Det skriver Elisabeth Miller som har skrevet ned hans biografiske opplysninger.
Han ble arrestert i 1929 av sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen (GPU) på grunn av hans religiøse aktiviteter. Han tilbrakte de neste 12 årene i eksil og fengsel før han ble henrettet i 1941.
Faren og slekta til Rempel var bønder, men faren ble etter hvert en forretningsmann og han eide også en mølle en kort tid. I 1893 gikk han derimot konkurs og ble kastet ut i mistrøstig fattigdom. Som eldste sønn i en familie på 13 barn, ble Jacob leid ut til en lokal bonde for å arbeide i stallen hans. Det skjedde mot slutten av skolegangen i landsbyskolen i Schöndorf.
Disse prøvelsene til tross, ble Jacob Rempel lærer gjennom disiplinert selvundervisning. Ved hjelp av et stipend fra en velstående møller (John Thiessen), var han i stand til å studere seks år i Basel. I 1912 returnerte han så til Russland og begynte å undervise ved ulike høgskoler i Chortitza, Jusowka, Nikopol og Ekaterinoslav.
Våren 1920 ble Rempel utnevnt til professor i tysk ved universitetet i Moskva. På samme tidspunkt ble han valgt til eldste for mennoniteforsamlingen i Chortitza. Han aksepterte kallet med stor entusiasme og ble ordinert 2.mai 1920. Dette markerte begynnelsen på en livlig aktivitet i hans lokale forsamling og i felleskapene i naboområdene.
Ved den mennonitiske årskonferansen i oktober 1922 ble Jacob Rempel valgt til formann for Komiteen for religiøse handlinger. Det falt nå i hans lodd å representere mennonitene i Russland overfor de sterkt anti-religiøse myndighetene i den kommunistiske regjeringen. En av oppgavene var å få mennonite-ungdommer til å slippe å avtjene militærtjeneste under de nye lovene som var innført. Ut over dette var det Rempel's oppgave å holde de ulike mennonitiske samfunnene i Russland sammen som de nå ble revet fra hverandre.
Under Jacob Rempel's ledelse ble det holdt en nasjonal årskonferanse for mennonitene i Russland i Moskva i 1925. Denne konferansen er senere blitt kalt 'anabaptistenes 2. martyrsynode'. De kommunistiske styresmaktene hadde merket seg hvem som var ledere innen de mennonitiske samfunnene, og de slapp dem ikke av syne.
En etter en falt de i hendene på de kommunistiske myndighetspersonene. Av totalt 86 deltagere på konferansen i januar, ble flesteparten av dem arrestert i årene 1929 til 1941. De ble enten fengslet, forvist eller drept. Bare 18 av dem klarte å komme seg til Canada eller USA.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar