Når Den Hellige Ånd blåser

"Alle de helliges syner er blitt gitt dem ved tiden for bønnen, den tid da hver og enn taler til Gud."  Ordene faller mildt fra Isaks munn. Vi har bedt Completorium sammen. Det er svalt inne i hans celle. Dagen har vært glohet. Nettene kan bli kalde her i ørkenen.

"Kan du si noe om bønnens betydning," spør jeg forsiktig.

Isak blir med ett stille, som han pleier. Det er som om han henter ordene fra en indre kilde, fra en brønn med friskt, kaldt vann, som lesker såre struper.

"Det er når mennesket ber at hun forstår det ufattelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen overveldet og henført fylles opp av kjærlighet slik at hun glemmer sin bønn og dens innhold. Hun befinner seg ikke lenger i verden."

Så blir Isak stille, og i stillheten dveler jeg ved hans ord.

Profetisk: .Den Hellige Ånds vind

På denne 1.pinsedagen i 2020 kom jeg til å tenke på noe en indianervenn av meg, Brown Eagle, skrev nylig. Det hun skriver passer veldig bra på en dag som denne:

'En ørn svever ikke på grunn av sin kropps fysiske kraft eller sine vinger, men under de varme, termiske strømmene av vind som får den til å se uanstrengt ut.

Den vil sitte å vente på en fjellskrent, inntil vinden er varm nok, og så ganske enkelt lene seg til vinden ... i det den stiger.

Ren og skjær menneskelig styrke, synes å ha en tendens til å gå nedoverbakke, mot forfall og død. Hvor høyt har du sett en kylling fly? Vi må slutte med å arbeide i vår egen styrke og begyne å hvile i Hans. Bruk de varme, termiske strømmene fra Den Helllige Ånd til å løfte deg til nye høyder.'

- Brown Eagle
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Det er ingen som Gud, Jesurun! Han farer fram over himmelen ed hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene. En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer.' 5.Mos 33,26-27a