Jeg husker fremdeles lokalet. Du kom først inn i en ørliten gang, så et stort rom med småbord og stoler. I enden en disk, hvor det satt en dame. Når noen bestilte mat ropte hun inn i en stor mikrofon, til noen på 'bakrommet': 'En stor porsjon lauskaus', eller 'en liten porsjon kjøttkaker', og om litt kom maten på bordet. Vi spiste aldri middag der. Middag var noe man spiste hjemme klokken 17.00, da far kom hjem fra jobb. Men vi spise riskrem! Verdens beste riskrem med vanilje og tykk rød saus. Det var det aller beste jeg visste, ved siden av soft is.
Men nå skulle jeg ikke dit, men til meieriutsalget vegg i vegg. Tanta mi hadde sendt med en lapp om hva hun skulle ha. Den blide karen bak disken pakket nå inn hva-det-nå-enn-var i flere lag avispapir og utenpå der, hvitt innpakningspapir. Jeg betalte og gikk.
Deretter tok jeg bussen hjem. Nå syntes jeg det luktet så vondt på bussen. Som om noen hadde sluppet en fis. Det satt en gammal mann, sikkert 50 år, overfor meg så det måtte være han som hadde slupppet den. Det var ikke bare jeg som reageerte. Den gamle mannen måtte ha spist noe som var 'røti', for hele bussen ble fylt med odøren. Det tok sin tid å kjøre mellom Gjøvik og Hunndalen den gangen, men endelig var det mitt stoppested. Når jeg gikk av oppdaget jeg at jeg hadde glemt igjen pakka til tanta mi på plassen ved siden av der jeg satt. Men før jeg rakk å få stoppet bussen, kom bussjaføren farende ut av bussen med pakken i hendene. Han virket sjeleglad over å bli kvitt den!
Da jeg gikk hjemover oppdaget jeg at det fremdeles luktet skikkelig fis, og til min forskrekkelse oppdaget jeg at lukta kom fra pakken. Tante hadde kjøpt Gammalost. Aldri mer handlet jeg for henne. Fisen fikk hun kjøpe sjæl!
Visse ting var tabu i min barndom. Det hendte mor sendte meg på Samvirkelaget som hadde en avdeling rett i nærheten av der hvor vi bodde. Det morsomte jeg visste var når jeg skulle kjøpe kaffe, fordi hadde en elektrisk kaffekvern der. Da helte man kaffebønnene oppi en stor tut og festet posen til maskina, og så bråkte det fælt, og vips så var kaffebønnene malt. Det duftet så godt.
Men så hendte det at jeg hadde med meg en lapp hvor det sto 'SABA' på. Det visste jeg ikke hva var, så den lappen ga jeg til Msgnus, som var butikkbestyrer. Han kikket på lappen, gikk på bakrommet, og pakket inn hva-det-nå-enn-var i brunt papir og ga det til meg. Jeg spurte aldri mor hva Saba var for noe, men forstod at det var hemmelig.
Men en gang spurte jeg henne om hvordan barn ble til. Da ble hun veldig rød og så satte vi oss ned rundt kjøkkenbordet, og hun fortalte at mor og far hadde vært på sykehuset og kjøpt meg. Der var det mange barn og så hadde de valgt meg.
Det synes jeg var veldig rart. Jeg spurte ikke mer, men husker at det var fint at mor og far hadde kjøpt akkurat meg, for bedre foreldre kunne jeg ikke fått.
fortsettes
Foto: Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar