Gud har en forunderlig evne til å snu en håpløs situasjon til noe godt. Slik at den tjener Hans hensikter og planer. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, skriver Paulus: "For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt." (Rom 8,28) Patriarken Josef, som måtte gå gjennom så mange lidelser på grunn av sine brødre, avlegger dette sterke og høyst personlige vitnesbyrdet: "Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker." (1.Mos 50,20)
Slik også med apostelen Paulus! Gud bruker det faktum at han sitter i fengsel og er fysisk begrenset. Jeg understreker fysisk, fordi han kjemper i bønn og han skriver brev, inspirert av Den Hellige Ånd, som forvandler menneskeliv helt til denne dag. Så åndelig sett er han på ingen måte begrenset. Våre fysiske omstendigheter kan skape begrensninger. Det vet jeg noe om som Parkinsons-pasient, men bønnene våre har vinger og vi kan utgjøre en forskjell i bønn verden over. Bønnene dine er frie.
I Fil 1,12-26 beskriver apostelen Paulus sine erfaringer med å sitte i fengsel og hvordan det påvirker hans liv og tjeneste. Han begynner dette avsnittet i sitt brev med å si at: "Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har vært til fremgang for evangeliet." (Fil 1,12) Her ser vi evangeliets sprengkraft. Det kan ikke holdes tilbake ved hjelp av fengselsmurer eller andre fysiske begrensninger. Det trenger gjennom alle hindringer. Dessuten: det faktum at Paulus sitter fengslet, er en del av en mye større plan fra Guds side. Han har alltid oversikten, og vi lærer mye om vi begynner å se tingene fra Hans evighetsperspektiv.
Hvordan kunne det tjene Paulus til gode og føre til fremgang at han satt i fengsel? Jo, "det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld at jeg er i lenker." (v.13) Paulus var nok en ganske annerledes fange enn de andre som satt i dette romerske fengselet. Han svor ikke og kranglet ikke. Kanskje sang han lovsanger her også, som han hadde gjort sammen med profeten Silas i nettopp Filippi. Han hadde jo sittet i fengsel der også: "Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på..." (Apg 16,25) Det begynte å summe rundt denne fangen. Det ble snakket om ham. Fangevokterne snakket sikkert om hvor vennlig og høflig han var, og hvilken utstråling han hadde. Som kristne bærer vi jo Den Hellige Ånd med oss fordi vi er Hans templer: "Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke dere selv." (1.Kor 6,19) Paulus bar også med seg en bønnens atmosfære, etter timer tilbrakt i bønn - og slikt merkes! En kristen påpvirker ikke bare med sine ord, men med sitt liv. I liv og i død.
Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus: "For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet." (2.Tim 2,9) Slik er det: Guds ord er ikke bundet.
Det at Paulus sitter i fengsel påvirker ikke hans nære medarbeidere negativt. Tvert om: "Og på grunn av mine lenker er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt." (v.14) Dette minner meg om kinesiske husmenighetsledere som når de blir spurt om hva de vi at vestlige kristne skal be om når de ber for Kina: ikke be om at forfølgelsen opphører! Det er noe med forfølgelse som renser kirken, lutrer den! Det kinesiske kristne frykter er ikke et fengelsopphold eller å lide for Kristus, men verdsliggjøringen av kirken, kompromissene og lunkenheten!
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar