Det kristne ekteskapet, del 1

Det kristne ekteskapet er under angrep fra mange ulike hold. I forbindelse med Gran-stevnet i fjor holdt min gode venn, Msgr, biskop elect, fader Roald Nikolai Flemestad (bildet), i Den nordisk katolske kirke, et foredrag om ekteskapet som burde glede alle bibeltro kristne. Her finnes en solid grunnvoll for alle som våger å stå for det Bibelen og Kirken alltid har lært om forholdet mellom mann og kvinne i den hellige ektestand. Her følger første del av fader Roald Nikolai Flemestads foredrag:

I det følgende vil vi tegne egenarten i det kristne ekteskapet, slik den kirkelige tradisjonen har begrunnet kristne ektepars samliv i forhold til ekteskapet som en almenmenneskelig skaperordning.

Innledningsvis vil vi skissere grunntrekkene ved ekteskapet i et kultursosiologisk lys for så å nevne de viktigste veiskillene i tenkningen omkring ekteskapet i løpet av de siste fem hundre års europeisk kulturhistorie. På denne bakgrunnen vil vi konkludere at ekteskap mellom døpte kristne ikke er noe på siden av deres trosliv, men deres samliv skal virkeliggjøres i kraft av nådegavene tro, håp og kjærlighet.

Hva er et ekteskap?

En kultursosiologisk - eller leksikalsk om man vil - definisjon av ekteskapet slik det har vært vanlig i den vesterlandske sivilisasjon lar fire perspektiver ligge til grunn:

1) Selve ordet ekteskap betyr det som er "skipa på aktene", etablert i følge dokumentene, dvs, det som er lovformelig. Likeledes betyr giftemål "avtale om gaver", dvs økonomiske transaksjoner. Ekteskapsinngåelsen er altså konstruert omkring en juridisk bindende kontrakt mellom de to - og deres familier - som avklarer formuesforhold og arverett.

2) Ekteskapet inngås ifølge skikk og sedvane som en offentlig tilkjennegivelse av at "de to" nå hører sammen. Forholdet bekreftes gjennom av foreldre eller andre vitner, f.eks forlovere.

3) Ekteskapsinngåelsen kan også gis en religiøs sanksjon, i kristen sammenheng f.eks velsignelse av brudekammeret, brudeparets altergang eller kirkelig vielse.

4) Endelig avgir "de to" i vår kultursammenheng gjerne løfter til hverandre som uttrykk for at foreningen skjer frivillig og at troskapsforpliktelsen er gjensidig.

(fortsettes)

Må frasi seg vigselsretten

Den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven stiller bibeltroende mennesker overfor en rekke viktige spørsmål og vanskelige avgjørelser. Lørdag var det samling i Doulos-nettverket, som springer ut av Kristkirken i Bergen og som er et nettverk av frie menigheter på luthersk grunn i Norge. I forbindelse med samlingen lørdag ble det rettet fokus mot vigselsretten i lys av den nye "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen (bildet), tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, og leder av Doulos nettverket, er krystallklar i sitt syn på denne famøse loven. Han kaller den antikristelig, og er av den oppfatning at menighetene må frasi seg vigselsretten. Han håper at så mange som mulig vil gjøre dette, og gjerne samlet, slik at det blir et vitnesbyrd i kampen mot den kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven.

Reidar Paulsen ser for seg at det må utarbeides et skikkelig kirkelig vigselsrituale, og på samlingen lørdag ble det blant lederne som deltok der drøftet ulike typer vigselsritualer. Paulsen mener at tiden ikke er inne for å konkludere med hvilket man bør lande på ennå. Han er likevel tydelig på at det er uholdbart for ektepar som tilhører Doulos nettverket skulle havne inn under den nye loven.

En av de som var invitert til å drøfte disse spørsmålene var biskop elect i Den Nordisk-Katolske Kirke, fader Roald Nikolai Flemestad. Han tar til orde for å drøfte en offentlig registrert samboerkontrakt med derpå følgende kirkelig vigsel som et alternativ til den nye loven. Han deler også synet på at kristne ikke kan akseptere den nye loven. Ekteskapet vil da kunne bygges på en juridisk kontrakt samtidig som offentlighetskravet sikres gjennom en kirkelig vigsel. Dette vil dermed bli noe annet enn et vanlig inngått samboerskap.

Selv har jeg ikke konkludert i denne saken, men jeg er takknemlig for at Doulos nettverket setter dette på sakskartet. Jeg er også glad for at mange med meg sier det rett ut at den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven er antikristelig. Jeg vil aldri kunne godkjenne vigsler foretatt etter den, som ekteskap i bibelsk forstand. Ganske enkelt fordi det ikke finnes noe grunnlag i Den Hellige Skrift for samkjønnede ekteskap. Derfor omtaler jeg da også konsekvent dette som den såkalte "ekteskaps"-loven.

65 årig veiviser og uredd Kristus-etterfølger

I går - søndag 13. april - fylte en god venn og medvandrer, dr.theol fader Roald Nikolai Flemestad 65 år. Jeg ble kjent med fader Roald Nikolai Flemestad, som nylig er valgt til den første biskopen for Den nordisk katolske kirke, for noen få år siden. Det har vært et privilegium og en stor glede og inspirasjon for meg å møte et så helstøpt menneske som fader Roald Nikolai. Han er kunnskapsrik. Etter å ha tatt embetseksamen på Menighetsfakultetet i 1968, ble han dr.theol i Strasbourg i 1970 med en avhandling om historieforståelsen hos den tyske teologen Ernst Troeltsch. Som dyktig fagteolog har han vært til stor hjelp og inspirasjon for mange, meg selv inklusive, gjennom det han har bidratt med gjennom artikler i ulike tidsskrifter, festskrifter, publikasjoner av ulik art, og ikke minst som foredragsholder og forkynner. Hos Flemestad finner man dybde, erfaringsbasert tro og en hengivenhet til Kristi kirke, Guds Ord og til Herren Jesus, som er sjelden vare i dette landet. Fader Roald Nikolai spilte en sentral rolle i bekjennelsesbevegelsen innen Den norske Kirke i over 20 år. I 14 år var han formann for bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse, og han ble også den tydelige veilederen for mange da Den nordisk katolske kirke ble etablert. Høsten 1999 ble han ordinert til kirkens første prest, og senere generalvikar for biskopen.

Dagen derpå vil jeg gjennom denne bloggen få takke fader Roald Nikolai for vennskap og fellesskap, for hans djervhet og tydelighet når det gjelder å stå for "den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) For hans evne til å inspirere andre til å søke troens røtter, både gjennom det skrevne ord, gjennom hans grundige forkynnelse og sist men ikke minst gjennom hans egne levde eksempel på hva det vil si å være en Kristi tjener. Om vi hadde hatt mange slike røster som denne ville vi ikke hatt den åndelige krisen Norge står midt oppe i. Fader Roald Nikolai står robust i stormen og etterlater ikke hjorden uten hyrde. Han viser vei, ved selv å gå den.

Da Samling på Kirkens grunn (SKG) etter mange års kamp for å skaffe livsrom for klassisk kristen tro innen Den norske Kirke, måtte innse at slaget var tapt, var fader Roald Nikolai strategen som formulerte slagoret om "å ta ansvar for egen fremtid". Det sier i grunnen veldig mye om hvem fader Roald Nikolai er og hva han står for.

Fader Roald Nikolai - takk for at du har tatt deg tid til å være en medvandrer i mitt liv, takk for den hjelp og støtte du har vært og er, og takk for dine bønner for meg og mine. Gratulerer så mye med de 65, og måtte Den Allmektige lyse over deg og for deg og gi deg mange, mange gode år i tjeneste for Kristi kirke og Herren Jesus selv.

Takk Gud for de hyrder Du har gitt Din kirke!

I forbindelse med marsjen for ekteskapet mellom mann og kvinne i Oslo i går, møtte jeg mange kollegaer. En av dem var fader Roald Nikolai Flemestad (bildet), den kommende biskop for Den nordisk katolske kirke. Jeg møtte også flere pastorer for frikirkelige menigheter, og synodelederen for Den evangelisk lutherske frikirke, Arnfinn Løyning. Og selvsagt var det en stor glede at biskop emeritus Per Lønning var blant talerne. Da jeg traff min gode venn, fader Roald Nikolai kom jeg til å tenke på ordene fra 1.Petersbrev. Her skriver apostelen Peter om menighetens hyrder:


"Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke med ussel vinnings skyld, men med et villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans." (1.Pet 5,2-4. Norsk Bibel 88/07)


Hva var vel mer naturlig for en hyrde som vil være et forbilde for hjorden enn å gå foran med et eksempel og gå i marsjen i Oslo? For en sann hyrde, som er tro mot sitt kall og det løfte han en gang har avlagt innfor Gud og mennesker, var det det mest naturlige av alt. En god hyrde etterlater ikke flokken alene, han lar heller ikke flokken gå foran, men han går sammen med den og leder an. Det er slike hyrder Guds forsamling i vårt kjære Norge trenger. Som er tydelige, som står på trygg grunn og som viser vei.


For meg er fader Roald Nikolai Flemestad en slik rakrygget Herrens tjener, som våger å bli stående, som våger å tale som Guds ord, selv om det er upopulært og veldig lite politisk korrekt. Jeg fattet mot når jeg så ham, og tenkte: Herren har fortsatt en hellig rest igjen i Norge. Til denne hellige rest ser Han med nåde.

"Der vil alltid bestå en kristen kirke.."

I den syvende artikkelen i Confessio Augustana heter det: "der vil alltid bestå en kristen kirke." Dette er blitt kalt for kristenhetens første dogmatiske definisjon av kirkens vesen. Kristi hellige kirke har siden pinsedag uten avbrytelse vært der og den vil bestå inntil Kristi gjenkomst. Kristi kirke er "samfunnet av de hellige og i sannhet troende", heter det i samme bekjennelse, og nettopp denne definisjonen og avgrensningen er det viktig å presisere i dag. Den sanne kirke er ikke samfunnet av alt og alle, en slags institusjon for livsriter ved høytidelige anledninger, eller et sted for god atmosfære julaften. I sin Store Katekisme forstår Martin Luther den apostoliske trosbekjennelsens uttrykk: "jeg tror på Den Hellige Ånd", som tro på en historisk virkelighet. Her heter det: "Den (Hellige Ånd) har sin egen menighet i verden, som er moderen der føder og bærer enhver kristen ved Guds ord." Og bekjennelsen: "en hellig, allmenn kirke", betyr i følge Luther: "Jeg tror at der er en hellig, liten flokk og menighet på jorden, som består av bare hellige under ett hode: Kristus, kalt sammen ved Den Hellige Ånd.. Av samme er også jeg en del og et lem med delaktighet i og adgang til de goder den har, brakt til den og innforlivet i den ved Den Hellige Ånd."


Min gode venn, biskop electus i Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad, sier om dette: "Reformatorene forstår altså den eksisterende kirke som Helligåndens verk," og så legger han til: "Så vakkert dette enn lyder, kan man allikvel spørre seg om det ikke her foreligger et overveldende misforhold mellom drøm og virkelighet. Snarere enn 'hellig' synes den gitte kirke å være et syndernes paradis."


Men det er Kristi person som er nøkkelen til kirkens hellighet! Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, har alle samme opphav - Den Hellige Gud. (Hebr 2,11) Om dette sier fader Roald Nikolai Flemestad: "Hellighet er altså Sønnens felleseie med sin Fader, og det er de troendes felleseie med sin bror, Jesus, helliggjøreren. De Kristustroende er medarvinger til Hans hellighet hos sin Fader. De er 'de hellige i Jesus Kristus' (Fil 1,1) Slik oppstår et communio sanctorum mellom Gud og menneske, et hellig fellesskap i betydningen gjensidig delaktighet."

Det monastiske kallet er profetisk

På Antonius dagen samles kristne ledere fra ulike kirkelige sammenhenger på Östanbäcks kloster i Sverige. Dette klostret er et luthersk benediktinsk kloster og er en del av Den svenske kirken. Med på samlingen var blant annet pastor Ulf Ekman fra Livets Ord, pastor Peter Halldorf fra Bjärka Säby, biskop electus i Den nordisk katolske kirke, dr.theol Roald Nikolai Flemestad, og en rekke svenske prester og biskoper. Det ble forfattet en uttalelse som jeg gjengir slik den ble skrevet på svensk. Jeg finner uttalelsen særdeles interessant, på bakrunn av det jeg har skrevet om kommunitets- og klosterliv her på denne bloggen. Uttalelsen er som følger:


Samlade omkring visionen att få bygga Enhetens kyrka vid Östanbäcks kloster vill vi ta tillfället att uttrycka vårt gemensamma ja till det monastiska livets nådegåva. Det är Guds Andes verk ibland oss och runt om i världen att kommuniteter med olika kallelser har återkommit till kyrkor som gjorde sig av med klostergemenskaperna för snart 500 år sedan. I glädje anknyter vi till det officiella erkännande av klostrens betydelse som Svenska kyrkans biskopar gjorde denna dag för 18 år sedan.

Det handlar främst om vägen till kontemplation. Ett liv i Guds hjärta är överhuvud förutsättningen för ett trovärdigt kristet vittnesbörd i världen. Från hjärtat pumpas blodet ut. På motsvarande sätt förmedlar klosterrörelsen liv till kyrkans olika lemmar genom ständig bön.

Den monastiska kallelsen är profetisk. Genom att visa på vägar till de friska källorna utmanar kommuniteterna en kultur, där konsumism och självcentrering leder till karaktärens krackelering och en upplösning av relationer. De utgör celler som återställer kroppen. Samtidigt väcker de ett djupt gensvar hos var och en som längtar efter helighet och en autentisk kristen tro.

Ett genomgående drag i den monastiska rörelsen har varit en djup känsla för samhörighet med hela kyrkan. Kloster och kommuniteter är ett allmänkyrkligt alternativ till sekterism och separatism. Till skillnad från många andra väckelserörelser och reformationssträvanden har de monastiska avstått från att bilda nya församlingar och kyrkor. En medveten ekumenisk kallelse, grundad på övertygelsen om ”en enda, helig, katolsk och apostolisk kyrka”, präglar många av de kommuniteter som växer fram i vår tid – även i samfund som tidigare inte haft sådana gemenskaper.

Lärjungaskap i en kommunitet måste vara förenat med en stark medvetenhet om att alla döpta tillhör kyrkan och är våra systrar och bröder. I alla tider har kommuniteter kallat de etablerade kyrkorna till omvändelse, inte genom förakt eller fördömelse utan genom sitt profetiska exempel. Arvet från den odelade kyrkan utgör en rik källa för tron, bönen och det liturgiska livet – med eukaristin i centrum och den karismatiska friheten, i personlig lyhördhet för Anden.

Så ser vi klosterlivet som något Herren har placerat i kyrkans mitt. På ytan kan det verka litet och oansenligt i Sverige idag, men även en liten kroppsdel kan ha en helt avgörande funktion för kroppens välbefinnande. Klosterlivet är inte till för alla, men det välsignar alla.

