Menighetens jødiske røtter og det nye menneske

Det er en økende interesse for å finne tilbake til menighetens røtter, og de er utvilsomt jødiske. Jesus og de første disiplene var alle jøder. Den første menighet ble etablert i Jerusalem og besto utelukkende av jøder. Dette er vårt utgangspunkt. Men det er viktig å huske at allerede i det andre århundre er de kristne av ikke-jødisk bakgrunn i stort flertall. Og det er tydelig ut fra de apostoliske brevene vi har i vårt Nye testamente, så skjer det noe i og med Kristi død og oppstandelse. Apostelen Paulus skriver om dette i brevet til den kristne forsamlingen i Efesus. Dette brevet er skrevet til de såkalte hedninge-kristne, det vil si mennesker som ikke har jødisk bakgrunn, og som er kommet til tro på Jesus Messias:


"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud på korset, for der drepte han fiendskapet." (Ef 2,11-16)


I Kristus forholder det seg slik at det ikke lenger er "jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus." (Gal 3,28) Med Kristi død og oppstandelse fremstår det et nytt menneske, som verken er jøde eller hedning, men de er ett i Kristus, og utgjør noe nytt, nemlig Kristi kropp. Nå gav likevel menighetens jødiske bakgrunn den en god mulighet til å ekspandere raskt. Når vi leser Apostlenes gjerninger så ser vi at det misjonsarbeidet som drives var det vi kan kalle en synagogemisjon. Den enorme veksten som skjedde blant de første kristne, og som også skjedde utenfor Israels grenser, skjer ikke på tross av, men kanskje mye mer på grunn av den kristne tros jødiske opprinnelse. På den tiden vi her snakker om var nemlig jødedommen, i motsetning til i dag, en sterk og aktiv misjonerende religion. Det store flertall av jødene bodde utenfor Israels grenser. De var spredt over hele Romerriket, ja de fantes fortsatt i de persiske områdene øst for Romerrikets grenser.


Men forbindelsene mellom Jerusalem, som var sentrum for jødenes gudsdyrkelse, og de såkalte jødiske diasporamenighetene var gode. I disse synagogene, hvor det ble talt datidens kulturspråk, fantes det grupper av sympatiserende ikke-jøder, og blant dem mennesker som trodde på jødenes Gud. Disse forsøkte å leve etter jødedommens etiske bud.


Det er i denne konteksten at mange av menighetene oppstår. Via Apostlenes gjerninger og enkelte av brevene kjenner vi til at apostelen Paulus oppsøkte synagogene i hver by han kommer til, og forkynner da for både jødene og disse sympatiserende ikke-jødene som fantes der. Denne gruppen sympatiserende ikke-jøder var ikke noen hvilken som helst hedninger. De kjente De hellige Skriftene, de kjente til jødenes gudsdyrkelse blant annet gjennom synagogegudstjenesten. Dette er jo en av årsakene til at når Paulus skriver sine brev til de nye menighetene som oppstår, så kan han forutsette en stor bibelkunnskap og en fortrolighet med jødiske forskrifter og tenkemåte.


Gjennom evangelieforkynnelsen i disse diasporasynagogene kom mange mennesker til tro. Og dermed oppsto de første problemene. Blant annet dette, som er blitt aktualisert i våre dager: Måtte man bli jøde samtidig som man ble en kristen?


Svaret på dette spørsmålet var ikke opplagt. De stedene i Det gamle testamente som talte om hedningefolkenes frelse kunne nemlig godt tolkes slik at hedningene fikk del i frelsen gjennom å innlemmes i Israel.


Men det oppsiktsvekkende forhold er dette: de ledende apostlene i Jerusalem var av den oppfatning at det ikke var nødvendig at hedningefolkene ble jøder og ble innlemmet i det jødiske folk når de kom til tro! Hva var det som fikk dem til å trekke denne konklusjonen? Det var ikke først og fremst et studium av Den Hellige Skrift. Nei, men den erfaring at Ånden ble gitt også til uomskårne ikke-jøder! Du kan selv studere Apostlenes gjerninger og se om ikke dette stemmer.


Når Gud selv griper inn og gir Ånden uavhengig av omskjærelse og en rituell overholdelse av Loven, tolket apostlene dette som et tegn på at Gud hadde gitt frelsen til hedningene like uavhengig av omskjærelse og lovobservans.


For det er jo Ånden som konstutuerer den kristne forsamlingen, eller kirken. Det er ikke omskjærelsen eller overholdelsen av Loven som setter det avgjørende skille, men Åndens utøselse. Apostelen Paulus er inne på dette i det han skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området:


"Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?" (Gal 3,2-5)


Dette synet fikk vidtrekkende konsekvenser, og får det den dag i dag. Den første menighet i Jerusalem med Peter og Jakob i spissen hadde klart og tydelig som dagen sagt at det som var avgjørende for å få del i løftenes oppfyllelse ikke var omskjærelsen eller overholdelsen av Loven, ikke tilhørighet til det jødiske folk - men troen på Jesu død og oppstandelse og utøselsen av Den Hellige Ånd!

De første kristne, som besto av jøder og mennesker av ikke-jødisk opprinnelse, var blitt ett nytt menneske i Kristus. Det som skilte dem var revet ned, ved Jesu soningsdød.