I Esra's ånd

I økende grad slår Jan og jeg av TV-programmer vi begynte å se på Netflix eller Amazon i håp om å nyte litt enkel underholdning. Noen av disse programmene begynte å avsløre innhold som gjorde at vi følte oss fulle av slim. Hvis vi ikke tok et valg om å slutte å se, ville det tilsmusset ånden vår og desensibilisere vår moralske fiber. Herren har også kalt oss til å endre noen av våre talemønstre som var troløse. Selv hvordan vi spiser har kommet under Åndens disiplin. Synd tar mange former og krever en konfrontasjon for å stoppe dens innflytelse på livene våre.

Esra var en skriftlærd som var kjent med Guds lover. Som Skriften gjentatte ganger sa om ham: "Guds nådige hånd var over ham" (Esra 7:6). Han ville trenge Guds nåde for å fullføre sitt kall – å vekke Israels folk til syndene som hadde forårsaket nedgangen i deres trofasthet mot Gud.

​Israelittene hadde giftet seg med hedenske koner og fikk avkom utenfor Guds vilje og befalinger. Deres ulydighet forurenset renheten i deres forhold til Herren. Da Esra oppdaget dybden av denne avlen, ba han til Herren og bekjente nasjonens synder. Han forsto hvorfor Israels avl hadde gjort dem sårbare for horder av inntrengere, "Det er derfor vi og våre konger og våre prester har vært prisgitt landets hedenske konger" (9:7)

Uansett hvor ille det blir, har Herren alltid en levning, og den levningen, når de først innser synden sin, er villig til å omvende seg og ordne opp med Gud, "Men nå har vi fått et kort nådeøyeblikk, for Herren vår Gud har tillatt noen få av oss å overleve som en rest» (9:8).

Esra visste at sammenblanding med et verdensbilde i strid med Guds vilje ville avspore hans hensikt for Israels fremtid, å "overlate denne velstanden til dine barn for alltid" (9:12).

Esra ventet ikke på at noen skulle slutte seg til ham, umiddelbart etter bekjennelsen hans: «Mens Esra ba og avla denne bekjennelsen, gråt og lå med ansiktet ned på bakken foran Guds tempel, en veldig stor folkemengde fra Israel— menn, kvinner og barn – samlet seg og gråt bittert sammen med ham» (10:1). En nasjonal omvendelse begynte da en person oppdaget feilen i deres veier. Stemmer steg opp fra de som var samlet rundt Esra som erklærte "Men til tross for dette er det håp for Israel" (10:2). Først etter bekjennelse og omvendelse er håp mulig for et individ eller en nasjon.

I dag står kirken ved et historisk veiskille. Kulturen påvirker kirken i stedet for at kirken påvirker kulturen. Vi har blandet oss med verdens synder og tenker at det vil gjøre oss mer tiltalende og akseptable når det vil frarøve oss, og avkom av vår tro, arven vi ble kalt til å etterlate. Tilbake til et liv i renhet krever en rest som er villig til å ta avgjørende valg nå som vil avgjøre hvordan historien deres vil bli nedtegnet og husket.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

 

Om å høre hjemme et sted - på 17'de mai

Det er godt å høre hjemme et sted, og på en dag som denne, på selveste 17.mai, kjenner jeg på djup takknemlighet for å være norsk.

Som dere vet, de av dere som leser bloggen fast, så har jeg lest Nehemja-boken og er nå et godt stykke inn i Esra. Begge disse bøkene handler om en gruppe jøders tilbakevending til Israel, og i den sammenheng er det gjengitt oppramsinger av navn. Det er lett å hoppe over disse navnelistene fordi det 'bare' er navn og gir ingen mening. Men denne gangen stanset jeg opp og leste alle disse navnene sakte. Og det gav mening. Navn for navn leste jeg høyt. Og plutselig begynte jeg å se disse menneskene foran øynene mine. De hørte hjemme et sted. Og dit skulle de tilbake fra sin landflyktighet.

I Neh 7,6 kan vi lese:

"Dette er de menn fra landsskapet Juda som dro hjem fra fangenskapet i det fremmede landet - de som kongen i Babel, Nebukadnesar, hadde bortført, og som nå vendte tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by."

De fikk reise hjem, og ikke bare til Israel, men "hver til sin by".

Til dit de hørte hjemme! Så stort det måtte ha vært. Så leser vi videre hos Nehamja:

"Da den sjuende måneden kom, bodde Israels barn i sine byer."

De var hjemme! Nå kunne de dyrke jorden, feire sine familiebegivenheter, ta del i alt hva det jødiske året innebar.

Tidligere i Nehemja-boken finnes det også en liste over de jødene som bygget opp igjen Jerusalems murer. De er navngitt, en etter en, med hvilken del de tok fatt på. Jeg ble så velsignet over å lese den listen, som er gjengitt i kapittel tre. Dette er heltene, de som våget noe for å gjenoppbygge det som var revet ned.

Nasjonens helter.

Vi har også noen her i dette landet. Vi hører også hjemme et sted, ikke bare i Norge, men i en by eller bygd. Og over alle disse små og store steder vaier i dag verdens vakreste flagg - et korsmerket flagg. Vi har sannelig mye å takke Gud for i dag!

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 3

Det begynner å danne seg et mønster: Daniel ba tre ganger om dagen: 'Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg ned på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste framfor sin Gud, slik han også hadde gjort før dette'. (Dan 6,11)

Den skriftlærde, Esra, innførte daglig bønn, etterfulgt av opplesning av Skriften.

En annen interessant ting når det gjelder daglig bønn, finner vi hos profeten Jeremia (bildet). Der ser vi at det vokser fram en gruppe av prester og levitter som gjør tjeneste i Tempelet, men som ikke bodde der fast. Disse 'ekstraprestene' ble kalt for 'stående poster', og de var spredt over hele Israel.

Etter landflyktigheten - etter Esras tid - ble prestene og levittene delt inn i 24 grupper som skulle bytte på å gjøre tjeneste i Tempelet. En slik gruppe dro så til Jerusalem for sin ukelange tjeneste, ble et tilsvarende antall legprester igjen hjemme. De som ble igjen, samlet seg i synagogene for å lese Skriften og be. Dermed ble gudstjenestelivet spredt ut over hele Israel.

Og på denne måten ble daglige bønner bedt side om side med det som skjedde i Tempelet i Jerusalem. I løpet av de 400 årene som går fra Esras tid og frem til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba tre ganger om dagen - enten det skjedde i Tempelet, synagogen eller hjemme. De ba blant annet de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesningen av Torahen.

Dette er veldig interessant fordi: Josef, Jesu jordiske far, Jesus selv, Hans disipler - alle disse vokste opp med denne bønnetradisjonen. De ba tre ganger om dagen. Paulus, var som fariseer, gjennomsyret av dette jødiske bønnemønsteret, og det er denne bønnekulturen den første kristne forsamlingen fødes inn i.

(fortsettes)

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 2

I den første delen av denne serien så vi nærmere på Daniels bønneliv. Han ba regelmessig tre ganger om dagen.

I del to skal vi se nærmere på Esra, som var prest, 'skriftlærd i Herrens buds ord'. (Esra 7,11). Han ledet den andre av de tre gruppene som vendte tilbake til Jerusalem fra Babylon. Han var en gudfryktig mann, som la Loven til grunn for sin tro.

Under Serubabels ledelse begynte nemlig de jødene som hadde levd i fangenskap i Babylon, å komme tilbake til Løftets land. Vi skriver år 539 f.Kr. I hundrevis av år hadde profetene oppmuntret jødene til å holde fast ved Guds ord, 'elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt' (5.Mos 6,5), holde tempeltjenesten i gang og ikke svikte de forpliktelsene de hadde med hensyn til Loven.

Men vi kjenner historien. Folket ville ikke høre på Gud, og dommen falt. De ble ført bort i fangenskap i det fryktede Babylonske riket. Så - i sin store nåde - ser Gud til sitt utvalgte folk igjen, og fører dem tilbake til Israel. Underlig nok - vel hjemme igjen mister de raskt interessen for det vi var kommet tilbake til, nemlig å gjenreise Tempelet.

Det er i slike krisetider at Gud oppreiser en mann. I dette tilfellet den skriftlærde Esra. Når han ser tilstanden i Jerusalem - Guds by - blir han forferdet. Hvordan reagerer han?

Ved å gjøre bot. Han går inn i faste og bønn. Resultat: Folkevekkelse!

Esra innfører daglig bønn, etterfulgt av opplesninger fra de fem Mosebøkene. Denne bønnepraksisen ble med tid og stund normen for jødenes bønneliv.

Den jødiske eksperten George Robinson skriver i sin bok: 'Essentiasl Judaism, New York, Pocket Books, 2000:

'Jødedommens offentlige fellesbønn skriver seg trolig fra det andre tempelets tidlige dager, det vil si rundt 400 f.Kr. Disse tidlige bønnemøtene, som ble holdt i tillegg til og muligens i forbindelse med ofringene, tror man omfatter Shema (den jødiske trosbekjennelsen), noen Salmer og noen ganger opplesning fra Torah (de 5.Mosebøkene) i stedet for offer. Mye av praksisen vi forbinder med jødisk gudstjeneste i dag, skriver seg fra lenge før denne perioden. Man tror at det var Esra som begynte med opplesning av Torahen på torget i Jerusalem før år 400 f.Kr. Jevnlige opplesninger fant sted på mandager og torsdager, markedsdagene da menn og kvinner samlet seg for å kjøpe og selge. Morgenmøtene på hverdagene der Torahen blir lest, finner fortsatt sted på mandager og torsdager. Mange av bønnene som vi fortsatt leser i dag, skriver seg fra denne perioden'. (side 53)

(fortsettes)