Vi som undertecknat detta uttalande kommer från olika kristna samfund, men vi ber om och strävar efter den fulla sakramentala enheten i gemensam bekännelse av Jesus Kristus, sann Gud som blivit människa utan mans medverkan genom den rena jungfrun Maria, och som blivit korsfäst för våra synder och med sin förhärligade kropp lämnat den tomma graven. Vi bekänner honom med Fadern och Anden i Treenighetens outgrundliga mysterium, och som lärjungar vill vi i allt lyssna till och lyda Herrens bud genom profeter och apostlar.

I vår längtan efter Kristi kyrkas förnyelse genom den helige Ande ber vi med Svenska kyrkans biskopar 1990 för dem Anden kallar till kloster och kommuniteter, att de lever värdigt Jesu Kristi evangelium och bevaras i kärlek och trofasthet, så att Gud Fadern blir ärad i allt och Kyrkan blir en förgård till Guds rike.

Östanbäcks kloster den helige Antonius’ dag, inför den hundrade böneveckan för kristen enhet 2008

Anders Arborelius OCD, biskop i Stockholms katolska stift

Mar Dioscoros Benjamin Atas, ärkebiskp, patriarkalvikare, Södertälje

Ulf Ekman, pastor, församlingen Livets Ord, Uppsala

Per Englund, präst, ordförande i Förbundet för Kristen Enhet

Sune Fahlgren, teol dr, Evangeliska Frikyrkan, Örebro

Rune Ferngren, direktör, Haninge

Roald Flemestad, teol.dr, biskop electus, Nordiska Katolska Kyrkan, Oslo

Björn Fjärstedt, biskop em, Uppsala

Bertil E. Gärtner, biskop för Östanbäcks kloster

Peter Halldorf, pastor Bjärka Säby

Bengt Holmberg, professor emeritus, Lund

Sture Holmberg, kyrkoherde, Kila, Västmanland

Carl-Olov Hultby, riksevangelist, Svenska Missionskyrkan, Sala

Berit Simonsson, inspiratör Oas-rörelsen, Henån

Gunnar Weman, ärkebiskop em, Sigtuna

Per Åkerlund, präst och bokförleggare, Skellefeå

Leif W. Östberg, prost Västerfärnebo

Fokus på ekteskapet på Gran-stevnet

Den tradisjonsrike Gran-stevnet har satt "Det kristne ekteskap", som tema for samlingen 4.-6. januar 2008. En av foredragsholderne er fader Roald Nikolai Flemestad (bildet). Flemestad er generalvikar og prest i Den Nordisk Katolske kirke. Fredag 4. januar kl.20.30 holder han sitt foredrag. Lørdag 5. januar er det Øyvind Benestads tur. Kl.0900 taler han over tema: "Kjønnskamp, kulturkamp, kristentro." Kl.15.00 samme dag taler Wenche Langeland. Hun har tema: "Når to er ett, men likevel to." Wenche Langeland arbeider som daglig leder ved sjelesorgsenteret ved Haraldsplass i Bergen. Søndag 6. taler pater Arnfinn Haram over tema: "Borgarleggjeringa av ekteskapet." Mellom alt dette er det plass til vesper, completorium og messe. Lørdag 11.30 har Den Nordisk Katolske kirke sin mess, hvor fader Asle A. Dingstad og fader Johannes H. Solberg forretter.

Det årlige stevnet på Gran er noe jeg virkelig ser fram til. Foredragene her står alltid i særklasse, men det er først og fremst deltagelsen i bønnetidene og i messen til Den Nordisk Katolske kirken som er til slik velsignelse og inspirasjon. Det jeg henter ut av Gran-stevnet lever jeg på i månedsvis etterpå. Kanskje er det ikke så mange med min bakgrunn blant de som deltar på dette stevnet, men jeg trives veldig godt sammen med brødre og søstre fra både ortodoks, katolsk, nordisk katolsk og blant luthersk lav- og høykirkelige. Kanskje jeg ser noen av bloggens lesere her? Jeg møter i hvert fall mange som leser mine artikler i Dagen/Velsignet Helg. Det er alltid interessant og til stor velsignelse.