Å forkynne Guds ord er et kall, et privlegium, en glede, en prøvelse. Siden begynnelsen på 1970-tallet har jeg stått foran små og store forsamlinger i Norge, Sverige, Tyskland, Russland, Shetland, England, Spania og Estland. Jeg har talt i baptistkirker, pinsemenigheter, metodistkirker, Frelsesarme-templer, lutherske bedehus og kirker, et ortodoks kloster og i en ortodoks kirke, i katolske sammenhenger, i husmenigheter. Gjennom årenes løp er det blitt mange prekener, bibeltimer og undervisning på konferanser og en og annen retreat.
Det går timer med i forberedelser og bønn. Jeg skriver manus til alle mine prekener og undervisning, ofte for hånd. Budskapene som bæres fram kan ofte ha vært født i sjelelig smerte, og det koster å være åpen med eget liv på en talerstol. Det er ikke alle som tenker på hva som ligger bak det som sies fra talerstolen.
Jeg er aldri så sårbar som etter en preken. Da kverner det i ens hode: Fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet? Nådde det fram? Kunne jeg ha uttrykt meg annerledes? Fikk noen det vanskelig etterpå, rammet mine ord dem på en måte som ikke var tilsiktet? Kunne det jeg sa misforstås?
Jeg kan sitte i benkeraden etterpå og stille disse, og mange flere spørsmål. Jeg kan angre meg for noe jeg sa, og skulle ønske jeg hadde sagt det annerledes. Eller jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt mer. Kanskje ble det for langt?
Etter gudstjenesten/møtet vil jeg gjerne være tilgjengelig for de som ønsker en samtale eller forbønn. Men er det en ting jeg ikke er etter en tale, så er det å være sosial. Omstillingen blir ofte så stor. Jeg trenger selv å være stille innfor Gud, av og til trenger jeg å kunne trekke meg tilbake. Jeg er aldri så alene og sårbar som etter jeg har prekt. Da kan det hende at jeg ikke ser alle jeg skulle ha sett. Klarer ikke alltid å hilse på alle heller. Ikke det at jeg ikke vil, men jeg kan være sliten. Det er en kraftanstrengelse av og til å stå på en talerstol. Særlig når man bærer på kronisk sykdom, som jeg gjør. Jeg vet at jeg har skuffet folk fordi jeg ikke har sett dem, eller hilst på dem etter slike møter. Men kanskje de kunne prøve å sette seg inn i situasjonen til taleren? Jeg møter svært mange mennesker i løpet av et år, og gjennom årenes løp er det blitt mange ansikter og navn å forholde seg til. Enkelte tror visst at man må huske dem, og hva vi snakket om for tre år siden, eller hva jeg sa inn i deres liv i et møte for 10 år siden. Det er leit, men jeg husker ikke alltid det. Jeg husker ikke engang at jeg har bedt for vedkommende!
Noen hilser blidt, og sier: Takk for sist. Jeg svarer tilbake, "så hyggelig å se deg". Men det er ikke sikkert jeg husker at jeg har sett deg før i det hele tatt. Slik blir det når man snakker med noen tusen mennesker iløpet av noen år.
Men jeg setter veldig stor pris på at folk hilser på meg, snakker med meg, ber for meg og vil spørre om noe. Bare så det er sagt.
Men forsøk å sett dere inn i "rollen" som taleren har, og husk at selv om jeg ikke rakk å hilse på deg, eller snakke med deg, så behøver ikke det å bety noe som helst! Det kan rett og slett være at jeg er litt utilpass, litt fraværende, sliter med mine egne tanker, er sliten eller rett og slett sårbar. Jeg setter stor pris på oppmuntringer. Tro meg: Predikanter blir ikke høye på pæra av den grunn. Det kan være at nettopp din oppmuntring fikk dem til å fortsette en dag til. For det er en pris å betale for å forkynne Guds ord. Og da tenker jeg ikke på penger.
Bildet er hentet fra nettsiden til Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Jeg har vært så heldig å få lov til å forkynne i denne flotte menigheten ved to anledninger. Det er en menighet som setter Guds ord høyt. Slike menigheter liker jeg veldig godt. Måtte Herren velsigne dem rikelig, og alle de andre sammenhengene der jeg har talt Guds ord.
38 kommentarer:
Slik har jeg ikke tenkt på det før.
Takk.
Personlig tror jeg at jeg ville vært litt mer forsiktig med å anefalle menigheten.
Det kryr av historier om maktmisbruk fra denne menigheten, og du har faktisk ikke muligheten til å få noe inntrykk ved å ha talt der et par ganger (sånn gennerelt altså).
En ting er historiene i media, en annen ting er alle de andre historiene fra mennesker som har forlatt, eller blitt frosset ut av menigheten som ikke er fortalt i media.
Mvh.
Lars
BjornOlav, det som du skriver idag är nåt som jag inte har tänkt på.
Men jag kan helt förstå att det är så här det känns efter en predikan.Tänker på Elia,och det han fick vara med om med baalsprofeterna.1 konungab;kap; 18 från vers 21 och kap;19 vers 9-14.
Det kommer till mej ett bibelord,nu när jag skriver och det är "Var vid gott mod,Han kallar dig till sig"!
Slår opp bibeln,och det kommer upp på en gång,och det är Markus,10;
47-52.Läs detta BjornOlav,för jag tror att du behöver detta ord idag!
Ha en fin kväll BjornOlav,å hälsa fam.
Karin
ps.
skickar en e-post till dej senare,å ett kort från min födelsedag å tårtan som jag skrev bibelord på.
Ett ps.
Har hittat en dikt som jag tycker passar in här:
Guds Frid!
Guds frid,blott i Guds Sinne gömmes.
Guds Fullhet,blott i Rena käril tömmes.
Guds Kraft,blott i Svaghet uppenbaras.
GUds Härlighet,ett avhöljt ansikte förklaras!
Karin
Lars
Hvorfor høre på sladder? At det "kryr med historier", er ikke nødvendigvis noe bevis på at noe er galt. Er det så mange som er blitt frosset ut? Hva vet du om det? Gjengir du bare rykter? Jeg er ikke interessert i det.
Takk for både dikt, kommentar og kommende epost, Karin.
Jeg aner ikke hvem siste anonym er, men denne bloggen er ikke et sted for ryktespredning. Siden jeg ikke vet hvem den siste anonyme er, kan det ikke verifiseres det du påstår.
Jeg kjenner mange av de som er medlemmer av Sannhetens Ord Bibelsenter, og har full tillit til dem.
Om ikke den som skrev siste melding kan si hvem vedkommende er, slettes den siste kommentaren.
Etter å ha lest det siste anonyme innlegget en gang til valgte jeg å slette det. Se bloggreglene. Denne bloggen sprer ikke rykter.
Hei! Ser du har slettet kommentaren min. Helt i orden! Innlegget ditt handlet jo igrunn om noe helt annet. Men jeg kan ikke identifisere meg, og dermed han jeg skrev om. Bare vær obs på at du som en invitert forkynner nok får et annet inntrykk av menigheten enn de som er medlemmer. Du treffer pastoren/lederne som "kollega" og du vet ikke dermed hvordan de er som ledere.
Sorry Lars, både ordvalg, rammes av bloggreglene og deler av innlegget er fortsatt ryktespredning uansett hvor offentlige de er. Jeg gjengir ikke rykter på denne bloggen.
Anonym
Takk for innspillet. Jeg setter pris på at du er opptatt av sannhet og redelighet. For ordens skyld er det ikke bare lederskapet jeg treffer, men også en del av medlemmene.
Dette er ikke et forsøk på å legge lokk på en debatt, eller la være å ta opp noe som er vanskelig. Poenget er bare at jeg ikke ønsker at denne bloggen skal være arena for noe som ikke kan verifiseres.
Og som du helt riktig poengterer: Tema for artikkelen er noe annet enn billedteksten om Sannhetens Ord.
Bjørn Olav:
Joda, greit nok :-)
Men hva er det da som ikke er "rykter" når det er historier av konkrete personer som har gått ut i media med fullt navn?
Jeg vil bare spesifiser at jeg ikke kom med noen konkret beskyldning, og heller ikke brukte ufine ord. (det problematiske med at noe blir slettet er bildet folk tegner seg av hva som må ha stått der)
Jeg kom derimot med en gennerell apell hvor jeg ga utrykk for min uenighet med anbefalingen av en menighet jeg personlig ville vært tilbakeholden med å anbefalle.
Mvh.
Lars
Selv om folk går ut offentlig er ikke det en garanti for at det ikke er rykter de sprer. Det er heller ingen garanti for at de snakker sant. Det er mitt poeng.
Når det gjelder ordvalg så er det slik at jeg heller ikke ønsker å forsimple språket. Det var spesielt et ord som du brukte om menneskelig avføring, som jeg synes er uegnet på en blogg som har det formålet som denne har. Du må gjerne mene at jeg er "prippen", men jeg tilhører en annen generasjon enn deg og synes ikke alle ordene dere "unge" bruker er like pene.
Ellers er det jo helt legitimt at du kjenner behov for å komme med den presiseringen som du gir i ditt siste avsnitt i ditt tilsvar. Jeg har skrevet at jeg setter pris på at Sannhetens Ord setter Guds ord høyt, og uansett hva en ellers måtte mene om denne menigheten, tror jeg ikke man kan ta det fra den.
Bjørn Olav:
Ordet du reagerte på er faktisk en journalistisk\media fagbegrep som det ikke finnes et alternativ til.
Jeg har iallefall ikke hørt noe annet ord bli brukt. Ordet brukes konsekvent i alle fagtidskrifter for journalistikk, reklame og media.
I kulturen jeg kommer fra har vi heller ikke det probleamtiske forholdet til avføring som amerikanerne av en eller annen uforståelig grunn ser ut til å ha.
Men jeg gjentar altså at dette er et fagbegrep uten alternativ benevnelse som konsekvent benyttes i alle fagtidskrifter.
Svertekampanje vil kunne ligne, men vil fortsatt ikke bety det samme, og kommunisere samme innhold.
Mvh.
Lars
Ikke er jeg amerikaner, og ikke er jeg så veldig opptatt av om det er et fagbegrep innen journalistikken. Jeg synes i grunnen journalistikken er blitt forflatet og dårlig, om vi må ty til slike uttrykk. På denne bloggen hører det ikke hjemme. Du får ta det opp med Per Egil Hegge eller undersøke med Språkteigen, om det ikke finnes andre uttrykk som kan brukes.
Jeg gjør oppmerksom på at denne artikkelen IKKE handler om Sannhetens ord, men om sårbarheten ved å forkynne Guds ord.
Kjenner meg GODT igjen når du skriver
"Noen hilser blidt, og sier: Takk for sist. Jeg svarer tilbake, "så hyggelig å se deg". Men det er ikke sikkert jeg husker at jeg har sett deg før i det hele tatt. Slik blir det når man snakker med noen tusen mennesker iløpet av noen år."
Det er rettogslett frustrerende, og når man samtidig har "navn og ansikts dysleksi" så blir det jo ekstra håpløst! Skulle hatt sånn som de på film har, en person som går bak og hvisker inn i øret mitt navn og nødvendig info på personene jeg møter! hehe!
Ja, jeg vil tro du kjenner deg godt igjen i dette, Knut Anders. Du treffer ikke rent få i løpet av et år, og det finnes nok mange som vil ha et eierforhold til deg og som kjenner deg igjen på gata. Jeg kan tenke meg at det av og til er slitsomt.
Hensikten med dette er vel åpenbar, Bjørn Olav. Det er interessant at Kvistum er så ivrig til å lese denne bloggen din. Han leter med lys og lykte etter noe som han kan ta tak i. Han benytter enhver mulighet til å sverte deg.
Ole Anders
Hevn er nok svaret på hvorfor Kvistum ikke kan la Hansen være i fred.
Hvorfor publiserer du ikke kommentarer om din og dine kommentatorers omtale av andre blogger og utviste bloggere?
Hvis dere insisterer på å fortsette å omtale dem bør det vel være mulig å stille dere spørsmål om det?
Med vennlig hilsen Pirmin som ikke skjønner hvorfor ikke mitt forrige innlegget kunne bli publisert
Denne tråden handler om sårbarheten ved å forkynne Guds ord. Det er ingen debatt om menigheten Sannhetens Ord.
Jeg skrev om Ivar Kvistums kommentar vedrørende denne artikkelen, som han har skrevet på en annen blogg. Årsaken er at de opplysningene Kvistum kommer med der er usannferdige. Det må være mulig å forsvare seg mot slikt. Ivar kvistum forsøker å fremstille meg i et så dårlig lys som mulig, og benytter en hver anledning til å fremstille meg ufordelaktig. Da passer det godt å fremstille det jeg skriver feilaktig. Dette har pågått i flere år nå, og ser ikke ut til å ha noen ende. Og ja - jeg er grundig lei det. Kanskje du kunne medvirke til at han holdt opp med det. Hvorfor ikke ta kontakt direkte med ham?
Som jeg forsøkte å formidle i kommentaren som ikke ble publisert så syns jeg det var rart at denne saken ble trukket inn her i det hele tatt. Artikkelen handler jo ikke om dette. Hvorfor ikke gå i dialog der vedkommende fremsetter disse påstandene det refereres til?
Jeg kjenner ikke vedkommende som omtales, har ingen kontakt med ham, og kan nok ikke medvirke til at han holder opp.
Kommentaren min handlet heller ikke om ham og hans handlinger, men var spørsmål ift hvorfor han stadig skal omtales i ulike tråder her? Er han utvist er han utvist, og da syns jeg prinsippielt ikke det er særlig ok å fortsette å omtale ham.
jeg skjønner at flere her ser med fortvilelse på hele situasjonen. det skjønner jeg at motparten deres også gjør. Hele situasjonen er svært lei syns jeg.
Er det ikke en bedre løsning enten å være i direkte dialog, eller å la det ligge? Å fortsette å referere til hverandres innlegg annensteds hen tror ikke kan føre noe godt med seg. De utviste kan av naturlige grunner ikke komme hit - kanskje dere kan ta deres kommentarer der de kan delta?
Det tjener ikke deres sak å fortsette på denne måten tror jeg.
Med vennlig hilsen
Pirmin
Jeg forstår at dette oppleves som en vanskelig situasjon, og det er ikke lett å si hvordan det kan stanses.
Jeg håper dere finner en løsning, for som sagt tror jeg ikke det kommer noe som helst godt ut av denne måten å "samhandle" på.
Jeg tror fortsatt det beste må være å svare ham der han kommer med uttalelser om deg og bloggen, slik at det blir en viss sammenheng i det for de som uforvarende dumper opp i dette mens man leser om helt andre ting. Tema etter tema sporer jo av i denne personstriden.
Jeg tror også jeg ville ha benyttet nicket hans, ikke gått ut med hans fulle navn og arbeidssted. Jeg syns ikke så mye om å identifisere folk som selv benytter nick. Jeg tror også det kun er egnet til å fyre situasjonen ytterligere opp.
med vennlig hilsen Pirmin
Da har jeg fulgt ditt råd, Pirmin, og gjengir ikke arbeidsstedet.
Dette med sårbarhet i forbindelse med forkynnelse - er ikke det et tema for en predikantkonferanse? Jeg regner med at flere pastorer/prester kjenner seg igjen i det du skriver om? Jeg ser ikke bort fra at det kanskje også kunne være et tema på et menighetsmøte/gudstjeneste?
Jan Roger
Det er en god ide. Nå tilhører ikke jeg lenger noen predikantforening, men kanskje noen av bloggens "pastoriserte" lesere kunne ta dette med seg videre?
I USA er det noe som kalles "Pastors day". Det er en dag hvor han sender pastoren sin et kort. Eller ber ham og familien ut på middag. Kanskje en ide for Norge?
Jeg har lest om dette. Dagen er som "mors" og "fars" dagen etter hva jeg forstår. Foreslo for Inspirasjon forlag å lage slike kort for noen år siden, men det var ingen respons å få. Jeg tror dette har noe for seg. Mange pastorer opplever stor slitasje, og trenger absolutt en oppmuntring. Et kort fra menighetens medlemmer en dag i året hadde sikkert gjort godt.
Legg inn en kommentar