Günther Hopfner (1959-2015) - del 1

'En dag stanset en BMW Gran Coupe 4 serien utenfor Michaelshof Bruderhof i Birnbach i Tyskland. Ut steg Günther Hopfner 'for å se seg rundt'. Et år etter, i 1966, var Günther Hopfner døpt, og medlem av den anabaptistiske kommuniteten.

Han flyttet så til den anabaptistiske kommuniteten i Darvell i det sørøstlige England hvor han levde i nesten tretti år. Jeg kan fremdeles se ham for meg ved tea-tid sittende i et hjørne, omgitt av tenåringsgutter som lidenskapelig diskuterte resultatene fra Premier League. Som regel var det Chelsea som havnet øverst på lista, selv om de tapte.

Günther hadde sin egen stil: en mørke grønn Oxford flanellskjorte, blå jeans, helsesandaler så gamle og slitte at noen kunne ha bydd på dem på en auksjon, alltid med bart og briller med tykke glass. Han var en mann med orden og rutiner, resolutt og uavhengig i alt han gjorde og med sterke meninger.

Helt inntil han for seks uker siden døde arbeidet han på leketøysavdelingen i kommuniteten i Darvell, og skrudde sammen ulike slags leker laget av tre. Han arbeidet hardt, noe han har gjort hele livet, og husket de tidlige morgenene han arbeidet som baker, og de 60 timers ukene hvor han satte opp drivhus i stål over hele Tyskland. Det hendte at arbeidet ikke gikk så bra. Som når deler til en lastebil ikke ankom til rett tid slik at Günther ikke fikk gjort jobben sin. Dette irriterte Günther og da kunne det lyne og tordne i noen uker.

Hans tilbakeholdenhet om sin fortid kunne for mange av oss gjøre ham vanskelig å forstå, men de som visste om den vanskelige barndommen og ødelagte ekteskapet prøvde å være tålmodig, og selv om han ofte stormet ut for å pakke sine poser og reise, kom han alltid tilbake og ble forsonet igjen. Når han hadde tatt en avgjørelse, så handlet han med det samme.

(fortsettes)

USA nekter å gi visum til nonne fra Irak

En irakisk domminikanernonne, søster Diana Momeka (bildet), som var invitert til å tale i den amerikanske kongressen, er nektet innreisevisum til USA. Den irakiske nonnen har selv opplevd å bli fordrevet fra sitt hjem av IS.

Det amerikanske innenriksdepartementet har nektet å gi henne visum uten å oppgi noen grunn. Det var flere i delegasjonen fra Irak, men søster Diana, som var den eneste kristne blant dem, var den eneste som ble nektet visum.

Hensikten med at søster Diana var med i denne delegasjonen, var å fortelle om forfølgelsen av kristne i Midt-Østen. Hun er en innflytelsesfull kristen leder i hjemlandet og sitter med førstehåndsinformasjon om tragedien som har rammet kirken i Irak og i landene omkring.

Flere av de som har møtt henne sammenligner henne med Moder Teresa.

I delegasjonen fra Irak var det både yezidier og turkmenske shia-muslimer. De fikk innreisevisum uten noen problemer.

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

'En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gylne. Når vi ser nærmere, kan vi beundre skjønnheten hos er enkelt stein. Men tar vi et steg tilbake, ser vi at alle disse små steiner utgjør et vakkert bilde. Det forteller noe som ingen av steinene skulle kunne fortelle selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men tilsammen viser vi Guds ansikt for verden.

Ingen kan si: Jeg gjør Gud synlig.

Men andre som ser oss sammen kan si: De gjør Gud synlig. Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Ukrainakonflikten: Vellykket kristen fredskonferanse i London

Mer enn 6.000 mennesker drept og 1,2 millioner internflyktninger. Hvordan skal den globale kirken reagere på den ukrainske konflikten?

60 delegater og observatører fra ulike kristne trossamfunn og humanitære organisasjoner i Ukraina, Russland og Europa forøvrig var samlet til The London Consultation i Lambeth Palace 28. april, for å drøfte dette spørsmålet. Konferansen ble simultantolket til russisk, ukrainsk og engelsk.

I fire sesjoner ble ulike spørsmål relatert til den pågående konflikten diskutert. Ulike talere tok for seg det 'russiske verdenssynet' og hvordan visse ideologier er den drivende kraften i konflikten, men også hvordan kristne bør reagere på den humanitære katastrofen, truslene mot religiøs frihet, brudd på menneskerettighetene og hva som kan gjøres for å få i stand en forsoningsprosess.

På bildet ser vi den globale ambassadøren for Baptist Missionary Society, David Coffey, og ved hans venstre side, pastor Yuri Sipko, som er den tidligere presidenten for Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene i Russland og på hans høyre side, biskop Mykhalio Panochko, som er president for kristne av evangelisk tro i Ukraina. Dette er sentrale personer i arbeidet for fred og forsoning i den pågående konflikten.

La oss huske på å be for dem og for ringvirkningene av denne viktige konsultasjonen i London og det videre arbeidet fremover.

(Foto: European Baptist Federation)

Samuel Steinmann er død

Det er med sorg og stort vemod vi mottar beskjeden om at Samuel Steinmann er død. Steinmann døde i natt 91 år gammel. Dermed er en epoke over. Samuel Steinmann var den siste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert i 1942. Som tidsvitne har han satt djupe spor i den norske befolkning. Ikke minst gjennom det kolossale arbeidet Steinmann nedla for å fortelle om grusomhetene han og andre av jødene ble utsatt for til norske ungdommer.

Steinmann var 19 år da han ble tvunget ombord på fangeskipet Donau sammen med 532 jøder og fraktet til konsentrasjonsleiren Auschewitz-Birkenau.

Samuel Steinmann var en stillferdig og god mann, ja, om ham vil jeg bruke ordet høvisk. Som betyr hadde en høflig, dannet og ærbar oppførsel. Et møte med Steinmann satte spor hos alle. Selv fikk jeg anledning til å snakke med ham på telefon. Bare det å høre måten han snakket på gjorde noe med deg.

Måtte han nå få hvile hos Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og måtte Norge forvalte det han har lagt igjen hos oss av medmenneskelighet, og ta vare på hans stemme i kampen mot nazismen, menneskeforakten og ondskapen. Vi må aldri glemme det Samuel Steinmann og jødene ble utsatt for.

Å møte Gud i de fattige

'Når vi ikke er redde for å erkjenne vår egen fattigdom, kan vi være med andre mennesker i deres. Den Kristus som bor i vår fattigdom kjenner igjen den Kristus som bor i andres.

På samme måte som vi vil ignorere vår egen fattigdom, vil vi gjerne ignorere andres. Vi foretrekker å ikke se mennesker som er nødlidende, vi synes ikke om å se på slike som er deformerte eller funksjonshemmede, vi unnviker å tale om menneskers smerte og sorg, vi holder oss unna mennesker som er hjelpeløse og i nød.

Ved å gjøre det, mister vi kontakten med de menneskene som Gud viser seg gjennom. Men om vi oppdager Gud i vår egen fattigdom, forsvinner vår frykt for de fattige, slik at vi kan gå til dem og der møte Gud'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Snekkeren Josef, faren min og 1.mai

Maidagen er minnenes dag for meg. Minner om en god far, skomakeren og spesialarbeideren Aksel Olav Hansen. I barndommen grep jeg tak i 'nevan' hans med små barnehender, og sammen gikk vi i 1.maitoget gjennom barndommens gater til lyden av Internasjonalen. Røde faner som vaiet i vinden.

Jeg hadde en trygg, god og snill far. Han var den første til å arbeide for at det skulle bli barnehage i hjembygda mi. Kampen mot sosial urett, bedring av arbeidernes kår og internasjonal solidaritet var hans hjertesaker.

Når han ble alvorlig syk og ikke kunne gå i 1.maitoget holdt han seg hjemme. Han ville ikke stå langs veikanten for å se på. Det ble for vanskelig. Da ville han heller holde seg hjemme. For far var maidagen - vi kaller den bare det i vår familie - nærmest hellig.

I dag var jeg, sammen med kona mi, på graven hans med en bukett hvitveis plukket i skogen ved bautaen over falne i Hunndalen. Jeg var sammen med ham der grytidlig om morgenen hver 1.mai for å hedre de som falt under 2.verdenskrig. Senere på dagen var det gratis kino i Folkets hus, is og pølser. Jeg fortsatte tradisjonen med å gå i 1.mai tog i årene som fulgte etter fars død i 1971.

Men det er også en annen far jeg minnes 1.mai. Stefaren til Jesus, tømmermannen Josef. Det passer i grunnen veldig godt. Josef kom fra enkle kår. Han livnærte seg som tømrer. Og identifiserte seg nok med fattigfolket i Nasaret. Han fikk nok føle på kroppen hva det ville si å være en helt vanlig arbeider på den tiden, med en hard okkupasjonsmakt som krevde inn skatter og som undertrykket arbeidernes elementære rettigheter.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for hva vanlige arbeidere her i Norge har kjempet fram gjennom årene som har gått, og som mange tar som selvfølgeligheter i dag. Det har kostet blod, svette og tårer. Det har ikke vært gratis. Jeg har aldri forstått kristne som har kjent dragningen til høyresiden. I dag ser vi en høyreside som vil krenke helligdagsfreden og undergrave arbeidstidsbestemmelser og goder arbeiderbevegelsen har bygget opp ved hard kamp, så blir det enda mer forunderlig.

Takk far for det forbildet du var. Jeg kjenner enda på vemodet etter din bortgang. Det vemodet er blitt forsterket etter at jeg selv ble alvorlig syk. Og takk til Josef for det forbildet han er som stefar. For det mot han viste når han valgte å gifte seg med Maria, ei ung tenåringsjente som var med barn før de ble gift.

Gideon har delt ut 2 milliarder Nytestamenter!

Det er nesten ikke til å tro, men likevel sant: Gideon har passert 2 milliarder utdelte Nytestamenter! Jeg er en av de som kom til tro på Jesus, ved å lese Det nye testamente, som min bror hadde fått på skolen fra en representant for norske Gideon.

To milliarder Nytestamenter! Det er litt av en milepæl, og virkelig noe å takke Herren for. Tenk hvor mange forvandlede liv som gjennom dette bibeldistribusjonsarbeidet har fått lese Guds ord for første gang i sitt liv, og kommet til tro.

Eksekutiv direktøren i The Gideon International har i denne forbindelse skrevet følgende:

'Kjære medlem
Herren har rikelig velsignet foreningens innsats i tjenesten, ettersom vi nettopp har delt ut eksemplar nummer to milliard av Guds ord siden vi begynte bibelutdeling i 1908. Pris Herren!  

Takk for forbønn og støtte. Vi vet at bak hvert tall er et ansikt, bak hvert ansikt er det en historie, og bak hver historie en uvurderlig sjel. Dette er en fantastisk melding å dele med alle våre kirker og venner.

For å feire det Gud har gjort, vil våre internasjonale medlemmer presentere en ”2 milliard Bibel” til så mange av lederne som mulig i de 200 landene hvor vi er organisert. Det er interessant å merke seg at utdelingen av den første milliarden bibler og nytestamenter tok 93 år (1908-2001). Den andre milliarden ble oppnådd i løpet av mindre enn 14 år (2002-2015).

Igjen vil jeg si, vi setter stor pris på alt du har gjort for The Gideons International i tjenesten for vår Herre. Vi ber om at du fortsatt vil be om muligheter til å nå flere sjeler enn noen gang før med Guds livsforvandlende Ord. Deres i Kristus, Craig Warner Exec. dir.

Mer enn 6000 ungdommer feiret påsken i Taize

Mer enn 6000 ungdommer tilbrakte påsken i Taize. Mange besøkende kom også fra regionen rundt Taize, for å feire Kristi oppstandelse sammen med brødrene i den økumeniske kommuniteten.

I år - før nattverdferingen 1.påskedag - ble det tent en stor ild utenfor Forsoningskirken. Med ilden fra dette bålet ble det store påskelyset tent. Påskelyset ble så båret inn i kirken, mens alle fulgte etter syngende.

Mot slutten av gudstjenesten 1.påskedag kom kvinner fra ulike kommuniterer som var tilstede i Taize denne påsken frem, og ropte ut: Kristus er oppstanden på mer enn 20 ulike språk.

Nå har våren kommet til Taize, og mange ungdommer fortsetter å komme hit. Disse har kommet fra Tyskland og Frankrike. En gruppe med ortodokse kristne er også her. De kommer fra Moskva. Det er blitt en tradisjon i Taize hvert år at ortodokse kristne kommer til Taize etter påske.

Bror Alois, som nå er leder av den økumeniske kommuniteten i Taize, har i sine bønner som han ber ved middagstid hver dag, vært særlig opptatt av de store flyktningestrømmene til Europa, med særlig fokus på det som skjer i Middelhavet og med krigen i Ukraina og jordskjelvet i Nepal. La oss stå sammen med Taize-brødrene i bønn for dette.

40 år siden sluttstrek ble satt Vietnamkrigen - og litt fra min egen historie

I dag er det på dagen 40 år siden den sør-vietnamesiske generalen Duong Van Minh kapitulerte og det ble satt punktum for den forferdelige Vietnam-krigen, eller Den andre indo-kinesiske krig.

Det var Vietnam-krigen som gjorde meg politisk bevisst og bråmoden. Jeg var bare 11 år da jeg spurte rektor på barneskolen om å få låne en talerstol, og arrangere demonstrasjonstog mot Vietnam-krigen. Med et FNL-flagg drapert over talerstolen holdt jeg min appell på plenen utenfor Blomhaug skole. På veggen hjemme hang det et stort portrettbilde av Ho Chi Minh, sammen med plakater i like stor størrelse av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao tse tung. Lesestoffet den gangen var Maos lille røde og studiebøker i marxismen-leninismen utgitt av Oktober forlag og kjøpt i Oktoberbokhandelen som holdt til i den gamle drosjebua på Gjøvik.

Joda, du leste rett. Jeg var 11-12 år gammel. Reaksjonene på det som skjedde i Vietnam grep meg så sterkt at jeg skrev et dikt, som ble oversatt til vietnamesisk

Våren 1972 ble jeg en kristen. Jeg leste Bergprekenen for første gang og ble oppslukt av Jesu ikke-volds-lære. Når jeg oppdaget anabaptismen i 1974-75 fant jeg et alternativ til mitt samfunnsengasjement for fred og kampen mot urett. Det var også en av årsakene til at jeg ble baptist, og senere ordinert som pastor i Det norske Baptistsamfunn. I senere år har dette for mitt vedkommende fått et nytt uttrykk i den nymonastiske bevegelsen, hvor ett av kjennetegnene er et engasjement for de fattige og undertrykte. Og fattige i vid forstand.

Bildet som følger denne artikkelen er et av de mest kjente fotografiene fra Vietnamkrigen. Bildet viser virkelig krigens gru. Fortsatt bærer mennesker i dagens Vietnam spor etter disse grusomhetene.

Dette ikoniske bildet er tatt i Tran Bang av den amerikanske fotografen Nick Ut, som var pressefotograf for pressebyrået AP og som vant den prestisjetunge Pulitzer-prisen for dette bildet. Den nakne jenta som løper forskremt bort fra krigens gru heter Phan Thi Kim Phuc. Hennes historie kan leses i en bok som anabaptisten Johann Christoph Arnold har skrevet, og som Luther forlag ga ut i 1999. Det er mulig den kristne bokhandlerkjeden VIVO fortsatt har den i salg. Boken heter: Tilgivelsens tapte kunst, med undertittelen: Fortellinger om veien bort fra bitterhet.

Den er herved anbefalt på det aller varmeste.

Når vi møter 'trospolitiet'

Det er mulig å ha 100 prosent rett og likevel ta 100 prosent feil!

I den siste tiden har jeg møtt noen ivrige 'seloter', jeg er tilbøyelig til å si 'overivrige' på vår Herres vegne. De opptrer som et slags 'trospoliti' hvor de sitter inne med alle de rette svarene, og har et stort behov for å sette andre på plass. Men de mangler noe vesentlig, noe som gjør at de bare er 'en lydende malm eller en klingende bjelle'. Det er nemlig de ordene apostelen Paulus bruker for å beskrive kristne som lider av en mangelsykdom: kjærlighet.

Det er ganske interessant at i dette som kalles 'kjærlighetens kapittel' i Bibelen, så understreker den samme apostelen: 'For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis'. Men slik er det ikke for 'trospolitiet'. De har forstått det meste, om ikke alt, ved det som Bibelen omtaler som 'troens mysterium'. I alle fall er det slik at det de ser er det eneste rette.

Man blir ikke varm og oppmuntret når 'trospolitiet' dukker opp. De er mestre i å splitte, sette folk opp mot hverandre, og omtale andre med sterke ord og beskrivelser. Og de har ingen problemer med å sette ut rykter. De plukker litt her og litt der av hva du har sagt eller skrevet - for de passer på! - og så setter de dette sammen, gjerne uten å snakke med deg, og så forteller de andre som er deres like hva du mener og hva du tror. Sånn det passer dem. Om bildet som de skaper er sant, er egentlig ikke så farlig, fordi det er jo 'trospolitiet' som sitter med fasit.

Det begynner å bli mange år siden nå. Jeg var i Sarons dal og hørte Aril Edvardsen tale om 'løgnens ånd'. Jeg husker enda hans vakre Kvinesdal-dialekt, og 'hører' stemmen hans ennå. Det var på den tiden Sarons dal var utsatt for en voldsom bakvaskelseskampanje. Aril tok oss med gjennom hele Bibelen og talte om den åndsmakt som har løgnen til sin far. Jeg glemmer det aldri. Det var rystende og oppklarende for min del.

Forstår mennesker som sprer rykter hvem som de egentlig tjener? Åp 12,10 forteller oss om 'våre brødres anklager' som er 'kastet ned'. Hva er dennes oppgave? Han anklager oss 'for vår Gud dag og natt'. Låner vi stemmen til denne anklageren?

Jeg husker Aril Edvardsen siterte Åp 22,14-15, noe av det aller siste som står skrevet i vår Bibel: 'Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn'. (min utheving)

Apostelen Johannes taler om den kjærlighet vi skal ha til våre trossøsken: 'Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene'. (1.Joh 3,14-16)

Møte med mennesker som tror de elsker sannheten, og likevel inngir en slik kulde og direkte uforsonlighet, gjør inntrykk. Noen av dem har skrevet til meg i det siste som en reaksjon på en artikkel hvor jeg tilkjennegir noe av den veien Gud har kalt meg til å gå. Da fikk jeg også høre om et rykte som går om meg, som slett ikke har rot i virkeligheten. Men hvilken rolle spiller det for 'trospolitiet'. Uansett hva du sier så er det jo de som har rett.

Tidlig en morgen våknet jeg med disse ordene. Det er Jesus som sier dem:

'Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene'. (Luk 12,3)

Når vi sammensverger oss og tisker og hvisker bak ryggen til en kristen bror eller søster, så vit dette: En dag vil det komme fram i lyset! En dag vil løgnens ånd bli avslørt. Da hjelper det ikke så mye om vi tror at vi er på rett side, når det er Herren selv som avslører oss.

I min daglige bibelleseplan, den jeg leser sammen med de andre kommunitetsmedlemmene som tilhører kommuniteten i Bjärka Säby, leser jeg disse ordene i dag:

'Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. La Kristi fred råde i hjertene ....' (Kol 3,12-15 a)

Om å bli brød for verden

'Når Jesus tok brødet, velsignet det, brøt det og ga det til sine disipler, sammenfattet Han i de gestene sitt eget liv.

Jesus er utvalgt siden begynnelsen, velsignet ved dåpen i Jordan, sønderbrutt på korset og gitt som brød til verden. Å bli utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt er Jesus Kristus, Guds Sønns hellige oppgave på denne jorden.

Når vi tar brødet, velsigner det, bryter det og deler det ut med ordene: 'Dette er Kristi kropp', gir vi uttrykk for vår overgivelse, vårt ønske om å leve et Kristus-liv. Vi vil også leve som utvalgte, velsignede og sønderbrutte, og dermed bli brød for verden'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Intet nytt om kidnappede syriske erkebiskoper

Denne uken er det ganske nøyaktig to år siden de to erkebiskopene, Boulos Yazigi og Yohanna Ibrahim ble kidnappet i Syria. Siden har ingen hørt noe mer fra dem. Og verden er taus. Ingen stilles til ansvar for det som har skjedd.

Det var mens de var på vei hjem fra et besøk i Tyrkia til deres hjemby, den syriske byen Aleppo, at bevæpnede menn stanset bilen deres og de to ble ført bort mot sin vilje.

Ingen har påtatt seg ansvaret for kidnappingen. Broren til erkebiskop Boulos, John, forteller til The Blaze, at 'vi har forsøkt å forhandle med de som kan hjelpe i denne saken, men beklageligvis er det fullstendig taushet'.

Den libanesiske innenriksministeren, Nouhed Machnouk, er derimot mer positiv i sin tolkning av tausheten. Han mener at ingen nyheter, kan være gode nyheter.

Siden kidnappingen har vi bedt for de to erkebiskopene i forbindelse med vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, stort sett hver eneste uke, og for fader Paolo, prior for Deir Mar Musa klosteret, som også er kidnappet. Heller ikke om ham er det noe nytt.

La oss fortsette å be for de tre.

Å lytte gjennom sår

'Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene er tatt gått hånd om. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men når noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger være seg oss eller andre.

Når vi opplever et annet menneskets legende nærvær, oppdager vi vår egen evne til å lege. Da gjør våre sår det slik at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Her er et annet Nouwen sitat:

'Vi er kalt til å leve autentisk som Jesus. Det er mange veier og former i hvilken måte man kan være en kristen'. (Fra The Wounded Healer)

Og fra samme bok:

'Den store illusjonen ved det å være leder er å tro at du kan føre noen ut av ørkenen, når du selv ikke har vært der'.

Ta turen til Lia gård for retreat om Guds farshjerte!

Det er ikke så ofte jeg bruker bloggen til å annonsere for et arrangement, men denne gangen gjør jeg et unntak. Årsaken er at jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere kunne få oppleve en retreat på vakre Lia gård i Østerdalen (bildet) med tema: Guds farskjærlighet.

Datoen er 24.-28 juni.

Denne retreaten er blant de mest retreatene i Norge, og mange har fortalt i etterkant at på akkurat denne retreaten, fikk de et møte med Gud, som skapt varige og positive endringer i deres liv. Det er mine gode venner, Else og Ivar Johnsen som står ansvarlige for retreaten sammen med Lia gård og Frikirken. Else arbeider for tiden i voksenopplæringen, mens Ivar arbeider til daglig med medarbeiderutvikling i Frikirken. De har hatt seminarer om dette temaet både i Norge og i utlandet. De har også gode bånd til bevegelsen ”Fatherheart Ministries” som har base på New Zealand. De har gjennom en del år mottatt vesentlige impulser både fra retreatbevegelsen og fra forkynnelsen om Guds Farshjerte. Flere erfarne veiledere blir med.

I invitasjonen til retreaten heter det: 'I en tid full av krav til prestasjoner, effektivitet og levering, trenger vi mer enn noen gang å oppdage vår identitet som sønner og døtre av en mektig og kjærlig Far. Vi tror en tilrettelagt retreat gir en spesiell mulighet til å la dette få synke inn i oss til fornyelse og helbredelse. Derfor inviterer vi til noen livgivende dager sammen i stillhet og gudsnærvær, - med ”Guds farshjerte” som en rød tråd i bibelmeditasjon og undervisning.'

Blant emnene som behandles er: Å kjenne Gud som far. Foreldrebilder og gudsbilder. Tilgivelse. Å finne barnet i oss selv. Fra tjeneridentitet til å være sønner og døtre. Guds morsomsorg.

Ta direkte kontakt med Ivar Johnsen: 61191295/48070379/99571854, eller Lia gård: tlf. 62466500. Du kan også skrive til: ivar.johnsen@frikirken.no

For deg som har vært på en slik retreat som dette finnes det også en mulighet for en del 2. Flere opplysninger om denne får du hos Ivar.

Stor iver etter å få lese Bibelen i Iran

'Jeg har lett etter Gud i mange år!'

'Det er vanskelig å finne en Bibel i Iran'.

'Har du hele Bibelen? Jeg vil så gjerne kikke i den, holde den.'

'Jeg ønsker å finne ut hva den kristne tro handler om. Jeg har hørt noe, men jeg er ikke sikker på om det er sant. Jeg har gått til noen av de amerikanske kirkene, men de sendte meg bort fordi de var redd for at jeg kunne få problemer'.

Dette er noe av det teamene fra 'Tilbake til Jerusalem' visjonen som arbeider i Iran får høre. Det er oppmuntrende. Vekkelsen i Iran griper stadig om seg, og nye mennesker kommer til tro hver eneste dag.  Det til tross - eller kanskje på grunn av - forfølgelsen som er så intens. Bibeldistributørene er ofte å finne ute på gatene. Noen av dem preker ute på gatene! Tenk hvilken frimodighet. Når som helst kan iransk sikkerhetspoliti slå til, men disse kineserne er uredde. De er villige til å betale prisen.

Noen av de som står rundt kineseren som forkynner evangeliet for dem, griper begjærlig etter Bibelen. Noen av dem kysser den og er djupt grepet over endelig å få holde en Bibel i sine hender. En av kvinnene som mottar Det nye testamente denne dagen, setter seg ned på en benk i en park i nærheten. Hun observeres lesende i sitt Nytestamente i flere timer før hun går videre.

La oss be, kjære bedende venner, for det som skjer i Iran! Takk Gud for vekkelsen som brenner i hele landet, for alle som kommer til tro, for husmenighetene som vokser og be for teamene fra 'Tilbake til Jerusalem' visjonen og for de forfulgte.

På bildet sees Broder Yun, eller Den himmelske mannen, som ber for Iran.

Den nymonastiske bevegelsen er et svar på vår tids søken etter mer autentisk kristent liv

De fleste av oss kan se for oss den 'gamle' monastisismen: munker og nonner kledd i enkle klær, som ber sammen i lyset av flakkende levende lys. Dette bildet er verken ukorrekt eller gammelt. Det finnes fremdeles tusenvis av tradisjonelle klostre i verden i dag.

