Det apatiske Norge

I disse dager går jeg rundt å tenker på noe David Wilkerson sa på en pastorsamling i Filadelfiakirken i Oslo for noen år siden. Mens han var i inderlig bønn til Gud for Norge, hadde Gud gitt ham et ord som karakteriserer den åndelige situasjonen i vårt kjære fedreland. Det var orde 'apati'.

Jeg likte ikke det jeg hørte, men som årene har gått, og særlig de siste månedene, har jeg funnet at budskapet David Wilkerson formidlet er svært treffsikkert og relevant.

Jesus ba oss om å 'våke og be', så det er helt klart at vi har et stort behov for åndelig årvåkenhet. Gud har reist opp 'vektere på muren', som David Wilkerson, til å vekke oss opp når vi sover i timen! I dag går det ut et kall fra Guds trone om å be for den 'mulighetens dør' som Gud har åpnet for å gjøre endringer i abortloven i Norge, som kan redde liv. Hvordan reagerer så Norges kristenhet?

Noen ber.

Andre møter det som nå skjer med en forbausende vantro. I deres øyne er dette umulig, som om noe skulle være umulig for Gud.

Kristenlederne i Norge er med få unntak tause. Det kommer ingen oppfordringer om å be derfra.

Den åndelige situasjonen i Norge er preget av, ja, nettopp: apati.

Store Norske Leksikon definerer apati på følgende måte: "Apati, mangel på synlige følelser eller følelsesmessige reaksjoner, sløvhet, upåvirkelighet og likegyldighet overfor inntrykk."

Protesterer vi, og sier at slikt vil vi ikke ha på oss og reagerer med sinne?

Eller vender vi om?

Det er mye sinne der ute. Det mobiliseres kraftig mot endringer i abortloven. Man tar til gatene. Hvordan reagerer kristenfolket??

Med apati - eller tar vi frem kneologien??

"Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, YDMYKER  SEG OG BER, SØKER MEG OG VENDER SEG BORT FRA SINE ONDE VEIER, SKAL JEG HØRE DEM FRA HIMMELEN, TILGI DEM SYNDENE OG LEGE LANDET." (2.Krøn 7,14)

Skal vi vinne dette slaget, må vi bøye våre knær, eller skal vi nok en gang svare med apati.  Skal vi vil slått på målstreken, nok en gang?? Måtte apatiens grep om vårt land brytes.