torsdag, juni 03, 2021

Et profetisk ord til kirkens lederskap og pastorer


For flere år siden deltok jeg på åtte vekkelsemøter hvor tusenvis av mennesker, inkludert pastorer og ledere, samlet seg for å motta et ny berøring av ild over deres liv og tjenester. En natt mens jeg observerte hundrevis av kirkeledere som svarte på et alterkall, fikk jeg plutselig et syn og hørte Guds hørbare stemme. I visjonen ble jeg vist et stort fjell der tusenvis av pastorer og ledere falt på sine egne sverd. Det var en forferdelig scene, det skal være sikkert og visst. Det neste jeg så var en ung mann i en hule som gråt og gråt for Herren. Så hørte jeg Faderen tale denne setningen til meg som jeg aldri har sett eller hørt før:

“Jeg hører ikke ropene som kommer fra Gilboa-fjellet, men jeg hører ropene som kommer fra En Gedi." 

Da disse ordene fra Faderen begynte å synke ned i hjertet mitt, begynte jeg å gråte og hulke. Jeg visste at Faderen viste meg hvor mange kirkeledere er på vei - mot Gilboa- fjellet - hvor kong Saul falt på sitt eget sverd. Likevel ble jeg også fylt av håp og innså at ropene fra En Gedi, stedet der den unge David ydmyket seg og nektet å bli forfremmet med mindre det var fra Faderens hånd, ville bli hørt. Det er på tide for forbederne og de hellige å løfte opp kirkeledere i bønn som aldri før og søke i våre egne hjerter for å se hva Gud kan avsløre i denne tiden!

7 TEGN PÅ AT KIRKENS LEDERE ER PÅ VEI MOT GILBOA-FJELLET

Ut av dette møtet med Herren, avslørte han for meg at det er syv spesifikke tegn som markerer livet og tjenesten til en kirkeleder som er på vei mot Gilboa-fjellet. De er som følger:

1. UFØLSOMHET I HJERTET (1.Sam 13,5-14)

30 000 stridsvogner, 6000 ryttere og filisterne som var flere enn sanden ved kysten, slo leir ved Mikmas mot kong Saul og Israels barn. Profeten Samuel hadde gitt mandat til at Israel skulle vente 7 dager til han kom for å ofre til Herren før kampdagen. Etter at syv dager hadde gått, og Samuel ikke kom som planlagt, tok kong Saul saken i egne hender og tvang seg selv til å ofre, noe som var et brudd på loven. Ved Samuels sene ankomst sa han til Saul: “Du har handlet tåpelig, du har ikke holdt budene fra Herren din Gud, som han befalte deg, for nå ville Herren ha opprettet ditt rike over Israel for alltid. Men nå skal ikke ditt rike vare. Herren har oppsøkt en mann etter sitt hjerte, og Herren har utpekt ham til å herske over sitt folk, fordi du ikke har holdt det Herren befalte deg. ”

Kirkens ledere setter kursen mot Gilboa-fjellet tar feil av stillheten, og ofte tidens uklarhet fra Gud, som et tegn på å ta saken i egne hender, snarere enn en mulighet til å vente og bli følsom for Guds Ånd. Det var Sauls ufølsomhet overfor Guds Ånd som kostet ham kongedømmet. Gud lette etter en mann som ville vente på Ham, som ønsket en ting og en ting alene, "å skue Herrens skjønnhet og grunne i hans tempel" (Salme 27: 4) Faderen ser etter den femfolige tjenestens ledere som venter på hans ledelse, og vil ha tjenester som er født av Ånden, ikke menneskeskapte religiøse strukturer som ble skapt fra kjøttet.

2. UNNLATER Å UTRUSTE ANDRE FOR DAGENE SOM LIGGER FORAN (1.Sam 13,22)

"Slik gikk det til, at på den dagen striden sto, fantes det ikke sverd eller spyd hos noen av alle de folk som var med Saul og Jonatan." Kjennetegnet til en moden kirkeleder er ikke hvor mange mennesker de kan kontrollere, men hvor mange mennesker de kan frigjøre til tjeneste.

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet bygger solotjenester. De ser på tjenesten som et middel til å bygge opp sitt omdømme og status, i stedet for å utstyre andre til arbeidet i tjenesten. Kirkens ledere som setter kursen mot Gilboa-fjellet ønsker å holde flokken åndelig dum og avhengig av deres ledelse. De er raske til å gjøre andre stemmer tause som kan påvirke mennesker og vanligvis kveler Åndens bevegelser som de ikke selv startet.

3. BYGGER MONUMENTER FOR DEM SELV (1.Sam 15,12)

"Morgenen etter sto Samuel tidlig opp for å møte Saul. Da kom noen og sa til Samuel: Se, Saul kom til Karmel, og der reiste han et minnesmerke for seg selv, og så snudde han og dro videre ned til Gilgal." 

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet bygger monumenter for seg selv, i stedet for monumenter for Gud som gjorde det mulig for dem å vandre seirende. Disse lederne får alle sine belønninger på jorden og vil ha liten, om noen, evig belønning i himmelen. Disse mennene og kvinnene er talldrevne og ser frelse og opplevelser med Gud som hakk på beltet for å punpe seg opp. De svarer vanligvis på spørsmålet: "Hvordan går det med din tjeneste?" med svaret: "Vi har ______ antall mennesker som deltar i gudstjenestene våre." Kong Saul så på oppdraget fra Herren som ikke noe annet enn en mulighet for å få seg til å se bra ut blant folket. Han var full av stolthet og arroganse, og maskerte det bak å være lydig mot Herren.

4. BEHOVET FOR Å VÆRE POLITISK KORREKT (1.Sam 15,24)

"Da sa Saul til Samuel: Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, for jeg var redd folket og gjorde som de sa."

Kong Saul fikk spesifikke instruksjoner om å slakte amalekittene og alt de hadde for det de gjorde mot Israel som kom ut av Egypt. Saul beseiret hæren, men sparte likevel kong Agag og den mest kjente av byttet. Kong Saul var så blind for sin egen ulydighet at han til å begynne med ble overrasket over Samuels sinne mot hans ulydighet mot Herrens instruksjon. Mens Samuel dømmer Saul, avslører han til slutt hvorfor han valgte å synde; han fryktet folket og lyttet til deres stemme.

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet føler at de må være politisk korrekte i alle situasjoner. Deres ønske om å behage menneskene rundt dem overskygger deres behov for å lytte og adlyde Herrens røst. Disse lederne tror ofte at de vandrer i Herrens vilje, akkurat som Saul gjorde, fordi de har blitt overgitt til kompromisser og bedrag. De er ikke villige til å slakte "Agags" i landet. Disse lederne har bestemt seg for delvis lydighet, men forstår ikke at delvis lydighet ikke er lydighet i det hele tatt. 

5. OM Å VANDRE I FALSK YDMYKHET (1.Sam 15,30)

"Saul svarte: Jeg har syndet, men vis meg likevel ære nå for mitt folks eldste og for Israel og vend tilbake sammen med meg, så jeg kan tilbe Herren din Gud."

Selv når kong Sauls bekjenner sin synd og arroganse var han så full av stolthet at han søkte å bli hedret blant folket. Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet angrer aldri virkelig på sine synder, og de gjør det heller ikke til en offentlig bekjennelse. De er fulle av unnskyldninger og er ikke villige til å underkaste seg prosessen med gjenopprettelse, uansett hvor mange år det kan ta. De høye kostnadene ved stolthet mister visdom. De som vandrer i falsk ydmykhet, vil mislykkes gang på gang, til deres ønske om å bli hedret, selv i sine feil, blir avdekket og fjernet fra livet.

6. BEHOVET FOR Å HA EN HÅND MED I ALT (1.Sam 17,38) 

"Saul ga David sine egne klær. Han satte en kobberhjelm på hodet hans og hadde på ham en brynje."

Den unge David var den eneste mannen i Israel som ikke fryktet Goliat på kampdagen. Han drepte kjempen av en mann med i en stein og kuttet til slutt hodet av ham, men kong Saul hadde fortsatt et behov for å ha hånden sin med i slaget. Ved at Saul forsøkte å kle David i rustningen, var dette ikke en medfølelse eller bekymring, dette var et forsøk på å ta æren for Davids beskyttelse på kampdagen. David var klok når å kaste rustningen og gå med det han visste ville fungere; Herrens ledelse.

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet føler ganske enkelt behovet for å ha en hånd med i hvert eneste uttrykk for kirke og tjeneste. De krever å kjenne til hver detalj og forventer at enhver person til enhver tid skal rapportere til dem. Deres ønske om å kontrollere og manipulere er kvelende og utmattende for de rundt dem. Disse lederne nekter å sette folk fri på kampdagen. De må ha en hånd i andres suksesser og seire. 

7. USIKKERHET OG FALSK IDENTITET SKAPER SJALUSI (1.Sam 18,8-9)

"Da ble Saul meget vred, for dette ordet likte han dårlig. Og han sa: De har gitt David titusener, og meg har de gitt tusener! Nå står det bare tilbake at han får kongedømmet. Fra den dagen så Saul stadig skjevt til David."

Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet ser på fremgangen til de som de tjener som en trussel mot deres ledelse. Mens de gir uttrykk for godkjenning og bekreftelse til de rundt seg, er de indre fylt av sjalusi. Usikkerhet og ukjent identitet er drivstoffet for hvorfor kirkeledere satte kursen mot Gilboa-fjellet stoler ikke på andre med ansvar og har behov for å ta æren for andres seire.

Kan du forestille deg om den unge David ville ha beseiret Goliat iført Sauls rustning? Da de heiet på David i gatene, ville Saul ha ropt: "Ja, men han hadde på meg MIN rustning!" Kong Saul var så sjalu på salvingen av David at Saul gikk inn for at han ville bruke resten av tiden han var konge til å forfølge David og prøve å drepe ham, i stedet for å forfølge Israels virkelige fiender. Kirkens ledere som er på vei mot Gilboa-fjellet bruker mer tid på å prøve å miskreditere og rive ned tjenestene og mennesker enn å engasjere den virkelige fienden, Satan.

I en kommende blogg skal vi se på Davids liv og hvorfor Gud hørte ropene hans fra En Gedi. I mellomtiden, la oss ta oss litt tid i dag til å søke i våre egne hjerter og se om det er noen Saul med sine tendenser eller væremåter i oss. Måtte vi også ta oss tid til å be for kirkelederne våre og be Gud beskytte dem mot stolthet, politisk ånd eller sjalusi.

- Jeremiah Johnson (bildet), publisert 2.juni 2021/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ingen kommentarer: