'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av'

På selveste langfredag får jeg følgende melding fra en norsk pinsepastor på min mobiltelefon:

"Hei Bjørn Olav! Snakket i dag med en misjonær i Paris som fortalte om et bønnemøte de hadde på mandag morgen. Der bad de konkret om at Notre Dame katedralen måtte brenne opp. For de ser denne som satans synagoge. Så når brannen brøt ut på kvelden var de overrasket over hvoor raskt bønnesvaret kom. Ha en fin Påske."

Jeg blir stum, og kommer i hu Jesu disipler som ville be Gud sende ild fra himmelen som skulle fortære Jesu motstandere. I den sammenheng sa Jesus:

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av.'

At denne pinsepastoren ønsker meg en fin påske, er ikke positivt ment.

I dag kjenner jeg bare på sorg og fortvielse. Jeg kjente jeg ble fysisk uvel av å lese denne meldingen.

Av bare kjærlighet

"Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset. Det var hans kjærlighet."

Det er mange år siden jeg hørte akkurat dette utsagnet om korset. Jeg har aldri glemt det. Og det er denne setningen som kommer til meg denne langfredagen i 2019.

Jeg synes langfredag er en vanskelig dag. Så mye lidelse, så mye smerte og død. Det er ikke til å fatte. Jeg tror vi aldri kommer til å fatte dybdene i Jesu død. Vi må nok ta i bruk evigheten. Men vi aner og vi kjenner på denne ufattelige kjærligheten som førte til at Jesus sa ja til korsets smerte. På korset bar han alle våre synder og gjorde opp gjeldsbrevet vårt, og banet en vei like til Guds trone.

Og alt dette og mere til av bare kjærlighet.

Stor oppslutning om Skjærtorsdagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke

Nattverdbordet var vakkert dekket til Skjærsdagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke i ettermiddag. I overkant av 80 personer hadde funnet veien til den vakre kirken, til kjøttsuppe, kaker og kaffe, med derpå følgende gudstjeneste. Ekstra hyggelig var det at flere av mine Facebook-venner hadde funnet veien til baptistkirken. Her var nordmenn, russere, slovenere og burmesere i skjønn forening.

Og det i strålende solskinn! Jeg ble veldig overasket at så mange kom, en slik blendende vakker vårdag. Men det skjer mye fint i Bergen baptistkirke for tiden, under pastor Jan Helge Hindenes gode ledelse.

Liturg under nattverden var en god venn og pastorkollega av meg, Svein Tuft. Jeg talte om feiringen av nattverden på Øvresalen, og om Jesu kamp i Getsemane.  Gudstjenesten ble ledet av Marit Saltnes.

Jeg ser frem til morgendagens gudstjeneste, langfredag.

En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.

En profets utdannelse

'Gud fører en profet gjennom en renselsesprosess, og beskjærer en profet og utvikler deres karakter. Profeten må gi gjensvar i deres egne liv som Herren tar opp med dem før de på en effektiv måte kan forholde seg til problemene i livene til andre.'

- John Eckhardt i boken 'Prophet Arise'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk ord om Frankrike

I 2018 kom Veronika West med følgende profetiske ord om Frankrike:

"Legg merke til at den flammende fugl Fønix stiger, stiger, stiger fra asken, og bringer nytt liv og nye begynnelser.

Denne kvelden mens jeg satt i hagen min og samtalte med Herren så jeg plutselig den franske nasjonen fremfor meg og mens jeg så på Frankrike så jeg en flammende fugl Fønix reise seg fra asken, og mens jeg så på dette talte Herren til meg:

'Da tenkte jeg at jeg skal dø i mitt rede, og jeg skal forøke mine dager som fuglen Fønix'. 

I det jeg hørte disse ordene spurte jeg umiddelbart Den Hellige Ånd  og jeg hørte Ham si: 'Datter, jeg har hørt ropene til Mitt folk i det de med tårer har bedt om nåde, nåde, nåde over denne nasjonen. For det har virkelig sett ut som om de ville dø i sine reder, men legg merke til: En mektig virvelvind fra min Ånd vil nå bringe frem oppstandelseskraft til det som ligger under askehaugen. Merk dere dette! 

For den franske nasjonen skal bli lik den flammende fuglen Fønix, som stiger og stiger fra ødeleggelsens og dødens aske til et nytt livs skjønnhet. Merk dere dette, i det min Ånd beveger seg oer dette landet for å reise opp og gjenreise, for å reformere og revitalisere, SE! Se når min styrende hånd beveger seg mektig i dagene som ligger foran, for å forøke hennes dager, lik min tjeners Jobs dager,' sier Guds Ånd.

Jeg deklarerer at den franske nasjonen skal stige, stige lik fuglen Fønix fra ødeleggelsens  og dødens askehaug til det nye livs skjønnhet og nye begynnelser."

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min gode venn, Rodney W. Burton, som la ut dette profetiske ordet i går la også ut dette bildet fra den irske avisen Telegraf. Uten å vite det har avisen visualisert dette profetiske ordet.

Tidligere erkebiskop i front for klimademonstrasjon

Helt i fronten, blant tusentalls miljø- og klimaaktivister, som har tatt til gatene i London disse dagene, finner vi den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet). Et folkelig opprør er på gang.

Med en megafon i hendene, sittende på bakken foran St.Paul-katedraelen, var Williams med å Vilede en manifestasjon Palmesøndag. Bak arrangementet står Chistian Climate Action. Flere av Londons kirker viste sin støtte til manifestasjonen ved å ringe 12 ganger i kirkeklokkene.

I sin appell sa den tidligere erkebiskopen av Canterbury at 'mennesker i dag er i krig med naturen.'

'Vi er her for å erklære at vi ikke vil være i krig, men vil leve i fred med oss selv og med vår grønne jord og med Gud.'

Klimademonstrasjonene i London vil foregå i hele påskeuken.

Billedtekst: Tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams. Foto: Christian Today.

Påskens gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet

Gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet ONSDAG 17.april kl.18.00

Liturg: Nils Inge Tørresen.

Alle er hjertelig velkommen!

I år er det ingen gudstjeneste Skjærtorsdag eller 1.påskedag.

Vi minner om vår dagsretreat Kristi himmelfartsdag med tema: Hellige hus, hellige rom. Årets talere: Ragnhild Helena Aadland Høen, Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Bergen neste!

I går, på Palmesøndag, talte jeg i Filadelfia Gjøvik, en av min hjembys tre pinsemenigheter. Det er ganske nøyaktig ett år siden sist. I fjor var det på 1.påskedag. Godt å se vennene igjen. Jeg holdt meg til tema for dagen: Jesu inntog i Jerusalem. Utgangspunktet er profetien hos Sakarja, som profeterer:

"Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer til deg med frelse, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, aseninnens fole." (Sak 9,9)

400 år skulle det gå før denne profetien gikk i oppfyllelse.  Jeg talte om inntoget i Jerusalem Palmesøndag, og om Hosianna-ropene, som en dag skal lyde på nytt, når Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget.

Nå står Bergen for tur, hvor May Sissel og jeg skal være i hele påsken. Jeg er så begeistret for at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påskehøytiden tilbake, og holder gudstjenester både Skjærtorsdag, Langfredag og 1.påskedag. Jeg er så heldig å få tale disse dagene. Det gleder jeg meg veldig til.

Er du i Bergen og det passer seg slik for deg at du kan ta del i en eller alle av disse gudstjenestene er du hjertelig velkommen. Det hadde vært hyggelig å få hilse på deg.

Billedtekst: Her er jeg sammen med Egil Glemmestad, forstanderen for Gjøvik pinsemenighet. Vi har vært venner i mange år.

Profetisk: Det daglige brød og Norges forsyningsevne

Det daglige brød er for de aller fleste av oss i Norge en selvfølge, så vi reflekterer kanskje ikke mye over det når vi rutinemessig ber Fadervår: 'Gi oss i dag vårt daglige brød.'

Men faktum er at hvis en krise skulle inntreffe, har Norge nesten ikke korn på lager. Det finnes nesten ikke kornsiloer igjen, og korn er vårt viktigste matslag.

En varslet klimakrise, samt en mer ustabil utenrikspolitisk situasjon, fikk den rødgrønne regjeringen i 2014 til å foreslå å gjeninnføre beredskapslagring av korn i Norge ved å foreslå en startbevilgning. Den nåværende regjeringen stoppet dette, og har i ettertid konsekvent vært imot kornlagring. Regjeringen baserer seg på at vi har stabile politiske forhold i Europa, og at Europas kornlagre skal sørge for vårt daglige brød. Men om Europa skulle rammes av uår, med tørke eller regn, og åkrene går til grunne, er vi i Norge svært sårbare. Andre land har derimot sørget for sine egne: Finland har kornlagre for ett års forbruk, det samme har Tyskland og Sveits.

Vi lever med illusjonen om at alt skal gå greit med Norge. Vi er jo så snille og flinke og gode.

Jeg kjenner ikke Dagfinn Torstveit, men han har en svært interessant artikkel i Klassekampen onsdag 10. april i år, hvor han tar oss med på en vandring i historien hva angår Norge og situasjonen for vårt daglige brød. Det er mange ting som kunne vært trukket frem, men jeg skal trekke frem to forhold:

I begynnelsen av 1914 sa daværende statsminister Gunnar Knudsen (V)

"Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år,"

Samme år, i august, brøt den første verdenskrig ut. Torstveit skriver:

"Vi var ikke forberedt. Forsyningslinjene våre var sårbare, og vi hadde ingen kornlagre. Dette visste folk, og køene foran matbutikkene var lange ved krigens utbrudd. I noen byer ble det uroligheter. Mot slutten av krigen måtte regjeringen sende datidens mest berømte nordmann, Fridtjof Nansen, til USAs president, Woodrow Wilson, for å kjøpe korn. Nansen klarte det med et nødskrik."

Lærte vi noe av dette? Tja. Torstveit skriver:

"Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde vi en del korn på lager, samt at vi fikk fylle opp lagrene enda mer i løpet av høsten 1939 frem til vi ble angrepet 9.april 1940. Da hadde vi kornlagre for rundt seks måneders forbruk i tillegg til egen produksjon. Her må det tilføyes at det i perioden mellom rundt 1920 til 1940 var dyrket opp cirka en million dekar med dyrket jord. Men folkeflertallet var  tredoblet siden napoleonskrigene, og var på om lag tre millioner."

Dagfinn Torstveit forteller at "forsyningssituasjonen for mat ble mer kritisk for hvert år krigen varte. Alt dyrkbart areal ble benyttet... Sommeren 1945 reiste en amerikansk delegasjon rundt om i Europa for å vurdere mat- og forsyningssituasjonen. De erklærte at situasjonen i Norge var verre enn i noe  annet land de hadde besøkt."

I dag melder NTB at Senterpartiet mener at Stortinget skal fastsette et mål om 50 prosent selvforsyning i norsk landbruk innen 2026. Selvforsyningsmålet handler både om beredskap, men også om norsk landbrukspolitikk.

La oss ikke ta lett på dette. Jeg oppfordrer Norges forbedere til å ta dette med i deres bønner. Dette er en situasjon som har ligget tungt på mitt hjerte lenge, og som Herren har talt om ved flere anledninger.

Til Guds ære

'Gi Herren ære!' (Jes 24,15)

I den engelske King James-oversettelsen heter det: ''Ær Gud i ilden." Meningen er at vi skal ære Gud også i selve trengselen, i prøvelsen. Ilden er også smertelig, og Gud har ofte prøvd sine barn her.

Nettopp her skal vi ære Gud ved at vi stoler på ham og setter vår lit til hans godhet og kjærlighet. Hva mer er: Vi skal tro at ut av lidelsen kommer det mer ære og pris til Gud enn det hadde gjort om vi ikke hadde kommet i denne ildprøven. Det er ildprøver som bare den kan utholde som tror på Gud. Om vi ikke tror på ham, går det galt. Midt i ilden skal vi seire.

- Margaret Nottome i Strømmer i ødemarken av Mrs Charles E. Cowman. Rex forlag 1989, side 130-131

Herved er dere advart!

På en nyopprettet Facebook-side omtales jeg på følgende måte:

"En sentral skikkelse i den katolsk-økumeniske bevegelsen i vår tid er baptist-katolikken Bjørn Olav Hansen, som er sterkt involvert i Østens mystikk, new age, kontemplativ bønn (meditasjon), Maria- og ikon-dyrkelse. Han er en omreisende predikant som holder taler på såkalte 'fellesmøter' - da fortrinnsvis i baptistsamfunnets regi.'

Så da så! Herved er dere advart! Personen bak Facebook-siden er den samme som kontakter menigheter hvor jeg er invitert til å tale, for å advare mot meg.

Men det denne personen holder på med er LØGN.

* Jeg har aldri vært involvert i Østens mystikk.
* Jeg har aldri vært involvert i New Age
* Jeg har aldri dyrket Maria eller ikoner
* Jeg har ingen kontakt verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke

Kristne burde snakke sant.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 7

Når dagen heller, og før jeg går til ro for kvelden, før jeg ber Completorium, som er dagens siste tidebønn, gjør jeg et tilbakeblikk over dagen slik den har vært. Det har vært til stor nytte for mitt åndelige liv.

'Tilbakeblikket' er en enkel, men samtidig, kraftfull bønnerefleksjon. Erfaring alene lærer oss ikke så mye. Det er når vi stanser opp, gjør et tilbakeblikk og reflekterer over det som har skjedd, at vi lærer og fordjuper vår tro.

Et slikt tilbakeblikk kan hjelpe oss til å se Guds hånd i vårt hverdagsliv. Dette er en enkel bønn, som har kapasitet i seg til å forvandle våre liv, og som gjør at vi blir mer oppmerksomme og mer tilstede i våre egne liv.

Steg 1: Bli klar over Guds nærvær

Finn et sted hvor du kan være alene uten å bli forstyrret. Finn den gode rytmen, ved å puste rolig. La kroppen og sinnet ditt få hvile. Se for deg at Jesus er sammen med degis takknemlighet

Steg 2: Vis takknemlighet

Tenk gjennom dagen. La Gud vise deg dagen gjennom Guds øyne! I Guds hellige nærvær se tilbake på ting og hendelser du kan være takknemlig for denne dagen, ting du har opplevd og som du har fått være med på. Hva har gitt deg glede? Hva har vært dagens gave, og fokuser på denne. Se på arbeidet du har gjort, mennesker du har møtt. Hva mottok du fra disse menneskene? Hva ga du dem? Vær oppmerksom på de små tingene. Maten de spiste. Det vakre du har sett. Gud finnes i detaljene.

Steg 3: Se tilbake på dagen og merk deg dine følelser

Merk deg de gangene du kjente at du virkelig var i live. Tider da du kjente fred. Full av glede. Lykkelig. Trøstet. Holdt. Utfordret. De øyeblikkene da du kjente deg nær Gud. Bring noen av disse øyeblikkene frem i bevisstheten din. Velg det øyeblikket du kjenner deg mest takknemlig for, og opphold deg der. Tenk på at Gud kan gi deg flere slike øyeblikk. Bruk nå litt tid på å takke Gud.

Tenk så på øyeblikk som i løpet av dagen har tappet deg for krefter. Gjort deg frustrert. Irritert. Sint. Trist. Ensom. Isolert. Avvist. Sårbar. Gi så disse øyeblikkene til Gud og be Gud gi deg den legedom du trenger.

Steg 4: Velg en ting fra dagen og be over den

Be Den Hellige Ånd om å vise deg noe i løpet av denne dagen som Gud på en spesiell måte synes er viktig. Det kan handle om en følelse, positiv eller negativ, et viktig møte med et annet menneske, et øyeblikk av fred eller lykke, noe som kanskje synes uten betydning.  Se nærmere på dette! Be over det. Tillat at bønnen kommer spontant fra ditt hjerte. Enten det er lovprisning, tilbedelse, forbønn.

Steg 5: Se frem til morgendagen med håp

Be Gud gi deg lys og styrke for morgendagens utfordringer. Hvilken gave er det du særskilt vil trenge? Styrke? Energi? Tålmodighet? Mot? Be om den gaven.

---
'Tilbakeblikket' er bygget på den ignatianske veiledningstradisjonen, og kalles også 'eksamen'. Jeg  har valgt et annet ord, som jeg synes er mer beskrivende. Selv har jeg lært denne tradisjonen å kjenne for mange år siden, gjennom en irsk prest, som i en periode av mitt liv fikk bety mye for mitt åndelige liv. 'Tilbakeblikket' har vært til stor velsignelse i mitt liv, og jeg ville ikke vært det foruten. Siden jeg ikke lenger kan gjøre notater fra denne daglige stunden, tar jeg det opp på tape. Et slikt tilbakeblikk behøver ikke ta mer enn 15 minutter. Det er en god investering i ditt åndelige liv.

Politikeren Jesus

"Til alle de som sier at Jesus ikke var politisk, så er den uken de kristne kaller den hellige uken, et bevis på det motsatte. Det hele begynner med en innsettelsesparade, som inkluderer en direkte handling som handlet om korrupsjon og avsluttes med en offentlig henrettelse av Jesus som en fiende av staten.

Jesus døde for hele verdens synder, men det var ikke derfor Roma henrettet ham. Han startet en bevegelse hvor han ga løfter om å bytte om på rekkefølgen på denne verdens systemer. De folkene som hadde fordeler av dette systemet fjernet Jesus i den hensikt at de kunne opprettholde kontrollen.

Å tro på Jesu oppstandelse handler ikke om å tro at Jesus kan gi oss evig sikkerhet fra denne verden. Det er å stole på at den nye verden Jesus snakket om vil utstøte herskerne og autoritetene som synes å ha makten."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), baptistpastor og en av grunnleggerne av Den nymonastiske bevegelsen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristuslikhet

Peter Tabichi (bildet) er en stillferdig kenyaner som underviser barn i matematikk i den kenyanske landsbyen Pwani. Han må være et av de mest ydmyke og Kristus-like mennesker jeg har hørt om. Han er legbroder i fransiskanerordenen.

Peter lever et svært enkelt liv og bruker 80 prosent av lærerlønnen sin til å betale for at barna han er lærer for kan gå på skole.

Nylig vant han en pris - Global Teacher Prize - på en million amerikanske dollar. Prisen ble utdelt på en tilstelning i Dubai i forrige måned. Hva 36-åringen skal bruke pengene til? Hva tror du? Jo, han vil sørge for at tusenvis av afrikanske barn fra fattige familier får gå på skole i generasjoner som kommer.

Ære

Fra dagens tidebønn - midt på dagen: 'I Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Hellige Herre Gud, hellige, sterke Gud, hellige udødelige, miskunne deg.'

(Fra 'Tidebønner gjennom året. Del II.' Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby)

Guds kjærlighet kaster ut all frykt

Vår naturlige tilbøyelighet er å vise Herren bare det vi føler oss komfortable med. Men jo mer vi våger å avsløre hele vårt skjelvende selv for ham, desto mer vil vi bli i stand til å merke at hans kjærlighet, den fullkomne kjærlighet, kaster ut all frykt.

Derfor, Herre, lover jeg at jeg ikke vil flykte, gi opp eller slutte å be, selv når alt virker nytteløst, når det virker som bortkastet tid og krefter. Jeg vil du skal vite at jeg elsker deg selv om jeg ikke føler meg elsket av deg, og at jeg håper på deg, selv om jeg ofte er fortvilet. La dette bli en liten død jeg kan gjøre med deg og for deg,  for å oppleve litt solidaritet med de millioner av mennesker i denne verden som lider langt mer enn meg.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 115.

Den internasjonale Parkinsons-dagen

Det er dager for alt. I går var det den internasjonale Parkinsons-dagen. Den er verd å markeres for å få større fokus på forskning for om mulig å finne en kur mot denne progressive og uhelbredelige sykdommen.

Jeg har valgt å være åpen om min sykdom fra dag en. Hvorfor skulle jeg skjule at jeg er syk? Jeg gjør det for å være en støtte for andre som sliter med synlige og 'usynlige' lidelser, være en medvandrer.

Mr Parkinson er slett intet hyggelig bekjentskap. Han fratar meg bevegelighet, gjør meg ustø, skjelvende, begrenser min frihet, gjør meg redd til tider, sårbar, gjør meg frustrert over at jeg ikke lenger klarer mange hverdagslige ting, som av og til å kneppe en skjorte eller få på meg jakka eller knyte en skolisse.

Av og til gjør Mr Parkinson meg motløs, men mest fortvilet.

Men han har ikke klart å ta fra meg motet og livsgleden. Jeg håper ikke han klarer det.

Derfor fortsetter jeg å bekjempe ham. Blant annet med at jeg fortsetter å skrive, selv om ikke lenger kan skrive på 'vanlig måte', for håndskriften er borte for alltid. Jeg er lei meg for at jeg ikke lenger kan skrive notater. Og jeg bekjemper ham ved å fortsette å preke og undervise.

Du kan hjelpe meg med å bekjempe Mr Parkisons ved å invitere meg til å preke og ha seminar i din menighet. Jeg har tenkt å holde ut så lenge jeg kan! Det er en del ledige datoer i høst og til neste vår.

For meg er Gud blitt større, ikke mindre, siden jeg fikk Parkinsons. Mysteriet er blitt større, og forstår Emil Gustafson bedre, han som beskrev Gud på denne måten: Han heter Underlig.

Jo, Han er under også.

Jeg tror absolutt Han kan helbrede. Men jeg stresser ikke lenger med det. Jeg har lagt mitt liv i Herrens hender. Og der akter jeg å bli værende.

Men Gud er Underlig. Hvem kan forstå Ham fullt ut og kjenne Hans veier?

Livsordet mitt er blitt dette:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve for meg er Kristus, og å dø er en vinning.' (Fil 1,20-21)

Nei, jeg er ikke der at jeg kan si alt dette, jeg er underveis og under opplæring. Ha tolmodighet med meg.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 6

Bønnen 'Vår Far' har fått en fornyet aktualitet for meg, og da særlig det leddet hvor det heter: 'Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.'

I vår tid fremstilles modenhet oftest som en stigende prosess: oppover, herligere, bedre. Det er langt unna de flestes erfaring, og enda viktigere: langt unna Skriftens. I Bibelens og den åndelige tradisjonen er de avgjørende metaforene for modenhet av et annet slag. Som for eksempel: Den som mister sitt liv skal finne det.

Kampen i det åndelige livet må aldri romantiseres. Den ER en mørk natt. En opplevelse at alt tas fra meg. Den er akkurat så kritisk at alt virkelig står på spill. Det er sant at djevelen går omkring som en brølende løve. Fristelsens ørken og angstens Getsemane var en strid på død og liv.

Det begynner å nærme seg slutten på den store fasten. I fastetiden skjerpes våre åndelige sanser. Vi forstår at det pågår en kamp om vår sjel. Vi tar den åndelige kampen på alvor. Vi utfordres til å gå Jesu vei. Overgivelsens vei.

(fortsettes)