I går fant Poirot 'Tigergutt' - kosedyret sitt, og gikk opp i senga for å slappe av. Han trengte rett og slett litt trøst. Dagene er i varmeste laget for pelskledde dyr - og for mennesker som sliter med sykdom. Han hadde ligget ganske lenge på soverommet, lenger enn han vanligvis gjør, og når May Sissel skulle gå den vanlige morgenturen med ham sa han stopp rett etter at han hadde kommet seg ut. Han ville inn igjen med det samme, la seg i senga si med 'Tigergutt', et kosedyr som han har hatt et forhold til i mesteparten av sine 14 år.
Slik tilbrakte vi mye av søndagen vi to. Han i senga, jeg på sofaen. Beina vil ikke bære meg for tiden. Vi lå der og snakket sammen, vi to. Om livet. Og så fortalte jeg hvor glad jeg var i ham, og hvor mye han betyr for meg - og så blunket han til meg. Jeg kjente meg sett og elsket, og det gjorde Poirot.
Når kvelden kom gikk han på soverommet for å legge seg. Jeg takket for dagen, og for at han hadde passet så godt på meg. Så blunket han til svar.
Slik er også forholdet mitt til Gud.
Vi to snakker sammen. Om livet.
Vi lytter til hverandre.
Vi elsker hverandre.
Jeg takker for dagen.
Og til slutt ønsker vi hverandre god natt.
Jeg har lært Ham å kjenne som 'all trøsts Gud'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar