Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 4

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på det såkalte donastiske skismaet, men før vi gjør det skal jeg legge til noe om keiser Konstantin som er med på å kompletter bildet av ham og som er relatert til vårt tema: Hvordan kirken utvikler seg fra å være forfulgt til selv å bli en del av statsapparatet:

I Nord-Afrika var det splid. Det var ulike meninger om hvordan man skulle forholde seg til de som var falt fra troen under forfølgelsene. Partene vendte seg til keiser Konstantin, som sammenkalte til kirkemøtet i Arles i 314. Det sikret en viss form for fred. Det er interessant å merke seg hva som var kirkens gjenytelse. Om dette skriver professor i almen historie, Patrick Bruun: «En av kirkens første gjenytelser til keiseren var at synoden i Arles o 314 ikke lenger fant noe til hinder for at kristne kunne tjene i hæren.» (Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252) For aposteltidens kristne var det å tjene i hæren en umulighet.

Ved kirkemøtet i Nikea i 325 deltok keiser Konstantin. Han betegnet seg selv som episkopos ton ektòs – biskop for de utenforstående. Om dette skriver professor Patrick Bruun: «Men han ble møtt og hyllet av kirkens ledere som en guddommelig hersker med knefall og kyss av kappefolden. Dertil var han ordstyrer for møtet. Konstantin kunne etter dette ha grunn til å regne med sterk støtte fra kristendommen og kirkens faste organisasjon, som kunne utnyttes til fordel for staten. «(Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252-253)

Det som nå skjedde i kirken gikk ikke upåaktet hen. Jeg har allerede nevnt noen av reaksjonene. Den sterkeste reaksjonen kom fra en vekkelsesbevegelse i Nord-Afrika, som bredte seg raskt. Den gikk under navnet donatistene. Vekkelsens ledende mann, Donatus den store, som var berber - utbrøt treffende:

«Quid sit imperatori cum ecclesia?»

Som oversatt betyr: «Hva har keiseren med kirken å gjøre?»

Det var et meget berettiget spørsmål.

Keiser Konstantin på sin side stemplet donatistene som «sinnsyke» og som «djevelens bedratte håndlangere, som i sin innbilskhet nekter å se sannheten i øynene.» (T.B Barnes: Constantine and Eusebius, Cambridge 1981, side 58)

Donatistene svarte på dette med å si: «Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hogger hodet av med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte ham; og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned.» (Fr. Hammerich: Kirkehistoriske foredrag, København, side 61)

Men vekkelsen lot seg ikke stanse. Dermed startet forfølgelsen. Kirkebyggene ble tatt fra donatistene, deres ledere ble drept eller forvist, men vekkelsen økte i intensitet. Konstantins to sønner, Constantius og Constans (323-350) forsøkte også å få den stanset. Etter synoden i 411 ble det innledet nye sterke forfølgelser. Med påbud om dødsstraff forbød keiseren donatistene å samles, stengte deres kirkebygg og fratok medlemmene deres borgerrettigheter. Men i stedet for å lykkes med dette ble donatistene historiens første frimenighetsbevegelse. De praktiserte troende dåp med full neddykkelse.

Augustin forsøkte på sin side å få donatistene tilbake til statskirkens fold. Når han heller ikke lykkes med dette, brukte han tvang og vold. Donatistene svarte Augustin slik:

«Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus noensinne overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg, uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt mennesket fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot ham at han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen.» (Hammerich, side 59)

(fortsettes)

Bildet viser Augustin.