Røttene deres er 1500 år djupe. De eldste monastikerne er kjent som ørkenfedrene og ørkenmødrene. Vi snakker om den siste delen av det tredje århundre og den første delen av det fjerde. I en tid hvor den kristne bevegelsen var blitt identisk med kulturen i Romerriket, trakk mange kristne seg tilbake til ørkenen i den hensikt å følge Jesus mer trofast gjennom et liv i bønn og enkelhet. I de påfølgende århundrene, ble monastiske kommuniteter den kristne tros helligdommer, som tok vare på Jesu vei som en regel for livet, tilbedelse og bønn. Gjennom kristenhetens historie har klostrene tjent som et kildevell for fornyelse og visdom for hele den store kirkefamilien.

Vi som lever i den tidlige delen av det 21. århundre lever også i en tid av monumental sosial endring. Kirken i Vesten er blitt skadelidende på grunn av sin egen form for synkretisme som handler om makt, konsumerisme og individualisme. Det er ikke rart at kirken er blitt stadig mer irrelevant for mennesker som søker etter åndelig sannhet og mening.

I denne forandringens tid fremstår en ny bevegelse av små kommuniteter hvis medlemmer finner sammen for å leve i den enkelhet og trofasthet som er modellert i de monastiske tradisjonen. Det er, i et nøtteskall, selve drivkraften for en ny form for klosterliv.

Begrepet 'Nymonastisisme' stammer fra baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove. Det er hentet fra hans banebrytende bok 'Living faithfully in a fragmented world', som utkom i 1998. I 2009 kom en rekke kommuniteter, som alle trakk veksler på den monastiske tradisjonen, sammen og utviklet det som skulle komme til å karakterisere den nye bevegelsen, kjent som De 12 kjennetegnene på Nymonastisismen.

Den sentrale komponenten i nymonastisismen handler om å leve en form for liv som blander sammen både ideer og praksis, rett tenkning og rett handling - noen kaller dette for kontemplativ handling. Hode og hjerte arbeider sammen, noe som er gjort mulig i den monastiske tradisjonen ved å leve etter en regel, en rytme i livet.

Kirker i Tyrkia på randen av utryddelse

Situasjonen for de kristne i Tyrkia er ekstremt utfordrende. 20 prosent av landets befolkning var en gang kristne, nå er tallet nede i en prosent. Hundrevis av kristnes kirker og eiendommer er blitt konfiskert av myndighetene, og mange kirker står i fare for å bli omgjort til moskeer eller til annet bruk.

Mens de østlige kirkene nylig feiret påske, ble det historisk kirkelige landemerket i Istanbul - den en gang så storslåtte 'kristne' byen Konstantinopel - nok en gang vitne til nok et overgrep fra de nåværende myndighetene. I den historiske katedralen og som nå er museum, Hagia Sofia, ble man på lørdag vitne til opplesning fra Koranen, for første gang på 85 år. Det er det statlige nyhetsbyrået, Anatolian News Agency of Turkey, som melder dette.

Det er det statlige byrået som står bak utstillingen: Profetens kjærlighet.

Selv om kristendommen er en liten minoritet i Tyrkia i dag, så har den kristne tro en lang historie i Lille-Asia. Dette er fødestedet til mange kristne apostler og hellige: Paulus fra Tarsus, Timoteus, Nikolaus av Myra, Polykarp av Smyrna, bare for å nevne noen. Her fantes det mange store og sterke menigheter.

Men slik er det ikke lenger.

Tyrkia er også stedet for grusomme forfølgelser og massedrap på kristne. Tyrkia har i dag mindre antall kristne enn noen av sine naboland. Mindre enn Syria, Irak og og Iran. Årsaken til dette er først og fremst massedrapene på assyrere, armenere og grekere mellom 1915 og 1923. Minst 2,5 millioner kristne tilhørende Lille-Asia ble drept. Enten drept i massakrer eller som ofre for deportasjoner, slavearbeid og dødsmarsjer. Mange av dem døde også i konsentrasjonsleire av sykdom og sult.

Men kristne forfølges i dagens Tyrkia. Hvor mange norske kristne tenker på det når de reiser til Tyrkia på ferie?

Ingen vei tilbake

Ved ulike anledninger og faser i min vandring med Jesus har Jesu ord til Peter, slik de gjengis i Joh 21, talt til meg.

Du husker det nærgående spørsmålet Jesus stiller Peter: Elsker du meg?

Det er dette alt egentlig dreier seg om: den første kjærligheten til Jesus. Om å søke Gud for Hans egen skyld, og ikke vår egen.

Gud kaller oss til å gå ulike veier, og det er ikke gitt at alle skal gå den veien vi går. Peter er opptatt av dette. Han ser Johannes, og spør Jesus: 'Herre, hva skal skje med ham?' Jesus er veldig direkte når han svarer Peter: 'Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!' (v.21-22)

Vårt ansvar er å elske Jesus og følge Ham i det kallet Han har gitt oss. Selv om den veien vi da går kan misforstås av andre, og vi kan få kritikk for å gå den veien. Det er det kallet vi en dag skal svare for og holdes ansvarlig for.

Siden 1988 har Herren kalt meg til å gå en vei som har ført meg i kontakt med kristne fra ulike kirkefamilier. Det har vært en vei med så mange velsignelser, så mye rikdom, men også mye kritikk fra mennesker som er uenige med de valgene jeg har tatt. Det må jeg leve med. For jeg skal ikke svare overfor dem. Jeg skal svare for Herren Jesus med det Han har betrodd meg.

Av og til kommer man til et punkt i livet med Jesus hvor det ikke er noen vei tilbake. Man har fått smake noe av Herrens herlighet og skjønnhet, og man vil ikke vende tilbake til det som en gang var, fordi man har fått smake noe som er bedre enn det som som en gang eide.

Jesu kall til etterfølgelse er et radikalt kall:

'Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike'. (Luk 9,62)

Corrie ten Boom har sagt ved en anledning: 'Når Gud har kalt deg skal du ikke kikke deg over skulderen for å se om noen følger etter deg. Følg du Gud'.

Det kan hende noen diskuterer dine valg. La dem gjøre det. Det kan hende du er ved det veiskillet i livet, at det ikke er noen vei tilbake. Du må gå den veien Gud har kalt deg. Kallet Gud har for deg kan virke helt uforståelig på andre, men det er ikke deres kall, det er ditt kall.

På den veien jeg har valgt å gå har Gud velsignet meg så rikt på den måten at jeg har lært mennesker å kjenne som lever i andre kirketradisjoner enn min egen, men som lever så nært Jesus og på den måten utfordrer mitt eget liv.

Flott gudstjenestefeiring i Jesus Church med Peter Halldorf

I dag var jeg så heldig å få med meg gudstjenesten i Jesus Church i Markus kirke, hvor Peter Halldorf talte.

Peter Halldorf er på Norges-turne i forbindelse med sin nye bok: 'De fulgte Jesus', som han har skrevet sammen med sønnen, Joel. En bok om troens forbilder og vitner - en for hver dag i året. Jeg har skrevet en anbefaling av denne boken som er trykket på baksiden. Der heter det:

'Vår tid trenger gode forbilder! Peter Halldorf har sammen med sønnen Joel gitt oss del i livshistoriene til noen av kirkens hellige menn og kvinner, hvis levde liv inspirerer oss alle til å grave djupere etter troens røtter, til hjelp for vår daglige etterfølgelse av Jesus'. (Bjørn Olav Hansen, pastor i Det Norske Baptistsamfunn, forstander for det økumeniske Kristi himmelfartskapellet'.

Jeg har vært i Jesus Church tidligere, men ikke på en gudstjeneste. Jeg følte meg hjemme med det samme. Sterk lovprisning, varm atmosfære og med en fokus på Jesus som var til å ta og føle på. Og det var så flott å kunne feire Herrens måltid med denne herlige gjengen av begeistrede Jesus-tilhengere.

Den smittende gleden til pastor Stephan Christiansen er nettopp det: smittende!

Godt var det også å høre Peter igjen. Med utgangspunkt i festen til apostelen Markus som vi feiret i går (se http://www.monastisk.blogspot.com) talte han om Markus, som troens vitne, og om oppstandelsesvitnene som Markus beskriver for oss i sitt evangelium. Peter Halldorf taler på en måte som drar deg inn i fortellingen han formidler, slik at du føler du blir en del av den. Dette var sikringskost for ferden videre. Peter understreket sterkt betydningen av å leve i påsketidens oppstandelsesglede.

Etter den flotte gudstjenesten var jeg så heldig å få møte Peter til lunsj sammen med Anne og Stephan Christensen, forlagssjefen i Luther, Morten Dahle Stærk og mitt gode reisefølge, Ragnhild Hay. Peter Halldorf er jo prior for den kommuniteten jeg er medlem av. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å stå i den sammenhengen. Det kjennes rikere og rikere etter hvert som tiden går. 25. september 2007 - på Erkeengelens dag, ble jeg novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, og 6.juli 2011 - på minnedagen for Jan Hus - ble jeg tatt opp som medlem.