Av og til blir norsk et fattig språk. Jeg går rundt og tenker på det engelske ordet 'adoration', og det mest nærliggende ordet å oversette det til er 'tilbedelse'. Men ligger det mer i det ordet enn som så, for ordet 'tilbedelse' kan bety så mye forskjellig i dag? Men 'adoration' kan også bety 'beundring'. Derfor 'beundrende tilbedelse'.
Jeg har lenge vært opptatt av stillhetens betydning for vårt bønneliv. Vi omgir oss med så mye støy. Vi trenger desperat å komme inn i stillheten. Salme 65,8 minner oss om dette: 'Han stiller de brusende hav, deres bølgers brus og folkenes larm.'
En naturlig følge av å komme inn i stillheten er at vi nærmer oss den 'beundrende tilbedelsen'. En slik 'beundrende tilbedelse' er ikke hel før vår sjel er stille. Derfor trenger vi å bruke tid på å komme inn i stillheten, og øvre oss på å bli værende i den. Sjelen vår er ofte så rastløs og vil inn i noe nytt hele tiden. Derfor er mange kristne så utilfredse.
Kong David var en vis mann, for han hadde lært sitr hjerte å kjenne. Derfor ba han om et udekt hjerte: 'Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte, til å frykte ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, jeg vil ære ditt navn for evig.' (Salme 86,11-12)
Her ser vi den 'beundrende tilbedelsen', den som ærer Gud med sitt liv.
Jeg kjenner meg igjen i Davids bønn om det udelte hjertet, for jeg kan til tider dras i så mange ulike retninger. Så mye som fanger min oppmerksomhet. Men det finnes ikke noe som en dualistisk 'beundrende tilbedelse'! Hos profeten Jeremia heter det: 'Dere skal søke meg, og dere skal finne meg, når dere søker meg av hele deres hjerte.' (Jer 29,13)
'HELE deres hjerte.' Det er det jeg har problemer med. Derfor ber jeg om et udelt hjerte.
'Beundrende tikbedelse' er ikke en sinnstilstand. Det handler mer om å dvele ved, betrakte, beundre Herrens skjønnhet. Det er snakk om den reneste form for å søke Herren.
Det finnes et kroppslig bønnespråk. Vi ber jo ikke bare med leppene. Vi ber også med kroppen. Vi tegner oss med korsets tegn, vi kneler, vi bøyer oss i ærbødighet. Dette øver jeg meg på for tiden: kroppens bønn. Jeg har lært av mine ortodokse kristne venner, og spesielt av fader Seraphim, som leder oppbyggingen av et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere artikkel. Som mange av mine lesere vet har jeg Parkinsons, en nervelidelse som fører til kroppslig stivhet og skjelvinger. Så mine bevegelser er ikke grasiøse, men stive, men jeg bøyer meg for Herren i ærbødighet og lar kroppen be når tungen og sinnet er sliten.
Dette er noe av det Gud gjør i mitt liv for tiden. Mye av min tid nå brukes i stillhet av avsondrethet. De få jeg snakker med snakker jeg med på telefon eller skriftlig.
Hva gjør Gud i dittt liv?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar