En bønn en oktoberdag

Stormvindene, Herre, børene som slår inn mot land, har skurt rein steinene som huset ditt er bygd av. Mennesker, som har forsøkt å stå oppreiste i kastene, har bøyd seg og krøpet inn i helligdommen.

Der inne under takhvelvet har de kvisket sine bønner, sunget hymnene til din ære, og forundret seg over livet. De har søkt ly, hos deg, du uutgrunnelige, du underlige.

Når vindene har løyet har de stått under det stjernestrødde himmelhvelvet, og har kjent seg så små.

Men hos deg nar de funnet nattely.
Som Lasarus i Abrahams fang.

Gjøvik en oktoberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Hl.Ornans kapell på Iona. Foto: Wikipedia

Freden og fredsforstyrrerne

Kristus har lagt noe igjen etter seg. En gave til hans etterfølgere. I sin avskjedstale sier han til sine disippler: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.'

Dette er altså noe vi har fått. Jeg er opptatt av hvordan vi kan leve i og samtidig bevare denne freden i våre hjerter. Jeg tenker at da kan vi ikke leve andres liv! Da må vi finne vår egen vei, leve våre egne liv, ikke leve opp til andres forventninger. Altfor ofte har jeg levd mitt liv på andres premisser. Fulgt dem. Latt meg påvirke av dem. Fulgt hopen.

'Følg meg!', sa Kristus.

Hva innebærer det? Konkret? For mitt liv?

Det må jeg finne ut av.

Å følge Kristus ser ut til å provosere også mange kristne! Det høres selvmotsigende ut, og burde være det, men det er de som mener at de med største selvfølgelighet kan bestemme over andres liv. De har funnet sin vei, og føler det som sitt kall at alle andre må gå den samme veien og gjøre akkurat som dem. Deres egen utrygghet fører til at de beskytter sitt revir. Ofte mener de også at de handler på vår Herres vegne.

Hvem skal jeg stå til ansvar overfor med mitt liv? De? Nei, overfor Herren. Herren Jesus Kristus. Han er den eneste veien som fører til Far.

Hva tar fra meg denne fred Jesus har gitt meg?

Ofte mennesker. De jeg sammenligner meg med. Men selvsagt også støy, stress, krav jeg stiller meg selv, og andre stiller, jag etter ting.

Jeg har valgt min vei, jeg går motstrøms, og det ser ut til å true noen andres overbevisning. Jeg har valgt å gå den kontemplative veien. En stillferdig vei, hvor den stille betraktningen, den langsomme lesningen av Bibelen, Jesusmeditasjonen, Jesusbønnen og tidebønnene er viktige ingredienser. Men noen av disse ordene er i seg selv så provoserende at noen bruker tid på å skrive artikler mot meg, publiserer dem i sosiale medier, eller gjør meg til tema i deres prekener og advarer mot meg. >Eller ringer opp en menighet hvor jeg skal tale, for å advare mot meg.

Skal jeg la dem stjele min fred?
Skal de få bestemme over livet mitt?
Jeg tror ikke det.
Jeg skal ikke svare for dem.

Hvor stor plass skal 'fredsforstyrrerne' få i våre liv? Hvor mye av gleden skal de ta fra oss?

Din egen bønnerytme

Det gjelder å finne sin egen bønnerytme, og begynne å be ut fra sin personlighet. Det er frigjørende. Faren oppstår når vi sammenligner oss med andre, eller føler oss tvunget til å leve etter en bestemt form.

Derfor skulle jeg ønske at vi var rausere med hverandre. Ikke være så opptatt med å sette hverandre i båser. Jeg er for et stort mangfold, også på bønnens område.

Bønnerytmen din kan også endres med årene. Det som passet for en årstid av ditt liv, passer ikke nødvendigvis i den neste. Fortvil ikke, da vi Gud åpne dører i bønnens hus som har mange rom. Min bønnerytme har endret seg på grunn av sykdom. Men jeg finner nye måter å be på, ikke nødvendigvis med ord.

Som sagt - jeg skulle ønske at vi var rausere - og med det mener jeg at vi burde slutte å være så mistenksomme overfor hverandre.

La folk få be slik det passer dem best. Til frihet har Kristus frigjort oss. Den kirkelige bønnetradisjonen er rik og mangfoldig.

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 2

Jeg er redd for å frata Frans av Assisi noe av hans radikalitet med det jeg skriver. Gjøre han mer spiselig, dvask, mer kompatibel med måten vi lever våre liv på , mindre konfronterende. Tro hva Frans ville gjort i dag? Bokstavelig ville han talt Roma (les: makteliten) midt imot, men jeg er overbevist om at han ville likt sin navnebror, paven. Han ville sympatistreiket med Greta Thunberg og klimaundommen, og forarget klimafornektende middelaldrende menn som forsvarer sine poisisjoner og sin materialisme. Frans ville vært 'a pain in the ass' for Donald'ene i USA og EU, og han ville ha ett og annet å si om båtflyktninger fra Middelhavet. Han ville nok også sagt noe om det nye våpenkappløpet mellom Russland og NATO.

Kort sagt: Frans av i dag ville vært en ubehagelig profetisk stemme for de aller fleste av oss. Han ville ha konfrontert oss med vår materialisme og anklaget oss for å ha bøyd våre knær for guden Mammon.

For å si det slik: Få av oss ville kjøpt fuglebad i hagen laget som Frans av Assisi med nusselige fugler i bronsje eller plast, for å hedre hans minne.

Vi ville forsøkt å stanse hans brysomme profetiske stemme.

Kalt ham fanatiker.
Forsøkt å sette diagnoser på ham.

Som de gjorde med Frans, kjøpmannssønnen som ble en radikal etterfølger av Jesus.

Når det er sagt tror jeg dagens maktelite og mange kirker ville ha takket nei til å få Jesus fra Nasaret på besøk. Det ville vært for brysomt. For utfordrende.

Vi ville kalt ham fanatiker.
Og vi ville satt diagnoser på ham.

Hvordan utføre mirakler

En munk spurte en gang sin åndelige veileder: hvordan kan vi utføre mirakler? Veilelderen svarte:                                                             

Om du lærer en person å lese evangeliene, har du åpnet øynene til en som er blind.

Om du lærer en person å hjelpe de trengende, har du helbredet en som er lam. 

Om du lærer en person å gå til kirken, har du helbredet en krøpling.

Om du leder noen til omvendelse, har du reist en opp fra de døde.

Nå - gå og utfør mirakler!

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

150 års jubileeum for baptister i Skottland

29. september i år feiret baptistmenigheter over hele Skottland 150 års jubillet til Den skotske Baptisunionen. Det var i 1869 at 52 baptistmenigheter i Skottland kom sammen for å danne en union. I dag består fellesskapet av 162 menigheter med 10.000 døpte menigheter og 24.000 som regelmessig går til gudstjeneste i alle aldre.

En av menighetene, baptistmenigheten i Tiree, feiret 150 års jubileet med dåp. Og det utendørs i en sjø like i nærheten av menighetslokalet. Det var ekteparet Peter og Nicola MacFarlane som ble døpt. For denne baptistmenigheten ble dette en stor høytidsdag. Det var 10 år siden sist de hadde hatt en dåpshandling.

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 1

Jeg kan ikke tenke meg en mer brennaktuell profetisk røst inn i vår egen samtid enn Frans av Assisi. 'Guds lille fattige' vendte opp ned på Europa på 1200-tallet, og hans radikale etterfølgelse av Kristus, utfordrer fremdeles mennesket i Det 21 århundre. Hans profetiske kall: 'Bygg opp min kirke', gjelder fremdeles. Ikke som et restaureringsarbeide for forfalne kirkebygg, men som et åndelig hus.

Lørdag 3.oktober 1226 kom en gruppe av hans nære venner og disippler sammen i noen små hytter midt inne i en skog i Umbria. De var kommet for å våke over Frans, som ventet på 'vår søster, den legemlige død.' Frans, 'Guds trubadur', dør den natten. Han er bare 44 år gammel, utmattet, men innesluttet i den freden som han hadde søkt - og gitt videre til så mange - kroppsliggjort i hans eget liv.

Frans av Assisi var et barn av sin tid. Vant med luksus og rikdom. Han brukte mye av sin ungdom på å more seg og gjøre seg populær. Men alt dette gir han opp for å gi seg helt til Gud, leve et liv i fattigdom og tjene de spedalske og marginaliserte og alle de som led nød. Til å begynne med tar slekt og venner avstand fra ham,  og trodde han var gal eller fanatisk, men snart blir mange overbevist når de så hvordan han levde og hørte hans sterke forkynnelse. Først en liten skare etterfølgere, så tusentalls, like inn i vår egen tid.


'I Middelalderen var kirken en stor, rik og byråkratisk institusjon med politisk innflytelse. Kirkens ledere minnet mer om selvopptatte, maktsyke statstjenestemenn enn om uselviske tjenere som lever for Gud og menneskeheten. Det hendte til og med at mange klostere, som fra begynnelsen av hadde vært som oaser, ble små øyer av rikdom og verdslighet,' skriver John Michael Talbot, selv viden kjent musiker og selv franiskaner.

Så legger han til: 'Men Frans hadde en brennende kjærlighet til Gud. Det var den som gav ham kraften og gløden. I all enkelhet og på største alvor tok han til seg Jesu ord, tenkte seg inn i hva de betydde og kom frem til hvordan de kunne omsettes i praksis.'

Denne dagen starter mitt år med Frans av Assisi. Jeg vil bruke dette året til å studere nærmere hans liv og se det i et profetisk lys, hva det kan bety for meg og for den tiden vi lever i. Med nokså jevne mellomrom vil jeg publisere noen artikler om hva jeg har funnet. Håper du følger med meg på reisen. Betyr det at jeg er i ferd med å bli katolikk? Nei. Frans av Assisi er 'allemannseie.'

fortsettes

Illustrasjon: Frans av Assisi venter på døden. Tegnet av Eugene Burnand i 1919.

Aktiv eller inaktiv - hemmeligheten ved å vente på Gud

Det er lett å tenke at når man er virksom, så er man i Guds vilje med ens liv. Men slik er det ikke. Å være aktiv, med syvende sansen full av avtaler, betyr ikke nøldvendigvis noe mer enn at man er travel.

Den som vil leve det indre livet må øve seg i å være inaktiv. Han eller hun må sette av tid til stillhet, refleksjon, kontemplasjon, den langsomme lesningen av Skriften, bønnen. Da kan det gå dager da man tilsynelatende ikke 'gjør' noe, men venter på Gud. Det er en prøvelse for 'kjødet'. Det er en prøvelse for stoltheten. Enkelte finner sin verdi bare når de er travelt opptatt med noe, og blir rastløse om noe ikke 'skjer'.

I inaktive faser er det lett å tro at det ikke skjer noe 'åndelig'.

Men det er tvert om motsatt!

Jeg har lært dette:

Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine!

Det skjer mer i det skjulte, enn i det åpenbare.

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 2

Når vi leser Romerbrevet i dag er det lett å forestille seg at den kristne forsamlingen i Rom holdt til i en vakker kirkebygning, med et stort antall medlemmer. Men slik var det ikke. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde.

Den kristne forsamlingen i Rom besto av mindre grupper som kom sammen i et visst antall hjem, for bønn, undervisning og brødsbrytelse. Tilsammen var de muligens 100 personer i en by med en million innbyggere.

I disse husforsamlingene kom mennesker fra ulike sammwnhenger sammen. Mot slutten av brevet kommenteres spenningene dem imellom. Disse hadde sannsynligvis sammenheng med den situasjonen som oppsto i og med fordrivelsen av jødene fra Rom. De fikk lov til å vende tilbake, men det skulle ta noen år. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kunne påvirke den lille forsamlingen.

Vi vet at romerne ikke var overvettes begeistret for jødene. Fra romernes ståsted kom den kristne troen til å fremstå som ekstra merkelig, som en slags jødisk tro som fikk jødene til å bli sinte. Hva var dette for slags sekt?

Om de troende under den siste delen av regjeringstiden til keiser Klaudius i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro kan det ha ligget dem nær å løsrive evangeliet fra det jødiske. Deres forskrifter om hva man fikk og ikke fikk gjøre, de særskilte dagene og høytidene, var nå forbi. Den nye troen var en tro for hedninger. Slik kunne de ha tenkt.

Men så kom mange av de utviste jødene tilbake. Noen av dem tilhørte den kristne forsamlingen i imperiets hovedstad. Blant dem var Priskilla og Akvilas, nære venner av apostelen Paulus og som delte hans forståelse av Kristus-hendelsen: at Gud har gjort det mulig for hedninger å bli en del av Guds folk uten å bli proselytter. Andre jøder var ikke enige i dette. De stilte spørsmålstegn om ikke Lovens bud om sabbaten, omskjærelse og forskrifter for hva man kunne spise var gyldige til alle tider.

Anta at noen av disse er med i en husforsamling der de fleste er hedningekristne som gleder seg over sin frihet fra den jødiske Loven. Hvordan opplevde de dette? En mistenksomhet, forsterket av de sosiale spenningene i Roms kosmopolitiske blanding av mennesker, kunne lett bli vendt til fiendtlighet.

Englene

Litt forsinket - på grunn av reisen og oppholdet i Skien - feiret jeg i går 'erkeengelenes dag', som er 29.september hvert år. For 12 år siden ble jeg på denne dagen tatt opp som novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Man skal ikke lese lenge i Bibelen før man støter på englene. Både engler, serafer og kjeruber - alle himmelske vesener. Ved spesielle og viktige begivenheter i den hellige historien finner det sted stor engleaktivitet - blant annet ved Jesu fødsel, og tiden før Jesu gjenkomst, vil det være stor engleaktivitet. Og i himmelen rundt Guds trone, finnes det tusenvis av engler.

Dette gjør meg trygg. Vi er ikke alene. Himmelen er 'befolket' med himmelske vesener, så herlige, så sterke og mektige, at det er helt greit å være svak.

Englene 'er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?' (Hebr 1,14).

Jeg tenker i grunnen ganske mye på 'himmelens hærskarer' for tiden, og særlig aktiviteten til de englene som Gud sender ut på spesialoppdrag. Vi leser om mange av dem i Åpenbaringen, men jeg tenker også på de englene som er sendt ut for å beskytte oss og alle englene foran Guds trone som har sangens- og tilbedelsens tjeneste.

Guds forsamling består jo ikke bare av den synlige forsamlingen, men også av den usynlige. Det gjør det hele så spennende.

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 1

Hva vet vi om den første kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom? Jeg holder på å lese en kommentar til Romerbrevet skrevet av teologen, bibellæreren og pastoren Hans Johansson, som døde så altfor tidlig i 2008,  bare 57 år gammel - og som fikk bety så mye for meg i en helt avgjørende fase av mitt liv. Der fremkommer det spennende opplysninger, som jeg skal forsøke å sammenfatte i denne artikkelen:

Apostelen Paulus skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom i forbindelse med sin tredje misjonsreise. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem med resultatene etter en pengeinnsamling til de fattige i menigheten der. Hans uttalte mål er å vende vestover, besøke Rom og derfra bli utrustet til en fjerde misjonsreise, denne gangen til Spania. Han nevner dette i avslutningen av brevet, i Rom 15,22-32. Paulus ville ha forsamlingen i Rom som en misjonsbase for sin fortsatte misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt øst for disse planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i Rom i 15 år allerede når Paulus skriver sitt brev. Årsaken til det var at det var en stadig og stor innflytting til Rom fra alle hjørner det av Det romerske imperiet. De første var sannsynligvis handelsmenn. Syv eller åtte år før Paulus skrev Romerbrevet hadde keiser Klaudius, trolig år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen. Dette på grunn av uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette.

Ifølge Apg 18,2 hørte Priskilla og Akvilas, ekteparet som Paulus slo seg sammen med i Korint, med blant disse. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 e.Kr, fikk de utviste jødene lov til å vende tilbake. Når Paulus skriver sitt brev tre år senere synes han å forutsette en kristen forsamling hvor hedningekristne utgjør majoriteten men som har tydelige jødiske innslag.

fortsettes

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 6

Her er siste del av artikkelen til James Goll (bildet):

3. Kultivere en bevissthet om at vi er bedre sammen.

(Les Forkynneren 4,9-12). 'Hvordan kunne en  forfølge tusen, og drive to tusen på flukt' (5.Mos 32,30). Profeter kan ikke stå alene.De trenger pastorer og apostler. De trenger de som kan administrere og de som kan oppmuntre. Dette blir tydeligst for oss når vi mister noen vi har stolt på, enten de dør eller flytter. De etterlater seg et stort tomrom. Jesaja minner oss om at vi 'finner saft i druen' (Jes 65,8) - ikke bare i en, men i hele drueklasen.

4. Kultivere en eventyrlysten ånd

Har du noen gang vært en del av en bevegelse av Den Hellige Ånd? FForekom det overdrivelser? Satte deg deg eller andre til side? Slike ting skjer, og altfor mange mennesker blir som et resultat av dette overfølsomme og skal beskytte seg selv. De ender opp med å ta avstand fra det Gud gjør, og blir kritiske og dømme. Når den neste bølgen fra Ånden komme, er det vaktsomme og tar en 'vent og se'-holdning, og de går glipp av det hele.

Så jeg sier - vær eventyrlysten! Fang, overlev og voks opp! Våg noe i tro! Profetens liv handler om å innta nye områder for Guds rike. Klart det kan bli mye rot. Men det er det du har satt navnet ditt under, enten du er klar over det eller ikke. Sørg for et rent rulleblad ved å tilgi andres feiltrinn og start om igjen, få deg mer visdom i det du beveger deg fremover. Det kan til og med hende at du opplever det morsomt!

Hvis du er kalt til en profetisk tjeneste på et hvilket som helst nivå, trenger du å vokse i visdoomens Ånd, å øke i visdom, slik Jesus gjorde. Hans guddommelige visdom er tilgjengelig for deg ganske enkelt ved at du ber om å få den. Be i tro og jeg kan forsikre deg at du vil være i godt selskap idet du trer ut av rekken og begynner å be.

Husk at det er vanskelig i slite over en tretvinnet tråd. Vi trenger fylden av Åndens gaver sammen med fylden av Åndens frukt. Men vi trenger også den tredje tråden: Guds visdom. For alle faser av menighetens og Guds rikes liv.

Den som elsker seg selv

"Den som synder mot sin neste, synder mot seg selv og den som gjør sin neste ondt, skader seg selv. På samme vis er det med den som gjør godt mot sin neste, han gjør også godt mot seg selv. For hvem kunne i sannhet gjøre Gud noe ondt, eller hvem er til som kan skade ham, eller finnes det noen som kan ham hvile eller tjene ham? Er det noen som kan velsigne ham, som om han trengte hans velsignelse, eller hvem kan ære ham slik at han virkelig blir æret, eller hvem kan opphøye ham slik at han virkelig blir opphøyet?

La oss derfor opphøye Gud i oss selv ved å anspore hverandre, og overlate oss selv til døden, for våre egne sjelers og for hverandres skyld. Da vil det vise seg hvor ekte vår barmhjertighet er. Ikke slik at vi skal bli selvgode og gi omskiftigheten i vold. For den som kjenner seg selv, kjenner alt. Det står jo skrevet: "Gud skapte dette av intet." (2.Mak 7,28)

Det som her sies, angår der åndelige mennesket, skjult i den dødelige kroppen, som den ikke hadde fra begynnelsen av og som den en gang skal bedris fra. Men den som har evnen til å elske seg selv, elsker alle."

- Antonios den store (250-356) gjengitt i Peter Halldorf: Kysse spor, Luther forlag, side 297.

Tilgitt

I dag har jeg fått leve i 61 år. Hvilken gave! Det er utrolig for fort tiden har gått. Man gjør seg mange tanker. Hva er det aller største jeg har opplevd disse 61 årene? Det største er å bli elsket og tilgitt. Elsket av Gud og mennesker, og få mine synder tilgitt. Noe større finnes ikke. Så har jeg vært så heldig å bli far til to flotte barn. Det er fantastisk.

Jeg er elsket av Gud, av kona mi, barna mine og mange venner. Det er en gave det! Kan ikke kjøpes for penger. Jeg er elsket som den jeg er, med mine skrøpeligheter, feil, mangler. Det er stort.

Men jeg tror det største av alt er syndernes forlatelse.

For på 61 år har jeg syndet mot Gud i tanker, ord og gjerninger mye. Jeg har gjort mange feil, mange forsømmelser, såret mennesker, sagt ting jeg ikke burde, krenket mennesker, vært ulydig mot Gud.

Mine synder er mange og de kan telles.

Hver dag ber jeg:

"Far, jeg har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, og tilgi meg alle mine synder, for Jesu Kristi skyld."

Og så har jeg fått tro ordene:

"Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser for all urett." 1.Joh 1,9

Åndelig modenhet

'Vår aller største mangelvare er åndelig modenhet,' skriver Martin Lönnebo.

Så legger han til: 'Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er vakkert? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør først hos meg selv bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremitenes innsikt, derfor var deres tro så ren,'

Sitert fra et forord til Rowan Williams bok: Tystnad och honnungskakor. Cordia 2005.

Begeistret og takknemlig

"Vi burde være grenseløst begeistret over selve grunnlaget for vår frelse. Vi burde aldri bli uinteressert i det Gud har gjort for oss, eller slutte å imponere av Hans løfter for vår framtid. Vi burde aldri bli så sofistikerte eller distraherte på vår åndelige reise at vi taper av syne det som er kilden til alt vårt håp og all vår glede."

- Rolland Baker

Hvorfor dette raseri?

Hvorfor blir vel voksne mennesker så eitrende sinna på Greta Thunberg og klimaengasjerte ungdommer? Hva er det som gjør at så mange går fullstendig fra konseptene, og blir ufine, stygge mobbere og lar enhver anstendighet ligge? De opptrer ikke akkurat som reflekterte, modne voksenpersoner, eller som gode forbilder for de so de kritiserer.

Stusseligst av alt er at voksne kristenpersoner ikke står tilbake fra å mobbe, snakke nedsettende om unge mennesker som er engasjerte. Har ikke vi vært ungdommer? Gjorde ikke vi opprør? Var ikke vi engasjerte for noe vi trodde på? Vår foreldregenerasjon reagerte. På det lange håret, klærne våre, sit down aksjonene, protestmarsjene. Hvorfor må vi reagere på samme måte som dem? Har vi ikke lært noe?

Vi skal snart legges i en grav - er det ikke flott at våre barn og ungdommer engasjerer seg i deres fremtid? Det er de som skal leve videre.

I går gikk UNICEF ut og ba voksne mennesker om å besinne seg! Tenke seg om. Passe munnen sin. Det sier ikke så rent lite at det er blitt nødvendig.

En av de tingene Greta Thunberg hetses for er at hun har Asberger. I tillegg settes det allskens diagnoser på henne - og kristne som opptrer på sosiale medier er ikke bedre. Skammelig er det. Vi burde være blant de første som heier frem mennesker med livsutfordringer!

Men tilbake til årsaken til dette raseriet:

Det skulle ikke være fordi Greta Thunberg og våre flotte ungdommer setter fingeren på et ømt punkt: vår egen grådighet, materialisme og manglende vilje til å ta vare på det fantastiske skaperverket Gud har gitt oss?

Så kan vi være riv ruskende uenige om mangt og mye, men la oss opptre ordentlig.

Som kristne er vi kalt til å snakke vel om og velsigne - ikke forbanne. La oss snakke veln om og velsigne den oppvoksende og kommende generasjonen, og ikke etterlate oss et så dårlig vitnesbyrd om vår tro.

Når satte du deg ned sist for å lytte til et barn og en ungdom? Når hørte du sist hva de virkelig har på hjertet? Når velsignet du sist Greta Thunberg og talte vel om henne og de klimastreikende ungdommene? Eller forbanner du dem?

Om å la seg elske av Gud

Jeg er i en fase av livet som er svært sårbar. Det er jeg helt åpen med. Kronisk sykdom og smerter gjør noe med deg. Man kan kjenne på fortvilelse og avmakt.

Inn i denne fasen av livet ønsker jeg å slippe Den Hellige Ånd til, slik at Han kan åpenbare Faderens kjærlighet til meg og jeg kan la meg elske. Det er en ting å vite at 'Gud er kjærligher'. Det er noe helt annet å erfare denne kjærigheten. Skal vi kunne erfare den, må vi la oss bli elsket. Det er lettere sagt, enn gjort. Vi kjenner oss uverdige. Det er sider ved oss selv, vi vil ha for oss selv, og som vi vegrer oss for å åpne dørene til - selv for Gud. Det handler kanskje om våre nederlag, ting vi har sagt og ting vi har gjort, de tingene vi ikke akkurat er stolte av.

Det er inn i dette jeg øver meg i å slippe Den Hellige Ånd til for at Ånden kan lege.

Dette er en prosess som tar tid.

Og en øvelse.

I mitt eget tilfelle har jeg oppdaget at det stadig er områder hvor Ånden trenger å få plass. Jeg er absolutt underveis og ikke ferdig.

Det krever mot å la Gud elske oss akkurat slik vi er, ikke slik vi en dag drømmer om å bli.

Min bønn for tiden er denne: Elsk meg med ømhet.

En underlig drøm

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg befant meg i et goldt landskap. Det meste rundt meg var dødt og livløst. Plutselig hører jeg meg selv si: 'Jeg gir ikke opp retten til å gå i forbønn!' Det er tydelig at jeg er i ferd med å gi opp. Det døde landskapets tristhet og motløshet har smittet over på meg.  Men jeg vil gi mine siste krefter i bønn, samtidig som dette landskapet er i ferd med å ta hvelertak på meg. Det er sim om landskapet rundt meg har krefter som kan dra oss alle med seg og forsteine oss.

Mens jeg ber kommer en liten gutt løpende og roper: 'Vi får besøk!'

Og en underlig gruppe mennesker stiger frem: De er alle kledd i klær fra 1700-1800 tallet. Menn, kvinner og barn. Det golde landskapet får liv. Farger. Trærne får bladene tilbake.

Vi går inn i stedets kirke. Den fylles med varme. De setter igang med å synge. Sangen deres får forsteinede mennesker til å leve. Hele kirken fylles av brusende liv. Da begynner det å regne. Først svakt, så trommer det på taket. Det er et øredøvende liv.

En mann setter seg ved siden av meg. Han er lanng og hengslete. Han kom på en hest.

Han rekker hånden frem og smiler.

'Hvem er dere,' spør jeg.

Mannen setter på seg en rundsnipp og sier:

'Vi er kollegaer. Også jeg er prest.'

'Ja, men hvem er dere?'

'Vi er metodister,' svarer han.

Og så begynner gjestene å dele ut gaver. Det er så mange av dem. Alle som vil får.

Og de synger. Lovsangen fyller kirken.

Når vi får ut av kirken er det vann over alt. Det golde landskapet er som en Edens hage, og det er farbare veier over alt. Vi trenger de veiene for å få med oss gavene når vi reiser hjem hvert til vårt. Når jeg skal gå igjen kommer det stadig mennesker, både menn, kvinner og barn for å gi meg gaver. Det er så mange, at den fyller bilen min.

----

Denne drømmen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg kjenner ikke så mange metodister, men det er tydelig for meg at denne drømmen handler om den åndelige arven metodistene er bærere av. En hellighetsarv. Den representerer en gave til Kristi kropp, og menneskene i drømmen ga dem villig til en livløs forsamling. Det skal bli spennende å se hva Gud vil si oss med denne drømmen. Mer enn noe annet trenger Kristi kropp budskapet om hellighet. Måtte Gud gi oss en hellighetslengsel.

Kom, du sanne lys

En inderlig bønn av Symeon den nye teologen  (949-1022) om Den Hellige Ånd. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

"Kom du sanne lys, kom evige liv, kom skjulte hemmelighet! Kom navnløse skatt! Kom usigelige virkelighet, du ubeskrivelige Person, og evige glede!

Kom lys uten aften, alles lengsel, dere som skal bli frelst. Kom, de innsovedes oppvekkelse, de døde oppstandelse! Kom Mektige, som stadig skaper, forandrer og omskifter alt bare gjennom å ville det. Kom du som ingen kan se! Kom du som, uten å forflyttes, stadig beveger deg over alt. Du komer til oss i dødsrkket, du som finnes over alle himler.

fortsettes