I natt drømte meg om at jeg befant meg i et russisk-ortodoks kloster. Noen timer etter at jeg våknet er det som om jeg ennå rent kroppsli kjenner på den stillferdige, men likevel så intense bønneatmosfæren. Som om alt er mettet av bønnen og Gudsnærværet.
I drømmen var jeg på en form for kombinert leir og retreat, eller skal jeg heller bruke ordet 'arbeidsfellesskap'. La meg forklare: Da jeg våknet (i drømmen) - jeg sov i klosteret - gikk jeg fra rom til rom, og over alt var det mennesker som ba. Alene eller i grupper. I andre rom var det små grupper av deltagere på retreaten som øvde på korsang. Inne i kirkerommet var det mennesker som hadde søkt stillheten. Der la jeg merke til at mange av deltagerne hadde hengt av seg sine små, personlige kors. De hadde hengt dem på et stort kors inne i kirken, eller lagt dem på bord rundt omkring. Det var som om hvert kors ble badet i den stadige pågående bønnens atmosfære. Når den deltageren som eide korset kom inn i kirken, gikk han bort og hengte det rundt nakken sin igjen. Så stilte han eller hun seg rundt det store korset, eller falt på kne eller la seg rett ut på gulvet. Alt var som badet i et forunderlig Gudsnærvær.
De som deltok på denne retreaten var fra forskjellige sammenhenger. Deres kjennetegn var at de alle bar kors - som små korsbærere - og alle levde med i bønnen og lovsangen og var samlet rundt det store korset: Kristus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar