'Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg'. (Matt 15,8)
Det er altså mulig å be, uten å be. Man kan bruke en mengde ord, uten at hjertet er med. Uten at ens liv egentlig er berørt i det hele tatt. Jeg synes det er skremmende. Det er derfor ikke uten grunn at Guds ord avslører denne sannheten for oss: 'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det'. (Ord 4,23) Det er altså noe som vi må prioritere fremfor alt annet: bevare vårt hjerte!
Den syriske munken, Hl.Makarios, fra det fjerde århundre, er en av hovedkildene til det vi kan kalle for 'hjertets spiritualitet', dette som mer enn noe annet kjennetegner den ortodokse tradisjonen.
Hjertet blir hos den hellige Makarios, det sentrale tema for hans åndelighet. Vi ser dette når vi leser hans berømte homilier. Det var om dem John Wesley sa: 'Jeg leste Makrios og sang'.
I fysisk forståelse er jo hjertet kroppens viktigste organ, kritisk viktig for livet; hos Makarios, blir hjertet noe mer komplekst, det får en metafysisk og mystisk dimensjon, og blir det sentrale punktet i ens personlighet. Alt det som bor i vårt hjerte vil påvirke hele ens liv: ens sjel og kropp.
I Salme 64,7 heter det:
'det er store dyp i menneskets hjerte'.
I helliggjørelsesprosessen kommer Jesusbønnen oss til hjelp, og den hjelper oss også til at bønnen berører vårt hjerte, når vi lærer å be den i takt med vårt åndedrag:
'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.
Jeg ber denne, og jeg øver meg i å be en bønn jeg har lært av biskop Martin Lönnebo, en bønn som kalles 'vandrerbønnen', som man kan be i takt med ens gange:
'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede Deg'.
Bildet er brukt som en illustrasjon på hjertet, det indre livet vårt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar