fredag, mai 18, 2012

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 2

Her fortsetter den sterke og dramatiske historien om Katherina Buhr Martens, og den anabaptistiske gruppen i Ukraina hun tilhørte. Første artikkel ble publisert i går:

Min far fikk ansvaret for kyrene, og han klarte den oppgaven godt. Men den dagen han fikk en utmerkelse for å ha utført en så god jobb, kom myndighetene og hentet ham. Moren min viste dem diplomet han hadde fått, og ba dem være så snill å gå. Men de lo, og kastet innrammingen med diplomet i tilbake til moren. Jeg så aldri min far igjen. Så kom de tilbake og tok mor. Fordi jeg på det tidspunktet allerede var 13 år ba de meg om å gå av sted og skaffe meg mitt eget levebrød. Min søster Lena og min bror Abram ble tatt med til et statlig barnehjem. Men jeg ville ikke forlate dem, så jeg insisterte på at vi skulle holde sammen. Slik ble det.

Mor kom tilbake fra fangeleiren etter en lang tid. Hun var for syk og utarmet etter det harde oppholdet der til å klare å arbeide i noen særlig grad etterpå. Hun tok på seg å sy for de som trengte det. Så brøt den 2. verdenskrig ut og tyskerne kom til Russland.

I løpet av en natt i 1941 samlet de oss sammen alle vi som fremdeles oppholdt oss i landsbyen, mesteparten kvinner og barn, og førte oss til jernbanestasjonen sammen med 6000 andre. Jeg var 17 år den gangen. Tyskerne hadde allerede kommet så nær at russerne åpnet ild. Hele natten raste kampene. Man kunne høre kulene som hvinte over over hodene våre. Neste dagen stuet de oss inn i jernbanevognene, et hundre eller mer inn i hver vogn. Men vi kom ikke langt. De hadde sprengt broene. Stadig måtte vi vente. Vi måtte til slutt snu, og ta en annen rute. Først etter flere måneders reise kom vi til Kasakhstan i Asia.

Kasakherne ville ikke ha dem, og behandlet dem ikke pent. Derfra fant de veien til Kirgisistan, hvor de først plasserte oss i huset til en annen familie. Vi hadde ingenting å spise eller kle oss med. Så arresterte de søster Lena og meg. Min mor sa til oss: 'I konsentrasjonsleirene vil dere i det minste gi dere noe å spise. Resten av oss vil sulte ihjel'. Det skulle også skje ikke lenge etterpå. Lillebroren min, Abram, var ute for å se etter frø og bær som de kunne spise. Da han kom tilbake fortalte folk i landsbyen ham at han ikke behøvde å gå hjem. Men han gjorde det. Der satt hans mor i en stol - død.

Ingen brydde seg om å ville begrave henne, men endelig kom noen og dro kroppen hennes ut i buskaset rundt huset og begravet henne der. Broren min la ut på landeveien, og tigget til seg mat såvidt nok til å holde ham i live. En natt kom han til en stor elv, Irtysh. Han var for svak til å komme seg ombord i en ferje som fraktet folk langt over til den andre siden, til byen Povlodar. Noen soldater fant ham liggende i en grøft, og de tok ham med til et barnehjem, hvor han vokste opp i gudløs elendighet.

I mellomtiden hadde Lena og jeg og en rekke andre blitt ført nordover. De hadde presset oss sammen, som sardiner i boks, inn i krøttervogner, mer enn hundre i hver vogn. Reisen tok over en måned. Alltid lenger nordover. Mange ganger sto vi stille på et sidespor. Vi ventet på sørgående tog som kom fra kullgruvene. Vognene ble etter hvert svært skitne, og vi ble syke på grunn av mangel på mat. En gang om dagen gav de oss noe å spise, et lite brød. Vann kunne det gå lenge mellom hver gang vi fikk. Jeg fikk utslett over hele kroppen. De var så smertefulle at jeg skrek hver gang noen kom borti meg hver gang toget stanset, eller tok av igjen.

Jeg hadde allerede hatt malaria da vi oppholdt oss lenger sør, og jeg følte meg ikke bra. Klærne våre hang i filler og klarte ikke lenger å dekke kroppen vår. Vi forsøkte alle å dele på det vi hadde. Skoene mine ble etter hvert så ødelagte at de nesten ikke dekket noe av foten. Det ble kaldere og kaldere etter hvert som vi dro nordover. Vi passerte den arktiske sirkelen, og kom til Vorkuta, til nordkysten av Russland. Det var oktober når vi kom fram dit og de etterlot oss på stasjonen. Nei, vi ble ikke stående. Vi danset, for å holde på varmen.

Endelig tok de oss til badehusene hvor de dro av oss de skitne klærne våre. Det som var igjen av mine klær var nærmest blitt en del av kroppen min, det satt fast sammen med det strørknede blodet fra de mange sårene mine. De gav oss alle mannsklær, Jeg takket Gud også for det. Så ble vi satt til å arbeide. Grave grøfter i den frossne jorda for å lage fundamentet til en ny byggning. Vi hadde ingen spader, så vi måtte bruke det vi fant, eller hendene våre. Etter en stund ble jeg så syk at jeg ikke kunne gå. De fant ut at jeg hadde tyfus og jeg lå døende i flere måneder.

På dette punktet i historien tar Katherina en pause i fortellingen, ser på Peter Hoover og sier:

"Weet jie, mijn Lewen ess enn Wunde Gottes" - du vet, livet mitt, er et Guds under'.

(fortsettes)

Bildet viser landsbyen Niolaipol som Katherina kom fra. Her var det en gang en blomstrende mennonite-koloni. Nå står husene tomme.


Ingen kommentarer: