Fra martyrhistorien, del 7

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og anabaptistene i Romania. I forrige del kunne leseren følge Andreas og hans familie og venner som solgte sine eiendeler, og sluttet seg til den anabaptistiske kommuniteten. Et år etter dukket jesuitpresten Delpini opp:

"Det var etter ordre fra keiserinne Maria Theresia (bildet), at Delpini, en jesuitprest, kom til Kreutz for å tvinge de troende tilbake til den romersk-katolske kirke. Han bad dem først om å komme til et møte. Ingen kom. Da han så forsøkte å tvinge dem til å adlyde ham, sto de samlet mot ham som en mann. Politiet grep så Jörg Waldner, skolelæreren, og kastet ham i bakken og bandt hans hender. Da Christian Hofer, en 18 år gammel gutt forsøkte å si noe, grep politiet ham i håret og dro også ham ned på bakken. Da broren hans, 16 år gamle Paul, nektet å bøye seg, grep de ham i håret, slo ham med stokker og dro ham rundt i gatene.

Til å begynne med forsøkte jesuitpresten å spre anabaptistene. Han fikk transportert de troende til forskjellige landsbyer, fikk barna skilt fra foreldrene og ektefeller fra hverandre. Men med det samme han dro tilbake til Wien, returnerte de troende til Krutz. I Krutz fanget politiet dem og låste dem inne på kirkegården. Denne var omgitt av høye murer. Men før de skulle stilles for retten, dukket to anabaptist flyktninger fra Alwintz opp, Hans Stahl og Josef Kuhr.

Andreas Wurtz var svært glad for å se dem.

'Nå, bror Josef, er du kommet for å lede oss ut av dette?', sa han.

'Ja,' svarte den gamle mannen, 'om det er Guds vilje.'

Under bønn begynte de troende å planlegge å flykte gjennom det karpatiske fjellmassivet og inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en los. På grunn av den store risikoen som dette medførte krevde losen en Gulden pr hode. Ble de oppdaget kunne det medføre dødsstraff for losen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitpresten planla å ta fra dem barna deres, og tvinge dem til å frasi seg sin tro gjennom tortur.

Til å begynne med synes det som om planene skulle gå i vasken. Den første natten de hadde planlagt å flykte, røk et av hjulene på vognen de troende hadde leid. Den andre natten stakk en av hestene av. Før de prøve enda en gang bestemte de seg for å kaste lodd.

På den ene lappen skrev de: "Bli her", på den andre: "Dra straks!"

Et lite barn trakk så en av lappene, og alle visste at det var Gud som talte da det sto: "Dra straks!"

(fortsettes)