Stanimar Katanic - en troshelt, del 1

I går avsluttet jeg den lille  biografien om David Klassen. I dag fortsetter jeg med et annet trosvitne: Stanimar Katanic (bildet), her sammen med kona Kata. Med disse små biografiene om viktige tidsvitner, håper jeg leserne både skal bli velsignet, utfordret og hjulpet inn i en tett og nær relasjon med Jesus som holder i trengselstider.

Elisabeth Miller intervjuet serberen Stanimar Katanic for en tid tilbake. Da var han 83 år gammel og levde i Ohio, USA.

I 1950, når Stanimar var 20 år, måtte han melde seg for militærmyndighetene, slik det ble krevd av alle 20 år gamle gutter i Jugoslavia. Stanimar skulle møte i Sombor. I generasjoner hadde familien Katanic tilhørt Den kristne apostoliske kirke (Nazarene), et navn tatt fra Apg 24,5. Dette er en gren av den anabaptistiske bevegelsen med slaviske røtter, og som sådan var de mannlige medlemmene militærnektere. Så selv om Stanimar nå visste hva som var i vente, nølte han ikke.

Foran rekken av militære offiserer uttalte han at han var villig til å gjøre det som ble krevd av ham. 'Men', sa han med stort mot: 'jeg vil ikke gå på akkord med min tro, jeg vil ikke sverge troskap til noen jordisk myndighet og jeg bærer ikke våpen i den hensikt at jeg skal drepe noen!'

Uten noen diskusjon eller noe forsvar ble Stanimar Katanic overgitt til en dommer som dømte ham på stedet til fire års fengsel. Med hendene bundet bak ryggen, ble den unge bondegutten ført til fengselet i Foca, for å sone straffen. Cellen bestod av et stort rom med 200 andre fanger, mange av den voldsforbrytere. De innsatte ble iført en grå fengselsdrakt og ble heretter tiltalt med nummer, ikke navn. Stanimar Katanic var fange nummer 2032B.

Det var stor mangel på senger. De få som var der ble enten gitt til noen basert på ansiennitet eller krev av mobberne. Den første natten fikk Katanic tildelt to tepper. Han la det ene på gulvet, det andre brukte han til å legge over seg. Cellen var ikke oppvarmet og vinterkveldene var lange og kalde. Ubevegelig varm luft i sommermånedene var like vanskelig å utholde.

Hver morgen, uansett vær, måtte han marsjerte rundt i luftegården i en time med hendene bundet bak ryggen hans. Det var ikke tillatt å snakke, alles øyne måtte være fokusert rett fram.

Etterpå måtte de innsatte gjøre oppstilling for å motta sin daglige rasjon av brød for dagen. Katanic ville skjule sitt brød i teppene sine, men andre innsatte stjal ofte fra ham. Ved en anledning ble han. servert sin morgenvelling. Da øste han den ned i bollen som han alltid bar med seg, og gjemte den innunder vesten sin. Hans andre måltid ble på slutten av dagen ble servert i samme bolle.

De fleste dagene ble tilbrakt arbeidende i et snekkerverksted og butikk. Fengselet var beryktet for sin systematiske vold mot fanger, men Katanic jobbet hardt og sa lite, så han ble spart for det meste av julingen andre innsatte ble utsatt for.

Han var en ensom fange i fire år, for om det var andre Nazarene ungdommer i fengslet på grunn av samvittighetsgrunner, holdt vaktene dem demonstrativt fra hverandre. Katanic fikk ikke lov å ha en Bibel, og pakkene som var sendt fra familie og venner ble levert bare sporadisk, avhengig av humøret av vaktene.

(fortsettes)