Noe av det beste jeg har lest om å holde ut i prøvelser

Jeg leste noe Sally McClung (bildet) skrev i går som gjorde slikt inntrykk på meg. Sally har opplevd store prøvelser de senere åra, både med egen kreftsykdom og med ektefellens, Floyds, sykdom. Det hun forteller i en oppdatering handler om mange år tilbake, den gangen de var unge misjonærer for YWAM i Amerdam i Holland. Jeg lar Sally selv fortelle, her i min oversettelse: 

"Jeg hadde det veldig vondt. Legene slet med å finne årsaken. Det var så intenst at det var deaktiverende - jeg kunne ikke gjøre mye av noe. Midt i dette mens jeg ba om lettelse og helbredelse, følte jeg at Herren sa til meg å "omfavne" min svakhet, å godta den. Det var ikke det jeg ønsket å høre! Men jeg følte at Herren sa til meg at hvis jeg omfavnet det og jobbet med Ham, var det være verdifulle leksjoner å lære. Og det var sant. Da jeg endret holdning, ble perspektivet mitt - det ble en spesiell sesong med å vandre med Herren.

Iløpet av årene med denne uventede reisen vi er på nå, har jeg prøvd mitt beste for å anvende det samme prinsippet. Nylig hørte jeg på noen budsskap fra Elizabeth Elliott. Hun sa at de prøvelsene hun har gjennomgått (inkludert hennes mann Jim's martyrdød i Ecuador), hun har lært at "aksept er nøkkelen til fred når det gjelder lidelse." Å høre henne si det var en ny bekreftelse på hva Gud hadde sagt / og fortsetter å si til meg.

For å være tydelig er aksept ikke en fatalistisk ting! Mens jeg godtar sesongen jeg er inne i, og jobber med Guds hensikt med det - gjør jeg fortsatt alt jeg kan for å bli bedre i min fysiske prøvelse. Jeg tar medisin. Jeg spiser godt. Jeg bruker naturlige medisiner som hjelper meg. Jeg trener. Jeg prøver å få god søvn. Jeg ber om helbredelse !!! Men under alt prøver jeg å holde hjertet mitt i en holdning av aksept og omfavner alt som Gud har for meg i denne sesongen. Den "holdningen" hjelper med å frigjøre nåde på de virkelig tøffe dagene. Jeg prøver mitt beste for å jobbe med Gud og ikke "bekjempe" sesongen jeg er i. Jeg håper jeg forklarer det tydelig nok slik at du forstår hva jeg sier.

Jeg antar at jeg prøver å si at mitt hjerteholdning er viktigere enn min fysiske situasjon.

Aksept innebærer tillit. Det betyr at jeg ikke skal sutre eller klage. Det betyr at jeg ikke sammenligner tiden min med tidligere tider - eller prosjekterer hva jeg vil for en fremtidig tid. Aksept tar "stikket" ut av en vanskelig tid. Aksept lar meg finne Guds nåde for alle mine behov. Det lar meg til og med finne glede i lidelsestiden. Aksept lar meg se Guds godhet når jeg har det vanskelig. Aksept lar håpet holde seg i live i hjertet mitt. Vi lever i en dag og tid når alle ønsker en rask løsning. Aksept lar meg holde ut når ting ikke endrer seg raskt. Aksept lar meg utvikle guddommelig karakter når jeg fortsetter med Guds hjelp. Et hjerte av aksept i det jeg går gjennom endrer alt !!

Jeg håper fortsatt og ber om endring ..... men inntil det skjer, velger jeg å godta alle Guds planer og formål for den uventede reisen jeg er på. Det er leksjoner å lære i svakhet som jeg ikke kan lære i tider med styrke. Gud har vært så trofast mot meg på denne reisen! Han har hjulpet meg å lære noen av disse leksjonene."

Elisabet Elliot 

Guds trofasthet

"Hvis du stoler på dine egne følelser om ting i stedet for å sette din lit til den trofasthet, den kjærlighet, som finnes hos Gud, så vil du mest sannsynlig ha en forferdelig, grusom, ingen god, men veldig dårlig dag.

Våre følelser er veldig flyktige og forgjengelige, er de ikke? Vi kan ikke stole på dem i fem minutter en gang.

Men det å sette sin lit til Guds kjærlighet, trofasthet og nåde er alltid trygt."

- Elisabeth Elliot (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

"Herre, du er min Gud, jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet." (Jes 25,1)

Smerte, lidelse og Guds nærvær

"Jeg er ingen teolog eller noen lærd, men jeg er svært oppmerksom på det faktum at smerte er nødvendig for oss alle.

Når det gjelder mitt liv så kan jeg helt ærlig si at fra den djupeste smerte har det kommet den sterkeste bevisstheten om Guds nærvær og Guds kjærlighet."

- Elisabeth Elliot (bildet), misjonær, enken etter den myrdede misjonæren, Jim Elliot. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Elisabeth Elliot forfremmet til herligheten

I morgentimene i dag hentet Herren en av de mest innflytelsesrike kristne kvinnene i det 20.århundre, hjem til seg: Elisabeth Elliot (bildet) ble 88 år.

Elisabeth Elliot var gift med Jim Elliot, en av de legendariske misjonærene som ble drept av Auca-indianere, mens de arbeidet for å nå den unådde indianerstammen med evangeliet.

Hun skrev to bøker - som er blitt oversatt til norsk - og som er blitt klassikere - om årene hun og hennes da nyfødte datter levde sammen med indianerstammen som hadde tatt livet av hennes mann. Boken: 'Through Gates of Splendor' ble nummerert på niende plass over de 50 mest innflytelsesrike bøkene som har vært med på å forme evangelikal kristen tro. Boken ble en bestselger. Det samme gjorde også: 'Shadow of the Almighty: The Life and Testimony of Jim Elliot'.

Elisabeth Elliot var datter av belgiske misjonærer og fikk sin utdannelse ved Wheaton College. Hun drev sitt eget radioprogram: Gateway to Joy, helt frem til 2001. Mange har fått hjelp fra hennes bibeltro undervisning om familien, om lidelsens mysterium og om bønnen.

'Overlat alt i hendene til Han som ble såret for deg', er et typisk Elisabeth Elliot sitat. Det samme med: 'Denne gaven er for i dag; Gud eier fremdeles morgendagen'.

De siste årene led Elisabeth Elliot av demens. Hennes ektemann gjennom 36 år, Lars Gren, lever fremdeles.

Hva skjedde med Elisabeth Elliot?

Jeg har lenge lurt på hvordan det går med Elisabeth Elliot, en av mine troshelter. I går fikk jeg svar, derfor ble jeg så velsignet av dette bildet!

Det forteller nemlig en historie om virkelig kjærlighet.

For omtrent 10 år siden ble Elisabeth Elliot dement. I dag kommuniserer bestselger-forfatteren, og den viden kjente kommunikatoren gjennom lette håndbevegelser og ansiktsuttrykk. Rundt henne finner du ektemannen, Lars Gren. De to har vært gift i 34 år. Sammen med to pleiere tar han hånd om sin kone hver dag. Han har seg av de mange brevene ekteparet får, sender ut materiell for tjenesten de to har sammen, og skriver på en blogg som beskriver deres daglige vandring med Gud.

Lars Gren giftet seg med Elisabeth Elliot i 1977, omlag 20 år etter at Auca-indianerne drepte Elisabeth's første ektemann, Jim Elliot, og fire andre misjonærer. Den tragiske hendelsen førte til en verdensvid interesse for misjon, og Elisabeth Elliot ble kastet ut i en offentlig rolle. Over de neste 54 årene skrev hun 28 bøker. Hun forble i Ecuador i syv år etter Jims død, og arbeidet blant Auca og Quichua indianerne.

Elisabeth Elliot vendte tilbake til USA i 1963, og i 1969 giftet hun seg med Addison Leitch, som var professor ved et teologisk seminar. Lykken skulle ikke vare lenge. Elisabeths andre ektemann døde av kreft bare fire år etter at de giftet seg.

Lars Gren deltok i begravelsen. Det var der han møtte Elisabeth for første gang. Mens Gren studerte ved Gordon-Conwell Theological Seminary, leide han husvære hos Elisabeth Elliot. Etter hvert ble de kjærester og ble så gift. Elisabeth Elliot fortsatte å reise, og holdt taler om misjon, ekteskap og bibelsk kjønnsrollemønster. Lars tok seg av bokbordet, brente CD'er og tok seg av et radioprogram.

Elisabeths datter, Valerie, sier at hennes mor ikke er interessert i å spre meninger. Hele tiden sa hun til de som lyttet til henne: 'Hva sier Bibelen? Gjør som Bibelen sier'.

I 2004 da helsen ble mye skrøpeligere, sluttet hun å tale. Når hun forstod at hun var i ferd med å miste hukommelsen, praktiserte hun det hun hadde lært: 'Fred kommer fra aksept'. Lars Gren forteller at hun vendte seg til Bibelen, for å finne trøst der. Spesielt ble ordene fra Jes 43,2 viktige for henne:

'Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver,
skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild,
skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg'.

Lars Gren sier Elisabeth Elliot har håndtert demens på samme måte som hun har håndtert å miste to ektemenn: 'Hun aksepterte dette, vel vitende om at de ikke var noen overraskelser for Gud. Det var noe hun gjerne skulle ha unnvært, men hun mottok det'.

Bildet viser Elisabeth og Lars Gren.

Kast din byrde på Herren

Dette er noe å ta med deg inn i en ny arbeidsuke:

Elisabeth Elliot (bildet), enken etter Jim Elliot, en av misjonærene som prøvde å nå Aucaindianerne i Sør-Amerikas jungel, og som alle led martyrdøden, skrev en gang følgende:

"Dagen i dag er min. Morgendagen er ikke min business. Hvis jeg stirret med angst inn i fremtidens tåke, da ville jeg anstrenge mine åndelige øyne slik at jeg ikke kan se klart det som kreves av meg i dag."

Jeg ber for tiden om følgende:

At jeg må få nåde og visdom til å søke Guds rike først. Det gir meg den bonus at Herren selv har tatt på seg ansvaret for å forsørge meg og mine. Da kan jeg kaste alle mine bekymringer på Ham.

Jeg er blitt så glad i dette Gudsnavnet: El Shaddai - den Gud som er mer enn nok.

I Salme 55,23 leser vi:

"Kast din byrde på Herren, og Han skal holde deg oppe. Aldri i evighet skal Han la den rettferdige rokkes."

Halleluja!

Litt av et løfte dette, venner.

Hvordan Gud leder, del 4

I Fadervår lærer Jesus oss at den Far vi kommer til, Han er i himmelen. Det er et viktig moment når det gjelder det å søke og det å forstå Guds ledelse.

Elisabeth Elliot sier det slik: "Bønnens mysterium fører det begrensede mennesket i kontakt med den ubegrensede Gud, det tidsbundne i kontakt med Den evige, det synlige i kontakt med Den usynlige. Dette gir trygghet når vi ber Ham vise oss hva vi skal gjøre. Vårt blikk er festet på vår egen lille verden og den forvirrende situasjonen som gjør at vi kryper opp på Faderens fang, og vårt sinn er omtåket av tvil, frykt og redsel for hva fremtiden vil bringe. Men Han kan se slutten fra begynnelsen."

I går satt jeg sammen med en gruppe ledere. I forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, tok jeg initiativet til et nasjonalt bønneråd for Norge, og i går satt vi sammen for å samtale om noen fremtidsplaner. Etter dette møtet ble jeg gående å tenke på hvor viktig det er at vi er i Guds plan med våre liv. Apostelen Peter er opptatt av at vi skal være "desto mer ivrige, etter å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast!" (2.Pet 1,10) Det er lett for oss å begrense oss, og dermed ikke se vårt liv i Guds perspektiv. For min egen del er jeg blitt mer vàr på å ikke gjøre noe som gjør at Gud ikke kan bruke meg til det Han har kalt meg til, fordi jeg setter menneskelige begrensninger rundt mitt kall. Her har jeg et stykke vei å gå, og veldig mye å lære. Jeg vet at på dette området har jeg gjort mange feil og foretatt mange feilvurderinger, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Jeg ber om at Han som har den hele og fulle oversikten, som ser det hele ovenfra, at Han må vise meg noe av sitt perspektiv.

I 1.Mos 13 kan vi lese historien om Lot som forlater Abram, og om Gud som gir landet til Abram og hans ætt. Dette er interessant med tanke på hva de to fikk. Lot valgte et område fordi han så det som lå rett foran hans øyne. "Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt." Men "dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra." (v.10)

På grunn av Lot's begrensede syn fikk han ikke del i den rikdom som Abraham fikk del i. Om Abraham heter det: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står -mot nord, mot sydm mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider." (v.14-15)

Forskjellen er at mens Lot så rett fremfor seg, gikk Abraham høyere opp, løftet blikket og så!

Vi trenger det himmelske perspektivet. Spesielt når det gjelder Guds ledelse.

Hvordan Gud leder, del 3

I boken "The Four Loves" skriver C.S. Lewis: "Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig." Jeg synes det er godt å ha i mente når vi nå samtaler med hverandre om Guds ledelse. Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen Paulus: "Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er her på jorden." (Kol 3,1-2) Å ha sitt sinn vendt mot det himmelske, er det rette utgangspunktet når man søker hva som er Guds vilje. Det er jo det Jesus lærer oss når Han lærer oss å be Fadervår. Han begynner med Gud. Han ber oss om å vende oss til Gud, og når vi vender oss til Gud, henvender vi oss til Universets Skaper. I perioder har jeg oppholdt meg mye i de to første kapitlene av 1.Mosebok. Disse to kapitlene sier meg nemlig veldig mye om hvem Gud er, og hva Han er i stand til å gjøre. Apostelen Paulus vender jo også tilbake til begynnelsen når han i det samme brevet til forsamlingen i Kolossæ skriver: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham." (Kol 1,16)


"Tanken på at det er Universets skaper vi henvender oss til burde fylle oss med dyp respekt og ærefrykt," skriver Elisabeth Elliot og så legger hun til: "Men Han er også Evig Far."


Som Skaperen og den som samtidig er min Far, så vet Han hva som er best for meg - alltid og i alle situasjoner. Det skaper trygghet hos meg. I et dikt jeg er så glad i heter det: "Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen."


Elisabeth Elliot sier det slik: "Vi vet ikke hva som er best for oss, men vi kommer til Ham og spør Ham om hva Han vil at vi skal gjøre. Det er bare en bønn, ikke noe krav, og den kan enten bli innvilget eller avslått."


Jesus har vist oss hvem Far er, og om denne vår himmelske Far, sier Han: "Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd som ber ham." (Luk 11,11-13)


Gud er både allmektig og allvitende - Han vet best.


Men Hans timeplan og Hans måte å gjøre tingene på, er kanskje ikke slik vi hadde ventet det, men det er da heller ikke det som virkelig teller. Far vet om det vi trenger. Det er ikke engang sikkert vi kjenner til hva som er vårt virkelige behov. Han gjør - Han er Gud, og den som har skapt meg. Og Han er samtidig min Far.

(fortsettes)

Hvordan Gud leder, del 2

Elisabeth Elliot (bildet), hvis første ektefelle Jim, ble drept sammen med fire andre misjonærer i 1956 i det de forsøkte å nå Auca-indianerne med evangeliet, er en av de som har lært meg mye om Guds ledelse. Hun har lært meg mye annet også, velkjent som hun er med sorg og savn. Men det får vi komme tilbake til i andre bloggartikler. Jeg leste noe av Elisabeth Elliot i går i forbindelse med hvordan Gud leder oss. Hun siterer den velkjente 23 Salme. Der heter det:


"han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld." (Salme 23,3)


Tenk det! For Navnet sitt skyld. Med andre ord: Det at Han leder oss, skal bringe ære til Ham.


Elisabeth Elliot skriver følgende: "En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han kommer for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe valg." I denne sammenheng siterer hun Jak 4,17, hvor det heter: "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd." Så sier hun:


"Gud forlanger kanskje en høyere betaling enn det vi er villige til å betale - det kan koste alt. Enhver som oppriktig ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv. En rik mann kom engang til Jesus med de beste hensikter, men det hele skar seg snart. Han gikk bedrøvet bort fordi Jesus bad ham selge alt han eide. Det var en pris han ikke var villig til å betale. Å be om Guds ledelse er å ta et valg, og til det trenger en tro. Og da er det snakk om en helt annen tro enn den som sier: Hvis jeg liker det, så gjør jeg det. Det er en tro som er sterk nok til å vente på Guds lønningsdag - og som tror lønnen er verdt ventetiden og det offer den krever. Våre bønner om ledelse begynner med dette ene: Jeg stoler på Ham! Da er det nødvendig med overgivelse. Da sier vi ikke lenger: Hvis jeg stoler på Ham, så vil Han gi meg dette eller hint, men - Jeg stoler på Ham. La Ham gi meg eller ikke gi meg det Han måtte ønske."

(fortsettes)