I går leste jeg noe Stanley Sjöberg (bildet), (85) fortalte om på sin Facebook-profil som grep meg så sterkt at jeg valgte å oversette det til norsk. Jeg tror det vil glede mange av mine lesere også:
Avisen Expressen hadde en reportasje over to sider. Det var en begravelse i en muslimsk familie. Den sørgende ektemannen var en skredder fra Rawal Pindi i Pakistan. Kona hans hadde vært syk en stund, men døde uventet. Mannen og sønnene ønsket at det skulle være en kristen begravelse. Det hadde vært hennes ønske. De ville at jeg skulle bli prest.
Den muslimske presten i Skärholmen var opprørt. Familien var bestemt. Pastoren i Tumba var raus og kirken fikk brukes. De fleste av de tilstedeværende var muslimer. Noen kristne venner.
Bakgrunnen var at kona hadde lest Bibelen og Koranen lenge. I hennes ungdom hadde en kristen menighet vist omsorg.
Jeg skrev min preken på urdu og forberedte meg nøye. Siterte Koranen og leste fra Bibelen. Utenfor kirken samlet muslimer seg og var opprørte.
Da vi gikk ut til gravene, gikk jeg til den muslimske presten og takket ham for at han var der i bakgrunnen. Jeg tilbød ham å lede medlemmene sine i bønn ved graven.
Kvinnen som nå var død hadde personlig møtt Jesus ved flere anledninger. Uken som var hennes siste tid på jorden, kom en lysskikkelse til henne og hun ble fortalt hvilken dag hun ville bli ført til sitt himmelske hjem. Mannen hennes trodde hun innbilte seg det. Men han satt ved siden av sengen hennes i flere dager og de snakket om det hun opplevde i møtet med Jesus.
Den dagen hun forlot sitt jordiske liv, ble rommet fylt av et sterkt lys og i forbindelse med det åndet hun ut for siste gang.
Så ble jeg kontaktet av sønnene. De visste at jeg var i Pakistan, og på den tiden snakket jeg urdu ganske godt. Morens siste ønske var en kristen begravelse.
Etter kirken gikk vi ut til stedet der gravleggingen skulle finne sted. Våre muslimske venner var opprørte og fulgte etter på avstand. Så gikk jeg til presten og takket for at han var der og tilbød ham å ta seg av stunden ute på kirkegården. Han takket ja. Jeg tenkte slik at nå var hun i Guds himmel og det vi gjorde her hadde ingen avgjørende betydning. Hun hadde dødd i tro og kjærlighet med takknemlighet og tilbedelse av Jesus.
Expressen skrev en stor artikkel med bilder i sin reportasje, men ingen kristne aviser trakk frem hendelsen. Jeg kan forstå. Det kan være forstått av noen. Ved neste lignende anledning var det stille og rolig.
Hun hadde lest Bibelen hver dag og samtidig lest Koranen. Ved flere anledninger har jeg omfavnet muslimske brødre i vår bønn. Muslimske kvinner har satt seg i t-banen ved siden av meg for å motta forbønn. Men det var lenge siden. På 60-tallet var det en unik kjærlighet i Rinkeby, mellom oss. En stor kjærlighet og slikt som ikke kan fortelles nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar