En kråke fulgte meg på bønneturen min i dag. Det var så koselig. I dag var jeg nemlig på plass på det stedet hvor jeg vanligvis går med rullatoren min og hvor jeg har et av mine bønnesteder. Frem til nå har stedet ikke vært tilgjengelig for meg på grunn av all snøen som har ligget der, men nå er den borte! En Linerle ventet på meg på en stubbe like ved der jeg pleier å sitte. Stjerten gikk opp og ned. Det var som om den ønsket meg velkommen!
"Se på fuglene," sa Jesus!
Det som er så fint med å be utendørs er at man også lærer så mye underveis. For meg er naturen ingen distraksjonm men en billedbibel. Jeg er sammen med Skaperen i Hans fantastiske verden. Da kan jeg stanse underveis, lytte, fornemme, sanse. Det er også bønn. Når jeg går slik og ber ber jeg ikke bare med ord, men med kroppen min. Det er viktig å forstå at bønn er mye mer enn ord formet med våre lepper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar