Mysteriene som ble åpenbart, del 3

 I to av sine brev, til de kristne forsamlingene i Efesos og Kolossæ, skriver apostelen Paulus om "Kristusmysteriet' (Ef 3,4) og "Kristi mysterium" (Kol 4,3). Overfor efeserne legger han vekt på at dette mysteriet kan bare forstås ved åpenbaring! "Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet..." (Ef 3,3) Det er nemlig ikke alt som gis oss ved å lese oss til det! Det må bli oss åpenbart av Den Hellige Ånd. 

Hva dette Kristusmysteriet er skriver Paulus i Ef 5,32: "Dette mysteriet er stort - jeg taler her om Kristus og menigheten." Når Den Hellige Ånd åpner dine øyne så du får se hva som lå og fremdeles ligger på Guds hjerte når det gjelder Menigheten, vil det overvelde deg! 

Det er forskjell på "Israels menighet" i Den gamle pakt og "Kristi menighet" i Den nye pakt. "Israels menighet" var en folkeforsamling bestående av jøder, som var blitt forløst fra Egypt, og som Gud inngikk en pakt med på Sinai-fjellet. "Kristi menighet" er en forsamling som er universell. Den består av menn, kvinner og barn som er kalt ut av verden, fra alle folk og nasjoner. Paulus beskriver den slik i Kol 3,11: "Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri - Kristus er alt og i alle."

Leser vi Bibelen vil vi finne at den omtaler tre ulike grupperinger: "Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet." (1.Kor 10,32)

En som hadde lys over dette var bibellæreren, dr.Cyrus Ingerson Scofield. Han var blant annet pastor i D.L Moodys menighet, og er mannen bak den meget anerkjente Scofields Reference Bible. C.I Scofield ble født i 1843 og døde i 1921. Her er et utdrag fra en artikkel han har skrevet: 

"Den som leser Bibelen med oppmerksomhet, kan ikke unngå å legge merke til at mer enn halvdelen av dens innhold vedrører en nasjon - israelittene. Leseren vil også legge merke til at disse har en bestemt plass i Guds råd og handlemåte. Gud skiller dem ut fra den øvrige slekt og slutter sin pakt med dem, og Han gir dem særskilte løfter som ikke blir gitt til noen annen nasjon. Det er bare deres historie som fortelles i Det Gamle Testamentets beretninger og profetier. Andre nasjoner blir bare nevnt når de kommer i berøring med jødene. Det synes også som om alle Guds meddelelser til Israel som nasjon gjelder jordiske forhold. Dersom de er lydige og trofaste, lover Gud dem jordisk storhet, rikdom og makt. Men er de utro og ulydige, skal de spres "blant alle folkene, fra den ene enden av jorden til den andre ..." (5.Mos 28,64) Til og med løftet om Messias gjelder som en velsignelse til alle jordens slekter.

Når leseren fortsetter sine studier, vil han finne en annen bestemt gruppe mennesker som ofte omtales i Skriften, nemlig Menigheten. Den står også i et særegent forhold til Gud og har, likesom Israel, mottatt særskilte løfter fra Ham. Men her slutter likheten, og den mest slående kontrast begynner. I stedet for å bestå bare av Abrahams etterkommere etter kjødet, så forekommer ikke lenger forskjellen mellom jøder og hedninger. I stedet for at forholdet til Gud bare er et paktsforhold, er det her et barneforhold. I stedet for at lydighet bringer jordisk rikdom og storhet som belønning, skal Menigheten være fornøyd med mat og klær, og vente forfølgelse og hat. Det fremgår tydelig at de timelige og jordiske ting er forbundet med Israel, og at de åndelige og himmelske ting hører sammen med Menigheten.

Videre vil leseren finne, at verken Israel eller Menigheten alltid har eksistert. Begge har hatt sin historiske begynnelse. Israels opprinnelse ligger i Abrahams kall. Og hvis leseren undersøker Menighetens opprinnelse, finner han (kanskje mot forventning, for han har kanskje lært at Adam og patriarkene hører til Menigheten) at den verken eksisterte før eller under Kristi jordeliv, for Kristus taler om Menigheten som noe fremtidig, når Han sier: "På denne klippe vil jeg bygge min Menighet." (Matt 16,18)

Ikke "har bygget", eller "bygger", men "vil bygge."

Av Efeserne 3,5-10 vil leseren finne at Menigheten ikke en eneste gang er omtalt i Det gamle testamentes profetier, men at den i de dager var en hemmelighet som var "skjult i Gud". I Skriften vil en finne Menighetens fødsel omtalt i Apostlenes gjerninger 2 og avslutningen av dens løpebane på jorden er beskrevet i 1.Tess 4.

Leseren vil også finne at Skriften innleder menneskeslekten i en annen gruppe, som ikke så ofte blir omtalt, men som på alle måter er forskjellig fra både Israel og Menigheten, nemlig hedningene."

Så langt Scofield.

I tidligere tidsaldre var dette mysterium som Kristi menighet er ikke blitt kunngjort for menneskene, ganske enkelt fordi den ikke var en realitet: "Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har el i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet." (Ef 3,5-6)

Kristi menighet ble dannet ved Kristi kors, den ble født ved Kristi oppstandelse, og var allerede på pinsedagen i Jerusalem en realitet. Lukas skriver: "Den dagen ble det lagt omkring til tre tusen sjeler." (Ap 2,41) Det som skjer på pinsedagen i Jerusalem er at menigheten blir ikledd kraft fra det høye, ikke at den blir født.

fortsettes

Tusenårsriket, del 5

Her fortsetter undervisningen til den anerkjente bibellæreren C.I Scofield:

Hva følger så? 'I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt'. (Jer 23,6)

Hendte dette første gangen Herren var her? Tvert imot, vi vet at nesten umiddelbart etter at Han var forkastet og korsfestet, kom romerske hærer inn over Jerusalem og ødela byen med nesten halvparten av innbyggerne og førte resten i fangenskap. Ingen ting i hele den uhellsvangre historien til denne vidunderlige byen har vært så fryktelig som ødeleggelsen ved Titus. Men la oss lese videre fra Jeremia:

'Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! - men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de landene jeg har drevet dem bort til! Og de skal bo i landet sitt'. (Jer 23,7-8)

Er ikke det klart nok? Er det blitt oppfylt ennå? Husk at en rest av Israel skal være i landet under Den store trengsel når de vender seg til Herren Jesus som sin Messias. Når Han kommer tilbake, så er det først og fremst for å befri dem, dernest for å dømme hedningene etter som de har behandlet Israel. Det skal bli en herlig samling!

'Da skal en ikke mer si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt'. 

Det var en herlig utfrielse. At en gammel gjeter, en gammel jøde, en åtti år gammel jøde, med bare en gjeterstav, kunne føre disse millioner av slaver ut og bort fra den mektigste monarken i tiden, var et under. Dere minnes vannet som skilte seg i Rødehavet og Israel gikk gjennom og inn i ørkenen tørrskodd. Førti år etter skilte vannet i Jordan seg, og de gikk inn i sitt eget land tørrskodd. Jeg gjentar at disse utfrielsene var veldige, og enda vil den utfrielsen for Israel som skal komme en dag. bli så mye større og mer forbausende at utgangen fra Egypt og de første utfrielsene så og si vil bli glemt.

Og så møter Jesus dem i 'folkeslagenes ørken', og de tar imot Ham som Messias.'

Det er begynnelsen til Tusenårsriket.

Husk at nesten tusen millioner sjeler som nå lever, aldri har hørt evangeliet. For dem, eller for så mange som på den tiden ikke er evangelisert, blir Israel et misjonsfolk.

"Og det skal skje at likesom dere var en forbannelse blant folkeslagene, du Judas hus og Israels hus, så vil jeg frelse dere, så dere skal bli en velsignelse... Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!' (Sak 8,13 og v.23

Og så blir det til slutt en verden som er frelst, men det er i himmelens rike og ikke i menigheten. Dere vet hvor fint hele perioden fra Herren ble forkastet ved sitt første komme til den fulle velsignelsen på jorden, ved Hans andre komme, blir fremstilt i Apg 15,14-17:

"Simon har fortalt hvordan Gud fra fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn. Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette".

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 4

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket:

'Den neste akten i det mektige dramaet er samlingen av det spredte Israel. En levning har vært i Israel under trengselen, men nå skal nasjonen som helhet føres tilbake. Legg merke til - som jeg leser Skriften - dette følger Kongens komme:

"Se, dager kommer, sier Herren, da jeg skal la det spire fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet." (Jer 23,5)

Ikke i himmelen. Det er ikke et spørsmål om Guds regjering i himmelen. Hans trone er i himlene, og den har aldri vært rokket og kan aldri bli det, men her har vi løftet om at i Davids store sønn skal det komme en som skal regjere og gjøre rett og rettferdighet på jorden. La meg spørre: Gjorde Han noe slikt når Han kom første gangen? Regjerte Han som konge, Han som de ble sagt om at Han ikke hadde det som Han kunne helle sitt hode til, slik at selv fuglene i luften og revene på marken var bedre stilt enn Ham? Ble dette løftet oppfylt da? Ser dere at oppfyllelsen av dette løftet nødvendigvis krever en gjenkomst av Davids sønn til denne jorden?

I Matteus 25,31-34 har vi den neste hendelsen i rekkefølgen:

"Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt."

Slik er det den klassen som er på Hans høyre side som utgjør den hedenske kjerne i befolkningen på jorden i Tusenårsriket. De på Hans venstre side går bort til evig straff. Straffegrunnlaget er den måten de har behandlet Hans 'brødre' på, de troende jødiske levninger under trengselstiden som nettopp da er slutt.

Jeg er fullstendig klar over at denne dommen i Matteus 25 - den dommen som Herren erklærer er dommen over 'folkene' - har av mange blitt forvekslet med dommen for Den store hvite trone som vi leser om i Åp 20. Men ingen trenger vel gjøre den forvekslingen. Legg først merke til tidsforskjellen på de to dommene. Dommen over de levende folkene er når Herren kommer i sin herlighet. Dommen for Den store hvite trone finner sted etter at Han har vært tilstede på jorden i tusen år. Legg videre merke til at i dommen for Den store hvite trone skal de døde reises opp og stå for Gud. I Matteus 25 er det ingen oppstandelse i det hele tatt, det er ganske enkelt en dom over 'folkene', 'folkeslagene'. Man må alltid huske på at disse profetiene angår kristenhetens folkeslag, som evangeliet er gått ut til.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 3

Her er tredje del av undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket:

La oss finne ut av Skriften rekkefølgen i hendelsene når dette Tusenårsriket skal opprettes.

Her skal jeg utelukkende innskrenke meg til det inspirerte ord, og jeg er sikker på at jeg ikke trenger å be om unnskyldning for at jeg bare leser Skriften om et slikt emne som dette. Det ville være uforskammet av meg eller noen annen mann å be sine medvandrere å høre på sine egne teorier om fremtiden. Vi vet ikke - uten at Gud åpenbarer det - hva som kan hende om en time. Derfor vender vi oss til Skriften for å vite hvordan Tusenårsriket kommer i stand:

"Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øyne er som ildslue. På hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten ham selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds ord". (Åp 19,12-13)

Hvem er denne personene? Dere vet at i det første kapitlet i Evangeliet etter Johannes har vi nøyaktig dette navnet, 'Ordet', brukt om Jesus Kristus, Den evige Guds Sønn: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud". Og litt senere leser vi: "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet".

Hvor er Jesus nå? I himmelen ved Faderens høyre hånd. I avsnittet vi leste, ser vi profetisk, gjennom den apokalyptiske seers syn, det øyeblikket da himmelen blir åpnet, og Jesus Kristus, 'Ordet', trer frem, ikke for å bli barnet i Betlehem, eller mannen på Golgata, men rustet som til krig, 'iført en kledning som er dyppet i blod'.

Og så beskriver profetene Herren Jesu komme med 'hærene i himmelen' (Åp 18,14) til jorden. Det er den tiden da Daniels 70'de uke, Antikrists uke, 'Den store trengsel' slutter. Mot de jødene som ennå er igjen i Jerusalem, er Dyret og Den falske profets hærskarer samlet.

"Rop det ut blant hedningefolkene: Rust dere til en hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er en helt! Skynd dere og kom, alle hedningefolk, fra alle kanter, samle dere! - Herre, la dine mektige helter stige ned!" (Joel 3,14-16)

"For jeg skal samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem ..." (Sak 14,2)

"Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær". (Åp 19,19)

Akkurat i denne krisen kommer Herren i herlighet og befrir de beleirede jødiske hellige.

"Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem inntil den gamle av dager kom". (Dan 7,21-22)

"For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolkene, som han før har stridd på kampens dag. På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst... Da skal Herren bli konge over hele jorden". (Sak 14,3-4 og v.9a)

"Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde". (Åp 19,20)

"Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år". (Åp 20,1-2)

Hold nå sammenhengen klar! Vi har sett i de syner Johannes hadde på øya Patmos himmelen åpen og Herren komme ned med sine mektige til jorden. Han kommer i en krisetid på jorden, når de hellige som har vendt seg til Ham i løpet av Den store trengsel er i ytterste nød, og Han frir dem ut. Han vinner den store endelige seieren.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 2

Her fortsetter artikkelserien om Tusenårsriket, skrevet av den anerkjente bibellæreren, C.I Scofield (bildet) Første del ble publisert i går:

'Tilgi meg at jeg stanser enda et øyeblikk ved dette, fordi dette er av fundamental betydning for forståelsen av Skriften. Guds rike er det store omfattende uttrykket. Himmelens rike får sin fulle manifestasjon i Kristi tusenårige regjering over jorden. Menigheten er en klart avgrenset samling av frelste mellom pinsedag og Herrens komme i skyen like før Den store trengsel, og de skal slutte seg til Ham og regjere sammen med Ham når himmelens rike blir opprettet.

Himmelens rike er Guds rike, men av det kan vi ikke slutte at de to uttrykkene er synonyme. For eksempel: staten Texas er i USA, men den er ikke USA. Fordi den er i USA har den mye til felles med USA. Den har den samme presidenten, den samme grunnloven, det samme språket, men det ville være forvirrende å snakke om staten Texas og USA under ett uten forskjell. Kongeriket Skottland er i Storbritannia, men er ikke Storbritannia. 

Himmelens rike er i Guds rike. Derfor kan vi i Skriften vente å finne mange ting som dette riket har til felles med himmelens rike, og vi kan ikke uten videre nevne de to vekselsvis. 

Menigheten hører til Guds rike, men Menigheten er ikke Guds rike. Heller ikke er Menigheten himmelens rike, selv om menigheten en tid skal være i himmelens rike. Menigheten er i himmelens rike som igjen er i Guds rike, akkurat som kongefamilien i Storbritannia, kan sies å være i kongeriket Storbritannia. Menigheten er et hele av kongelige prester som i løpet av denne tidshusholdningen er blitt kalt ut for å være medregenter med Kongen på Tusenårsrikets jord i en periode av 1000 år og skal alltid være med Ham når den perioden er slutt. Jeg tror at grunnen nå er klar så vi kan gå videre til noen spørsmål:

1. Når begynner Tusenårsriket?
Svaret er at det begynner like etter Den store trengsel har utløpt sin tid. Umiddelbart etter Den store trengsel, kommer Jesus tilbake i kraft og herlighet til denne jorden og oppretter det tusenårige styret. La meg lese ett etter to avsnitt om dette punktet:

"Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet". (Matt 24,29-30)

Når? "Straks etter de dagenes trengsel ..." Dere ser forskjellen på dette Herrens komme i kraft og stor herlighet til jorden etter den perioden som kalles "de dagenes trengsel", og det andre Herrens komme i luften for å hente sine egne før trengselen. Det ene komme er synlig bare for dem som rykkes opp i luften for å møte Herren i luften. De som bor på jorden vil bli kjent med dette bare fordi de som er blitt tatt, er borte. Det andre kommet skal være "som lynet, som kommer fra øst og skinner like til vest", og det vil bli sett av alle nasjoner og vil bli en fryktelig opplevelse for dem. Dette blir tydelig slått fast i Herrens eget ord.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 1

I dag - og i noen dager fremover - byr jeg på en aldri så liten godbit her på bloggen. Det er en oversettelse jeg har gjort av den kjente bibellæreren, Dr. C.I Scofield's undervisning om Tusenårsriket. Jeg vil tro mange av bloggens lesere vil finne dette interessant:

'Vi skal nå se på hva Skriften lærer om Tusenårsriket. Ordet betyr ganske enkelt en periode på tusen år. I seg selv betyr det ikke noe annet og det stammer fra den målestokk som brukes om denne perioden en rekke ganger i det tyvende kapitlet i Åpenbaringen; versene en til seks. 

I dette avsnittet har vi en periode på tusen år som nevnes fire ganger, og som i den profetiske tidsorden faller sammen med den velsignelsens tid på denne jorden som skal være under den personlige regjeringstiden til Messias, det som Det gamle testamentes profeter forutsa for lang tid siden.

La dette være nok om selve ordet. Det er beklagelig at dette ordet 'Tusenårsriket' har kommet istedet for det gamle bibelske 'Riket'. Da hadde vi kanskje unngått de mange misoppfatningene som folk går rundt med, dersom vi alltid hadde talt om denne perioden som 'Rikets periode' - den tiden da himlenes rike som profetene vitnet om, skal åpenbares. 

Jeg tviler ikke på at de fleste av oss når vi ber: 'komme ditt rike', har i tankene at det må bli flere mennesker frelst. Noen mener kanskje, som vi har hørt om (men som Skriften ikke lærer om), da alle folk i verden skal være medlemmer av menigheten. Skriften taler aldri om en slik tid i denne tidsalderen da denne verden skal bli en kristen verden. Det er i 'Rikets tidsalder' at hvert menneske skal være Gud undergitt; og det er det Vår Herre tenker på når Han ber oss om å be: 'komme ditt rike' - det Riket som profetene forutsa - den tiden da jorden skal være 'full av Herrens herlighet'. 

Husk at Skriften alltid skiller mellom Menigheten og Riket. La meg i korthet vise til noen punkter som du kan få stadfestet ved å undersøke dette i Bibelen. 

I Skriften har vi for det første uttrykket 'Guds rike', og vi kan virkelig si at det ordet forklarer seg selv. Det omfatter alt som Gud hersker over; alle vesener i hvilken som helst verden eller sfære, som villig underkaster seg Guds styrelse. 

For det andre nevner Skriften, 'himmelens rike'. Det er så å si et mer begrenset uttrykk. Det sikter til den perioden som vi har kommet til å kalle 'Tusenårsriket'. 'Guds rike' er et så omfattende uttrykk som tar inn hele den sfæren der Gud regjerer. 'Himmelens rike' er det som blir opprettet under Guds rettferdige regjering på jorden ved Kristus. Det er begrenset til jorden, den er dets sfære - skjønt det er de herliggjorte hellige av denne og tidligere tidsaldre som får del i det.

For det tredje har vi Menigheten. Menigheten består av dem som er frelst, for de meste av hedningefolkene, mellom Jesu første og Hans andre komme - mer nøyaktig sagt, mellom Pinsedagen og den dagen da 'Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren'. (1.Tess 4,16-17) Mellom disse to punktene: Pinsedagen og Herrens komme i skyen for å hente denne tidsalders hellige, blir menigheten tatt ut.

Dere husker at apostelen Paulus sier at Menigheten var 'et mysterium' som var gjemt for Det gamle testamentes skribenter. Oppklaringen av dette mysteriet hadde han fått overgitt, og han forteller oss at Menigheten er Kristi kropp og Kristi brud. De hellige som utgjør den, er konger og prester, og de skal få den enestående forrett å regjere med Ham 'over jorden'.

'Fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden'. (Åp 5,9-10)

Legg merke til grensen for de helliges regjering. Vi skal ikke regjere i himmelen. Vi skal ikke regjere i den sfæren som kalles Guds rike, men vi skal regjere på jorden.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 7

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket. Forrige artikkel ble publisert 26.januar:

Måten hedningefolkene blir styrt på i Tusenårsriket, får vi en antydning om i det 19. kapitlet hos evangelisten Lukas. Vi leser om en mann av høy anseelse som reiser til et land langt borte for å få kongsmakt og så kommer han tilbake. Da han har fått kongsmakten, vender han langt om lenge tilbake, og da holder han regnskap med tjenerne sine. Den ene som hadde fått ti pund, og hadde vunnet ti pund, får høre av kongen: 'Vel, du gode og tro tjener! Fordi du har vært tro i det små, skal du råde over ti byer'.

Forstår du meningen? Hvor skal myndigheten utøves? Oppe i himmelen? Er det mange byer i himmelen? Tvert imot, himmelen er en by. Det kunne ikke være noe annet sted enn på jorden. Så leser vi i Hebreerbrevet den tydelige erklæringen: 'For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om - men under oss'. Vi tenker det i korthet slik: Administrasjonen under Kristi kongelige myndighet på jorden i Tusenårsriket skal skje gjennom opprettelsen av det administrative dommerembete i Israel, og gjennom personlig virke av de hellige i sine herliggjorte kropper. Himmelen og jorden kommer så si sammen under tusenårsperioden.

Hvordan vil forholdene på jorden bli i den perioden?

Når profetene tegner bildet av Tusenårsrikets jord, dypper de penslene sine i regnbuen. Dere kjenner til hvor uforlignelige vakre beskrivelsene deres er, når man betrakter dem bare som poesi.

Jesaja sier:

'Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren. Han skal dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører'. (Jes 11,1-3)

Kjære venner, det er svært sjeldent at de ringe blir dømt med rettferdighet nå. Like så sjeldent at en milliardær får en rettferdig dom. For en herlig tid det skal bli når de ringe - de fattige - skal få sin rett.

'men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettferdighet for de nedbøyde på jorden. Han skal slå munnen med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper'. (Jes 11,4)

Det vil si at mens det på den ene siden er en tilstand av ro, velsignelse og fred, blir det på den andre siden de som er ulydelige eller opprørske øyeblikkelig ødelagt. Vi lever i en tid da Gud bærer over med onde mennesker. Det er Hans tålmodighets tid. Tusenårsriket er Herren Jesu Kristi makts rike, og så snart ondskapen viser seg, blir den dømt og straffet.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 5

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket:

Hvilken regjeringsform vil det bli, og hvilken samfunnsordning under Tusenårsriket?

Styreformen vil bli teokratisk - Gudsstyre. Gud selv vil styre på jorden i Jesu Kristi, Davids sønns person.

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet'. (Jer 23,5)

'Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme'. (Luk 1,30-33)

Her blir spørsmålet om styreform besvart - den skal være et teokrati.

Hvor vi regjeringens sete bli? Jeg skal lese fra Jes 2,1-4:

'Det ordet som Jesaja, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem (Ikke om Washington eller London eller Paris eller Wien eller Berlin, men om Juda og Jerusalem. La oss i det minste ta det for gitt at Guds Ånd visste hvordan han skulle diktere budskapet!) Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg. til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene, og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og skal ikke lenger lære å føre krig'.

Jerusalem skal være regjeringssetet.

Med hensyn til den nasjonale ordningen vil jeg ikke trette dere med sitater. La det være nok å si at Israel har førsteplassen blant nasjonene i Tusenårsriket. Har du tenkt på at for tiden er nasjonene en kropp uten hode? Vi kan ikke peke på en nasjon og si: Det er hodet. Den påstanden ville stadig bli bestridt. I dag er hele den hedenske verden delt opp i smådeler uten noen nasjon som hode og det kommer ikke til å bli noe slikt hode igjen før Israel blir det. Det kunne vi til overmål bevise fra profetene.

Teokratiet eller Kristi regjering over hele verden i Tusenårsriket trer i kraft på denne måten:

Først sier Han i Jes 1,26 om Israel: 'Så vil jeg igjen gi deg slike dommere som i den første tiden, og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du kalles rettferdighetens by, en trofast by', og til apostlene sa han: 'Når Menneskesønnen sitter på sin trone, skal dere sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer'. (Matt 19,23) Dommerembetet i Israel var, som dere vet, ikke et juridisk embete, slik som vi har det, men et administrativt embete.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 4

Her fortsetter C.I Scofield sin undervisning om Tusenårsriket:

I Matt 25,31-34 beskrives den neste fasen i det som skjer:

'Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem som ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt'.

Slik er det den klassen som er på Hans høyre side som utgjør den hedenske kjerne i befolkningen på jorden i tusenårsriket. De på Hans venstre side går bort til evig straff. Straffegrunnlaget er den måten de har behandlet Hans 'brødre' på, de troende jødiske levninger under trengselstiden som nettopp da er slutt.

Jeg er fullstendig klar over at denne dommen i Matteus 25 - den dommen som Herren erklærer er dommen over 'folkene'  - har av mange blitt forvekslet med dommen for den store hvite trone som vi leser om i Åp 20. Men ingen trenger vel gjøre denne forvekslingen. Legg først merke til tidsforskjellen på de to dommene. Dommen over de levende folkene er når Kristus kommer i herlighet. Dommen for den store hvite trone finner sted etter at Han har vært tilstede på jorden i tusen år. Legg videre merke til at i dommen for den store hvite trone skal de døde reises opp og stå for Gud. I dommen i Matt 25 er det ingen oppstandelse i det hele tatt, det er ganske enkelt en dom over 'folkene', 'folkeslagene'.

Man må alltid huske på at disse profetiene angår kristenhetens folkeslag, som evangeliet har gått ut til.

Hva følger så?

'I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt'. (Jer 23,6)

Hendte dette den første gangen Herren var her? Tvert imot, vi vet at nesten umiddelbart etter at Han ble forkastet og korsfestet, kom romerhæren inn i Jerusalem og ødela byen med nesten halvparten av dens innbyggere og førte resten i fangenskap. Ingen ting i hele denne uhellsvangre historien til denne vidunderlige byen har vært så fryktelig som ødeleggelsen ved Titus. Men les videre i Jes 23,7-8.

Er det ikke klart nok? Er det blitt oppfylt ennå? Husk at en rest av jødene skal være i landet under den store trengsel når de vender seg til Herren Jesus som sin Messias. Når Han kommer tilbake, så er det først og fremst for å befri dem, dernest for å dømme hedningene for hvordan de har behandlet Israel. 

Det skal bli en herlig samling!

'Da skal en ikke mer si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra Egyptens land'.

Det var en herlig utfrielse. At en gammel gjeter, en gammel jøde, en 80 år gammel jøde, med bare en gjeterstav, uten en soldat eller et spyd, kunne føre disse millioner av slaver ut og bort fra den mektigste monarken i tiden, var et under. Dere minnes vannene som skilte seg i Rødehavet og at Israel  gikk gjennom og inn i ørkenen tørrskodd. Jeg gjentar at disse utfrielsene var overmåte underfulle, og enda vil den utfrielsen for Israel som skal komme, bli så mye større og mer forbausende at utgangen av Egypt og de største utfrielsene så å si vil bli glemt. 

Og så møter Jesus dem 'i folkeslagenes ørken' og de tar imot Ham som Messias. Det er begynnelsen til Tusenårsriket. 

Husk at nesten tusen millioner sjeler som nå lever (dette er skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, oversetterens anmerkning), aldri har hørt evangeliet. For dem, eller for så mange som på den tiden ikke har hørt evangeliet, blir Israel et misjonsfolk. 

'Og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, så vil jeg nå frelse dere, så dere skal bli en velsignelse ... Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkene skal gripe fatt i en jødisk manns kappefold og si: Vi skal gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle Herren'. (Sak 8,13-23)

Og så blir det til slutt en verden som er frelst, men der i himmelens rike og ikke i menigheten.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 3

Her fortsetter C.I Scofield sin undervisning om Tusenårsriket:

La oss nå finne ut av rekkefølgen i Skriften når det gjelder de tusenårsriket skal opprettes.

Her skal jeg utelukkende holde meg til det inspirerte ord, og jeg er sikker på at jeg ikke trenger å be om unnskyldning for at jeg bare leser fra Skriften om et slikt emne som dette. Det ville være uforskammet av meg eller noen annen mann å be sine medvandrere på egne teorier om fremtiden. Vi vet ikke - uten at Gud åpenbarer det - hva som kan skje om en time. Derfor vender vi oss til Skriften for å vite hvordan Tusenårsriket kommer i stand:

'Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øye er som ildslue. På hans hode er der mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten av han selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord'. (Åp 19,11-13)

Hvem er denne personen?

Dere vet at i det første kapitlet i Evangeliet etter Johannes har vi nøyaktig dette navnet, Ordet, brukt om Jesus Kristus, den evige Guds Sønn: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'. Og litt senere leser vi: 'Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet'.

Hvor er Jesus nå? I himmelen ved Faderens hånd. I avsnittet vi leste, ser vi profetisk, gjennom den apokalyptiske seers syn, det øyeblikket da himmelen blir åpnet, og Jesus Kristus, 'Ordet' trer frem, ikke for å bli Betlehemsbarnet nå, Golgatamannen, men rustet som til krig, 'iført en kledning som er dyppet i blod'.

Og så beskriver profetene Herren Jesu komme med 'hærene i himmelen' (Åp 19,14) til jorden. Det er på den tiden da Daniels syttiende uke, Antikrists uke, 'den store trengsel', slutter. Mot den rest som er igjen av jødefolket i Jerusalem er Dyrets og Den falske profets hærskarer samlet.

'Rop dette ut av hedningefolkene: Rust dere til en hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er en helt! Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere! - Herre, la dine mektige helter stige ned'. (Joel 3,14-16)

'For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem,' osv (Sak 14,2)

'Jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær'. (Åp 19,19)

Akkurat i denne krisen kommer Herren i herlighet og befrir de beleirede jødiske hellige. 'Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem, inntil den gamle av dager kom'. (Dan 7,21-22)

'For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt mot Jerusalem i øst ... Da skal Herren bli konge over hele jorden'. (Sak 14,3-4 og v.9)

'Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde han forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde'. (Åp 19,20)

'Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år'. (Åp 20,1-2)

Hold nå sammenhengen klar! Vi har sett i synene til Johannes på Patmos himmelen åpen og Herren komme ned med sine mektige til jorden. Han kommer i en kristetid på jorden, når de hellige som har vendt seg til Ham i løpet av den store trengsel er i ytterste nød, og Han frir dem ut. Han vinner den store endelige seieren. I den neste akten i det mektige dramaet er samlingen av det spredte Israel. En levning har vært i landet under trengselen, men nå skal nasjonen som helhet føres tilbake. Legg merke til - som jeg leser Skriften - dette følger kongens komme:

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet på jorden'.

Ikke i himmelen. Det er ikke spørsmål om Guds regjering i himmelen. Hans trone er i himlene, og den har aldri vært rokket og kan aldri bli det, men her har vi løftet om at i Davids store sønn som skal regjere og gjøre rett og rettferdighet på jorden. La meg spørre: Gjorde Han noe slikt når Han kom første gangen? Regjerte Han som konge, Han som det ble sagt om at Han ble korsfestet i svakhet, at Han ikke hadde noe Han kunne helle sitt holde til, slik at selv fuglene i luften og revene på marken var bedre stilt enn Ham? Ble dette løftet oppfylt da? Ser dere at oppfyllelsen av dette løftet nødvendigvis krever en gjenkomst av Davids sønn til denne jorden?

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 2

Her fortsetter C.I Scofield (bildet) undervisningen om 'Tusenårsriket':

'Dere husker at apostelen Paulus sier at menigheten var et mysterium som var skjult for Det gamle testamentes forfattere. Oppklaringen av dette mysterium hadde han fått overgitt, og han forteller oss at menigheten er Kristi kropp og Kristi brud. De hellige som utgjør den, er konger og prester og de skal få den enestående forretten å regjere med ham 'over jorden'.

'... du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden'. (Åp 5,9-10)

Legg merke til grensen for de helliges regjering. Vi skal ikke regjere i himmelen. Vi skal ikke regjere i den vide sfæren som kalles Guds rike, men vi skal regjere på jorden.

Tilgi meg at jeg stanser enda et øyeblikk ved disse definisjonene, for de er av fundamental betydning for forståelsen av Skriften. Guds rike er det store omfattende uttrykket. Himlenes rike får sin fulle manifestasjon i Kristi tusenårige regjering over jorden. Menigheten er en klart avgrenset samling av frelste mellom pinsedag og Herrens komme i skyen like foran den store trengsel, og de skal slutte seg til Ham og regjere sammen med Ham når himlenes rike blir opprettet.

Himlenes rike er Guds rike er i Guds rike, men av det kan vi vi ikke slutte at de to uttrykkene er synonyme. For eksempel: staten Texas er i USA, men den er ikke USA. Fordi den er i USA, har den mye til felles med USA. Den har den samme presidenten, den samme grunnloven, det samme språket, men det ville være forvirrende å snakke om staten Texas og USA under ett uten forskjell. Kongeriket Skottland er i Storbritannia, men er ikke Storbritannia.

Himlenes rike er i Guds rike. Derfor kan vi i Skriften vente å finne mange ting som dette riket har til felles med himlenes rike, og vi kan ikke uten videre nevne de to vekselsvis.

Menigheten hører til Guds rike, men menigheten er ikke Guds rike. Heller ikke er menigheten himlenes rike, skjønt menigheten en tid skal være i himlenes rike. Menigheten er i himlenes rike som igjen er i Guds rike, akkurat som kongefamilien i Storbritannia, for eksempel kan sies å være i kongeriket Storbritannia. Menigheten er et hele av kongelige prester som i løpet av denne husholdningen er blitt kalt ut for å være medregenter med Kongen på tusenårsrikets jord i en periode av 1000 år og skal alltid være med Ham når den perioden er slutt. Jeg tror at grunnen nå er klar så vi kan gå videre til noen spørsmål.

1. Når begynner tusenårsriket?

Svaret er at det begynner like etter den store trengsel har løpt ut sin tid. Umiddelbart etter den store trengsel, kommer Jesus tilbake i kraft og herlighet til denne jorden og oppretter sitt tusenårige styre. La meg sitere et eller to avsnitt fra Bibelen om dette punktet:

'Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet'. (Matt 24,29-30)

Når? 'Straks etter de dagenes trengsel'.

Dere ser forskjellen på dette Herrens komme med kraft og stor herlighet til jorden etter den perioden som kalles 'den store trengsel', og det andre Herrens komme i luften for å hente sine egne før trengselen. Det ene komme er synlig bare for den som rykkes opp for å møte Herren i luften. De som bor på jorden vil bli kjent med det bare fordi de som er blitt tatt, er blitt borte. Det andre komme skal være 'som lynet, som kommer fra øst og skinner like til vest', og det vil bli sett av alle nasjoner og vil bli en fryktelig opplevelse for dem. Det blir tydelig slått fast i Herrens eget ord.

(fortsettes)

Tusenårsriket, del 1

I dag og noen dager fremover kan jeg by på en aldri så liten godbit her på bloggen: en nyoversettelse av Dr.C.I Scofields hefte om 'Tusenårsriket'.

Cyrius Ingerson Scofield (1843-1921) var en amerikansk teolog og pastor, kanskje mest kjent for The Scofield Bible, fremdeles brukt av tusenvis av mennesker daglig som deres fremste Studie-Bibel og som en av de fremste talsmennene for et dispensjonalistisk bibelsyn. Artiklene har copyright. Vennligst ta kontakt om du vil bruke dette materialet i noen sammenheng:

Vi skal nå se på hva Skriften lærer om tusenårsriket. Ordet betyr ganske enkelt en periode på tusen år. I seg selv betyr det ikke noe annet, og det stammer fra det begrepet som brukes om denne perioden i Åp 20,1-6:

'Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte sitt segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene - ikke før de tusen år var til ende. Deretter må han slippes løs en kort tid. Jeg så troner og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år'.

I dette avsnittet har vi en periode på tusen år som nevnes fire ganger, og som i den profetiske orden faller sammen med den velsignelsens tid på denne jord som skal være under Messias' personlige regjering, det som Det gamle testamente forutsa for lenge siden.

La dette være nok om selve ordet. Det er beklagelig at begrepet 'tusenårsriket' har kommet i stedet for det gamle bibelske 'Riket'. Folk går rundt med mange misoppfatninger om dette, som kanskje kunne vært unngått, dersom vi hadde talt om denne perioden som 'Rikets periode' - den tiden da himlenes rike som profetene vitnet om, skal åpenbares.

Jeg tviler ikke på at de fleste av oss, når vi ber 'komme ditt rike', har i tanken at det må bli flere mennesker som blir omvendt. Noen mener kanskje, som vi har hørt om - men som Skriften ikke lærer - da alle folk i verden skal være menighetens medlemmer.  Skriften taler aldri om en tid i denne tidsalderen da denne verden skal bli en kristen verden; det er i Rikets tidsalder at hvert menneske skal være Gud undergitt; og det er det vår Herre tenker på da Han ber oss om å be 'komme ditt rike' - det Riket som profetene forutsa - den tiden da jorden skal være 'full av Herrens herlighet'.

Husk at Skriften alltid skiller mellom Menigheten og Riket. La meg i korthet vise til noen punkter som du kan få stadfestet om du undersøker saken i Bibelen:

1. Vi har for det første i Skriften uttrykket 'Guds rike' og dette uttrykket forklarer jo seg selv. Det inneholder alt det Gud hersker over; alle vesener i hvilken som helst verden eller sfære, som underkaster seg villig Guds styresett.

2. For det andre finnes 'himlenes rike' nevnt i Skriften. Det er så og si et mer begrenset uttrykk. Det sikter til den perioden som vi har begynt å kalle 'tusenårsriket'. 'Guds rike' er et omfattende uttrykk som tar inn hele den sfæren der Gud regjerer. 'Himlenes rike' er det som blir opprettet under Guds rettferdige regjering på jorden ved Kristus. Det er begrenset til jorden; den er dens sfære - skjønt det er de herligste hellige av denne og tidligere tidsaldre som får del i det.

3. For det tredje har vi menigheten. Menigheten består av dem som er frelst, flesteparten av dem er av hedningene, mellom Jesu første og andre komme - mer nøyaktig sagt: mellom pinsedagen og den dagen da 'Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren'. (1.Tess 4,16-17)

Mellom pinsedagen og Herrens komme i skyen for å hente denne tidsalderens hellige, blir menigheten tatt ut.

(fortsettes)

Jøder, hedninger og Guds menighet, del 3

Her følger tredje og siste del av C.I Scofields undervisning med utgangspunkt i 1.Kor 10,32: "Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet."

Jeg ber leseren slå opp skriftstedene, for selv å studere hva Guds ord sier i denne sammenhengen. jeg gjør oppmerksom på at jeg nødvendigvis ikke innestår for alle konklusjoner som Scofield trekker. Han setter opp følgende vers som gjelder for:

Menigheten:

Joh 14,2-3;1.Tess 4,15-17;Fil 3,20-21;1.Joh 3,2;Åp 19,7-9 og Åp 20,6

Følgende skriftsteder omhandler:

Israel: Luk 1,31-33;Apgj 15,14-16;Rom 11,1;Rom 11,11;Rom 11,24-26;Jes 11,11-12;Jes 14,1;Jer 16,14-15;Jer 23,5-6;Jer 32,37-38;Sef 3,14-16

Det kan trygt sies at Menigheten ved å godta judaismen har hindret sin egen fremgang, gjort det vanskeligere å drive misjon og ødelagt sin åndelige makt. I stedet for å følge den vei den er blitt anvist, i atskillelse fra verden og følge Herren i det himmelske kall, har den ved hjelp av jødiske skriftsteder søkt å rettferdiggjøre seg selv, når den har redusert Guds plan til å gjelde slike ting som at Menigheten skal sivilisere verden, vinne seg rikdom, ha imponerende ritualer, bygge storslagne kirker, nedbe Guds velsignelse over kjempende hører og la et brødre-samfunn bli delt opp i "geistlighet" og lekfolk".

Jøder, hedninger og Guds menighet, del 2

I den forrige artikkelen listet C.I Scofield opp tre grupper som omtales i Bibelen: jøder, menigheten og hedninger. I denne artikkelen og de kommende tar bibellæreren Scofield for seg hvordan Bibelen omtaler disse gruppene og ulikhetene dem imellom. Artikkelen er illustrert med et bilde av et av de første eksemplarene av Scofields oversettelse av Bibelen. Du får størst utbytte av disse artiklene om du tar deg tid til å lese skrifthenvisningene:

En kan sammenligne disse tre gruppenes innbyrdes stilling ved å undersøke følgende skriftsteder:

Jøder: Rom 9,4-5;Joh 4,22 og Rom 3,1-2.

Hedninger: Ef 2,11-12;Ef 4,17-18;Mark 7,27-28

Guds menighet: Ef 1,22-23;Ef 5,29-33;1.Pet 2,9

Sammenligner vi så hva Skriften sier om Israel og Menigheten, vil vi finne at forholdet mellom dem er et motsetningsforhold både når det gjelder opprinnelse, kall, løfter, tilbedelse, etiske prinsipper og fremtidig skjebne.

Israel og kallet:

1.Mos 12,1;5.Mos 8,7-9;1.Mos 24,34-35;5.Mos 28,7;5.Mos 28,13

Menigheten og kallet:

Hebr 3,1;Fil 3,20;Matt 8,20;1.Pet 1,4;1.Kor 4,11;Mark 10,23;Jak 2,5;Joh 16,2;Matt 18,4

Det er naturligvis ikke ment at en gudfryktig jøde ikke gikk til himmelen når han døde. Forskjellen er at gudfryktighetsmotivet hos jøden var jordisk belønning, ikke himmelsk. Det skulle vel være unødvendig å si at verken jøder eller hedninger kan bli frelst i denne tidsperiode uten å tro på Jesus Kristus og bli født på ny, (Joh 3,3 og v.16) og bli døpt til å være "ett legeme" (1.Kor 12,13) som er Menigheten (Ef 1,22-23) I Menigheten oppheves betegnelsen jøder og hedninger. (1.Kor 12,13;Gal 3,28;Ef 2,14. Ef 2,11 sier oss: "Husk derfor at dere en gang selv var hedninger" og 1.Kor 12,2: "Dere vet at dere var selv hedninger."

Forskjellen mellom Israel og Menigheten kommer også tilsyne i de etiske lovene de fikk. Sammenlign f.eks:

Israel: 5.Mos 7,1-2;2.Mos 21,24-25;5.Mos 21,18-21

Menigheten: Matt 5,44;1.Kor 4,12-13;Matt 5,39;Luk 15,20-23

Også i gudstjenesteordningen finner vi motsetninger. Israel kunne bare tilbe på et bestemt sted, og på avstand fra Gud, idet de måtte nærme seg Gud gjennom en prest. Menigheten tilber overalt hvor to eller tre er samlet. Den har frimodighet til å gå inn i helligdommen, og den består av prester.

Sammenlign 3.Mos 17,-8-9 med Matt 18,20; Luk 1,10 med Hebr 10,19-20;4.Mos 3,10 med 1.Pet 2,5.

I forutsigelsene angående Israels og Menighetens fremtid er forskjellen enda mer overraskende. Menigheten vil bli tatt helt bort fra jorden, mens det gjenopprettede Israel skal oppleve sin største jordiske herlighet og makt.

(fortsettes)

Jøder, hedninger og Guds menighet, del 1

I en forvirringens tid som vår trenger vi mer enn noe annet å få en åpenbaring, om hva Guds ord sier. Det gjelder ikke minst forholdet mellom Israel og menigheten. Jeg gjengir her hva bibellæreren, dr.Cyrus Ingerson Scofield (bildet) har å si om emnet. Han var blant annet pastor i D.L Moodys menighet, og er mannen bak den meget anerkjente Scofields Reference Bible. C.I Scofield ble født i 1843 og døde i 1921. På grunn av artikkelens lengde, er den delt opp i flere, så følg med fra starten av:

"Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller grekerne eller for Guds menighet." (1.Kor 10,32)

Den som leser Bibelen med oppmerksomhet, kan ikke unngå å legge merke til at mer enn halvdelen av dens innhold vedrører en nasjon - israelittene. Leseren vil også legge merke til at disse har en bestemt plass i Guds råd og handlemåte. Gud skiller dem ut fra den øvrige slekt og slutter sin pakt med dem, og Han gir dem særskilte løfter som ikke blir gitt til noen annen nasjon. Det er bare deres historie som fortelles i Det Gamle Testamentets beretninger og profetier. Andre nasjoner blir bare nevnt når de kommer i berøring med jødene. Det synes også som om alle Guds meddelelser til Israel som nasjon gjelder jordiske forhold. Dersom de er lydige og trofaste, lover Gud dem jordisk storhet, rikdom og makt. Men er de utro og ulydige, skal de spres "blant alle folkene, fra den ene enden av jorden til den andre ..." (5.Mos 28,64) Til og med løftet om Messias gjelder som en velsignelse til alle jordens slekter.

Når leseren fortsetter sine studier, vil han finne en annen bestemt gruppe mennesker som ofte omtales i Skriften, nemlig Menigheten. Den står også i et særegent forhold til Gud og har, likesom Israel, mottatt særskilte løfter fra Ham. Men her slutter likheten, og den mest slående kontrast begynner. I stedet for å bestå bare av Abrahams etterkommere etter kjødet, så forekommer ikke lenger forskjellen mellom jøder og hedninger. I stedet for at forholdet til Gud bare er et paktsforhold, er det her et barneforhold. I stedet for at lydighet bringer jordisk rikdom og storhet som belønning, skal Menigheten være fornøyd med mat og klær, og vente forfølgelse og hat. Det fremgår tydelig at de timelige og jordiske ting er forbundet med Israel, og at de åndelige og himmelske ting hører sammen med Menigheten.

Videre vil leseren finne, at verken Israel eller Menigheten alltid har eksistert. Begge har hatt sin historiske begynnelse. Israels opprinnelse ligger i Abrahams kall. Og hvis leseren undersøker Menighetens opprinnelse, finner han (kanskje mot forventning, for han har kanskje lært at Adam og patriarkene hører til Menigheten) at den verken eksisterte før eller under Kristi jordeliv, for Kristus taler om Menigheten som noe fremtidig, når Han sier: "På denne klippe vil jeg bygge min Menighet." (Matt 16,18)

Ikke "har bygget", eller "bygger", men "vil bygge."

Av Efeserne 3,5-10 vil leseren finne at Menigheten ikke en eneste gang er omtalt i Det gamle testamentes profetier, men at den i de dager var en hemmelighet som var "skjult i Gud". I Skriften vil en finne Menighetens fødsel omtalt i Apostlenes gjerninger 2 og avslutningen av dens løpebane på jorden er beskrevet i 1.Tess 4.

Leseren vil også finne at Skriften innleder menneskeslekten i en annen gruppe, som ikke så ofte blir omtalt, men som på alle måter er forskjellig fra både Israel og Menigheten, nemlig hedningene.

(fortsettes)