Under den bønnen som bes ved den sjette timen - sext - som er klokken 12.00 - leser vi i den tidebønnsboken May Sissel og jeg bruker Salme 104 på lørdager Der finnes det det noen vers som beskriver det jeg opplever for tiden:
"Alle venter de på deg, at du skal gi dem mat i rette tid. Du gir dem, de sanker. Du åpner din hånd, de mettes med det gode. Du skjuler ditt ansikt, de forferdes...." (v.27-29a)
I den store svakheten jeg nå opplever med mye kroppslig stivhet og ustøhet har jeg et stort behov for trygghet. Det er tider da jeg blir redd, og tider da jeg overveldes av tapet av det å kunne utføre hverdagslige selvfølgeligheter. Da siger fortvilelsen inn over meg. Denne påsken har jeg derimot latt meg gripe av at Jesus også opplevde stor kroppslig og sjelelig svakhet. Innfor det Han sto overfor opplevde Han angst og gru, enda Han visste at Han skulle triumfere over død og grav og vende hjem til himmelen. Likevel var Han redd. Jeg har også merket meg at evangelieforfatterne nevner at Han falt to ganger under byrden av korset. Dette viser at Han var et sant menneske.
Tidligere i denne salmen står det: "Du sender mørke, og det blir natt. Da kommer de fram alle dyrene i skogen..." (v.20) Noen ganger blir det mørkt. Da kommer dyrene fram. De ville dyrene. De som ikke vil deg vel. Dette har også Jesus opplevd. Det sjelelige mørket: "Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama, sabakttami! Det betyr: Min Gud, min Gud, hvofor har du forlatt meg?" (Matt 27,45-46) Jeg har også kjent litt på dette mørket, men selvsagt ikke i samme grad som Jesus. Men det er sant det som salmisten skriver: "Du skjuler ditt ansikt, de forferdes..." Når Gud skjuler seg, kan frykten komme.
I dag hadde jeg en sterk opplevelse. Fordi jeg var så sliten av alle smertene la jeg meg for å hvile litt på sofaen. Jeg grep tak i gripekorset mitt, etter å ha satt på noen sanger av den franske komponistten Jaques Berthier, han som har skrevet og satt melodientil så mange av de vakre Taize-sangene. Så, ut av det blå, begynner noen å synge ordene fra Salme 31,6: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløsr meg, Herre, du trofaste Gud." Da kom tårene! Dette er jo mitt favorittskriftsted! Det er hva jeg kan gjøre når Gud skjuler sitt ansikt, og det er nøyaktig de ordene Jesus uttaler som sin bønn på korset. Det vil si den første delen av dette sterke verset.
"Du er mitt skjulested," heter det i Salme 32,7.
Det takker jeg for! Gud er et sted hvor jeg kan skjule meg på de onde dagene. Så ber jeg om at Han metter meg. Han gir meg mat i rette tid, som nå, gjennom Davids ord i Jaques Berthiers vakre melodi.
Bildet taler også sitt språk: Merk deg ravnen til venstre. Gud sørget for mat til profeten Elia ved Trøstens bekk. Over hodet mitt her jeg ligger på sofaen i stua vår henger ikonmaleren Sven Aasmundtveits vakre ikon av profeten Elia ved Trøstens bekk. Det minner meg om at Gud er min forsørger. Og på bildet er engelen, som passer på meg. Jeg er ikke alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar