Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)