Boken er som samtidsdokument et kraftig og radikalt oppgjør med den institusjonaliserte kirken, og et like kraftig og radikalt forsvar for inkarnert, kroppsliggjort tro. Troen er som kjent død uteb gjerninger.
Leo Tolstoj ble en veiviser til en tro som jeg kjente igjen, fra de idealene jeg fikk med meg hjemmefra. Jeg er vokst opp i et enkelt arbeiderhjem, med en far som var skomaker, senere industriarbeider og en mor som var avisbud. Den russiske adelsmannen, han var greve, brøt med overklasselivet, og fant sine idealer i Bergprekenen og tok den på ramme alvor, og fremhevet blant annet enkelheten. Den enkle, russiske bonden som dyrket jorden, og levde i pakt med naturen, ble det store forbildet til Tolstoj.
Jeg har aldri forstått de kristne som mener at Bergprekenen tilhører et fremtidig tusenårsrike. Det riket skal som kjent være et fredsrike, hvor det ikke forekommer noen kriger. I Bergprekenen saliggjør Jesus de som skaper fred. Da spør jeg: Om Bergprekenen tilhører dette tusenårsrikey, og det er et fredsrike, hva skal man da med fredsarbeidere?
Nei, Bergprekenen tilhører oss her og nå!
Og den skal leves ut.
Med dette starter mitt engasjement som kristen mot sosial urett, fordi jeg ser at Jesus er på parti med de undertrykte, de fattige, de fremmede i landet, enkene og de foreldreløse. Det er ikke noe som har kommet nå, men har vært tilstede hele veien siden jeg ble en kristen i 1972. Ja, fra tiden før det. Det var Vietnamkrigens uhyrligheter som vekket meg.
Et engasjement mot urett er den mest naturlige konsekvens av den kristne tro. En kristen som er på jag med myndighetenes utnyttelse av de fattige, fremmedarbeidere og som undertrykker andre, er selvmotsigelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar