Sann nestekjærlighet, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i historien om fader Isidor, som døde i 1908, og som var en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Stadig vender jeg tilbake til boken om hans liv: 'Jordens salt', skrevet av Pavel Florinskij.

Florinskij skriver:

'Alle slags mennesker - munker og prester, kunstnere og lærere, studenter og seminarister, soldater, småborgere, bønder, arbeidere - hvem besøkte ham ikke? Man kom til ham for å be om penger, for å få trøst, med sine funderinger, man kom om man var trøtt av livet, fryktet straff, med tyngende synder, om man kjente stor glede, om man ville gi noe til de fattige, for å slutte fred med sine fiender, for å ordne opp med ting som angikk familien, for å få hjelp med sykdom, for å drive ut djevelen - ja, for alle slags anledninger kom man til ham.

Alle ble møtt med kjærlighet, alle forsøkte han å tilfredsstille. Men aller mest elsket han utstøtte mennesker, til og med skyldige mennesker. Om alle hadde vendt seg bort fra et menneske, så var det fremfor alt denne personen fader Isidor viste sin kjærlighet. Det fantes for eksempel en familie som det gikk rykter om at de drev en fordekt virksomhet, at de lurte folk og at politiet var etter dem. Til dem sendte han presanger - ja, til og med det han fikk selv ga han bort til dem.'

Vi hadde trengt flere som fader Isidor. I neste artikkel skal jeg fortelle om hans kjærlighet til jødene.

Bildet er ikke av fader Isidor, for det eksisterer ikke bilde av ham, men bilde av to munker fra Athos.

fortsettes