ved Din vilje ble de skapt." (v.9-11)

Maria vasket Jesu føtter med sine tårer, Johannes "falt ned som død ved føttene Hans", da Han så den oppstandne og herliggjorte Kristus, Allherskeren.

Den knelende, overgitte stillingen er den mest naturlige av alle, når en går fra å lovprise til det å tilbe. Denne ærbødigheten er noe som Den Hellige Ånd må skape i oss.

Mitt råd er dette: BE om å få denne ærbødigheten, denne hellige gudsfrykten.

Det er virkelig en Åndens gave.

Det jeg drømmer om å se er en menighet på kne i bønn og tilbedelse. Som ikke er opptatt av musikken, av taleren, av et program - men av Gud, av Jesus. Som er lidenskapelig oppslukt av Ham - og Ham alene.

Jeg oppholder meg i Salme 27 for tiden. La meg sitere denne salmen slik den gjengis i Bibelen Guds Ord:

Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? De da onde kom imot meg, da mine motstandere og fiender ville fortære mitt kjøtt, snublet de og falt. Om en hær skulle leire seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg i dette.

En ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager, så jeg kan skue Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel.

For Han gjemmer meg under Sitt dekke på den onde dag. Han holder meg i skjul i Sitt tabernakel. Han skal løfte meg opp på en klippe. Og nå skal mitt hode heves over mine fiender som omringer meg, og jeg vil ofre gledesoffer i Hans tabernakel. Ja, jeg vil synge, jeg vil lovsynge Herren. Hør min røst, Herre, når jeg roper. Se i nåde til meg og svar meg!

Da Du sa: 'Søk Mitt åsyn', gjentok mitt hjerte for Deg: 'Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke.'

Skjul ikke Ditt åsyn for meg! Send ikke Din tjener bort i vrede! Du har vært min hjelp. Ikke svikt meg og ikke forlat meg! Å, Du, min frelses Gud. Om min far og min mor forlater meg, så skal Herren ta seg av meg. Lær meg Din vei, Herre, og led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld. Overlat meg ikke til mine fienders onde sjelstilstand! For falske vitner har reist seg mot meg, og slike som fnyser av vold. Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land. Vent på Herren, vær frimodig og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

Uthevelsene er mine. Dette er en av de bønnene jeg ber for tiden, og jeg legger spesielt trykk på vers fire og åtte, som her er utvidet.

Jeg ber om en virkelig lidenskapelig, altoppslukende kjærlighet til Jesus. Ber du sammen med meg?