Å lese de innledende versene til kapittel 2 i Filipperbrevet kan virke forvirrende. I hvert fall om du leser dem på norsk. Det kan virke som om apostelen Paulus er usikker på om det finnes noen trøst, noe samfunn, noen oppmuntring, noe hjertelag eller barmhjertighet i Kristus? Det er ordet 'om' som kanskje forvirrer oss. Men på gresk, som jo dette brevet er skrevet på, uttrykker ikke disse setningene noen tvil, men brukes snarere som en understrekning. Hvert 'om' kunne vært oversatt med 'siden'. Bibelparafrasen Hverdagsbibelen har gjort dette lettere å forstå: "Det finnes trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Den Hellige Ånd og godhet og barmhjertighet." (Fil 2,1-2)
En annen bibelparafrase, den anerkjente oversettelsen til Eugene Peterson, 'The Message' oversetter disse versene slik, her i min oversettelse: "Hvis du i det hele tatt har fått noe ut av det å følge Kristus, hvis hans kjærlighet har utgjort noen forskjell i livet ditt, hvis det å være i et Åndens fellesskap betyr noe for deg, hvis du har et hjerte, hvis du bryr deg, gjør meg da en tjeneste: bli enige med hverandre, elsk hverandre, bli djupt-åndelige venner..."
Det var mange farer som truet de første kristne forsamlingene, så også nå. I Filippi var den overhengende faren uenighet. Det paradoksale er at når troen virkelig betyr noe for dem og de er oppriktige så er det likevel lett å bli uenige med hverandre. Desto større begrensningen er, desto større er også faren for at man kan støte sammen. Marginene er små.
Apostelen Paulus setter derfor ord på denne faren overfor filipperne. I versene 3-4 peker han på tre årsaker til at uenighet oppstår i en kristen forsamling:
1. SELVHEVDELSE. Hvem har ikke kjent på den, om man skal være ærlig! Det er alltid en fare for man ikke arbeider for å fremme en sakm men stikker hodet frem for å hevde seg selv! Man er hellig overbevist om at man har rett selv, men forstår ikke at man ser saken fra sin side, ikke fra den andres. Man ser ikke fordi man har blindsoner. Det har vi alle. Motgiften til selvhevdelsen er ydmykheten. Enhver Guds mann og kvinne trenger derfor å be Gud om selvinnsikt, og kunne se sin egen utilstrekkelighet overfor det store oppdraget vi har fått del i.
2. PERSONLIG PRESTISJE. Den er en stor snare. "Å bli beundret og aktet, å få en plass på en plattform, å bli rådspurt, å være kjendis, til å med å bli smigret, står for mange mennesker som noe som er øverst på deres ønskeliste. Men målet for en kristen, burde ikke være å kunne stikke seg fram, men å være skjult i Kristus." (William Barclay)
3. SELVOPPTATTHET. Det er en opplagt fare for det kristne fellesskapet når man er opptatt av en selv, det som interesserer en selv. Noen kan også bli sykelig selvopptatte, som om menigheten er 'laget for dem', og deres familie. Da tenker man mest på å beskytte sitt eget revir, begrense andres innflytelse og initiativ, da blir andre en trussel, ikke en velsignelse. Da er man mest opptatt av å ta vare på egne tradisjoner, ikke av ny vin i nye skinnsekker.
Hva er så botemiddelet mot uenigheten? Apostelen Paulus peker på følgende:
1) Vi tilhører alle Kristus. Det skulle forene oss.
2) Kraften i Krist kjærlighet skulle forene oss.
3) Vi har samfunn med Den Hellige Ånd. Det skulle forene oss.
4) Følelser skulle ikke forhindre oss fra å ha fellesskap.
5) Vår glede kan ikke være fullkommen om det er uenighet blant oss.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar