Sårbarhet og erfart kjærlighet

Igjen er det dette bildet som er blitt meg til hjelp. Jeg har det liggende i Bibelen min. En omtenksom venn av meg fikk laget en kopi. På bildet sees pave Shenouda II. Han er syk. Bildet er tatt rett før han døde. Han er koblet til en maskin som overvåker hjerterytmen hans, og han får også surstofftilførsel. Likevel jobber han.

Min tro styrkes når jeg der dette bildet. Det viser en mann i sin ytterste skrøpelighet, svakhet og sårbarhet. En mann overgitt til Gud. Avhengig av Gud.

Slik vil jeg selv være.

Når jeg ser dette bildet av pave Shenouda II fatter jeg mot. Uten sammenligning på noen som helst måte er han en av mine troshelter, en medvandrer.

De siste ukene har vært så vanskelige. Det har vært dager med så mye smerte. Slitsomme dager. Dager fylt med uro og noen ganger frykt. Det innrømmer jeg ærlig.

Likevel er det dager med så mye kjærlighet. Dager hvor Herren kommer så veldig nær. Favner meg og holder meg. Det er ikke bare ord dette. Jeg gjør meg slike erfaringer med Gud. Vennskapet mellom Gud og meg fordjupes. Noen ganger snakker vi sammen. Andre ganger er vi stille sammen. Likevel er kommunikasjonen der. Det tause kjærlighetsspråket.