Gud har ikke byttet ut Israel med Kirken, del 3

Begrepet 'Det nye Israel' finnes ikke i Det nye testamentes skrifter, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe nytt Israel. Israel er Israel, og kirken er kirken. Kirken har ikke erstattet eller overtatt eller videreført Guds planer med sitt eldgamle paktsfolk. Gud har fremdeles sine planer med Israel, og jødefolket er på mange måter 'fremtidens folk'. En dag, om ikke så lenge, skal Abrahams, Isak og Jakobs Gud 'gjenreise riket for Israel'. Han har allerede begynt å samle jødefolket fra den store adspredelsen ute blant hedningenasjonene, og kaller dem tilbake til hjemlandet Han med ed har lovet dem. Det nye testamente bruker aldri Israel som et synonym for Kirken eller Menigheten. 

Men det finnes et annet ord i Det nye testamente som er blitt brukt av erstatningsteologene som forsvar for deres syn, nemlig Gal 6,15-16: "For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor - fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!"

Hva betyr så dette? At de som lever etter denne rettesnoren er Guds Israel, enten de er jøder eller hedninger. Vanskeligere er det ikke.

Det er en grunn for at Paulus gjør dette skillet mellom troende med hedensk og jødisk bakgrunn i Galaterbrevet. På den ene siden hadde hedningene blitt kristne ved en enkel, overnaturlig gjenfødelse. De hadde ingen tidligere bakgrunnskunnskap om den ene sanne Gud. På den andre siden, var jødenes tro på Messias høydepunktet i en progressiv historisk utvikling som startet med utgangen fra Egypt og som hadde utviklet seg over mange hundre år gjennom tjenesten til konger, profeter og prester, utvalgt av Gud. 

Vi må ikke glemme at den åndelige tilstanden i den hedenske verden på den tiden da Det nye testamente ble skrevet, var som en åker i sin ville tilstand, uten å bli kultivert. For at en hedning skulle komme til Kristus, betydde det at Gud måtte gripe direkte inn uten at vedkommende hadde vært del av den forberedende prosessen jødefolket hadde vært gjennom. Terminologien som Paulus bruker i Gal 6,15-16 viser med andre ord denne forskjellen mellom troende jøders og hedningers bakgrunn. Felles for begge disse to gruppene var at de hadde hatt et personlig møte med Messias Jesus, som hadde forvandlet deres liv. For hedningenes del grep Gud direkte inn, men for jødene var møtet høydepunktet på en historisk prosess som hadde pågått i århundrer. Derfor passet det godt for apostelen Paulus å kalle dem Guds Israel. Deres tro på Messias representerte oppfyllelsen av Guds hensikt med utvelgelsen av Israel.

fortsettes

Hvem er sanne jøder, og hvem er Guds Israel?

De siste dagene har jeg hatt noen samtaler gående på Facebook med representanter for erstatningsteologien. I samtalens løp kom en de som deltok inn på noen av skriftstedene i Det nye testamente som handler om 'Guds Israel' og at ikke alle som kaller seg jøder, er sanne jøder. Disse skriftstedene brukes gjerne til å forsvare at Gud har forkastet sitt gamle paktsfolk, jødene.

La oss se litt nærmere på disse skriftstedene. 1: Rom 9,6-8: "For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftes barn må regnes til ætten'.

Hva sier dette skriftstedet oss?

Jo, at det å nedstamme fysisk fra Israel ikke er tilstrekkelig for å være berettiget til Guds lovede velsignelse. Man må også kunne vise til den samme tro som kjennetegnet Abraham, Isak og Jakob. Hvis ikke er man egentlig ikke berettiget til å bære navnet Israel. Apostelen Paulus utvider slett ikke bruken av ordet 'Israel' til å gjelde alle troende, uansett nasjonal opprinnelse. Tvert om! Han begrenser bruken av det til å gjelde etterkommerne av Israel som tror på Messias. Det er derfor galt å antyde at Paulus i dette skriftavsnittet beskriver alle troende som 'Israel'. Vi ser av Rom 9,3-5 ikke er tilfelle: "For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra med er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud. Amen'. Her kaller Paulus alle som også har avvist Messias for israelitter. De er likevel landsmenn. Det er åpenbart at Paulus her bruker ordene 'Israel' og 'israelitt' for å beskrive alle som nedstammer fra Abraham, Isak og Jakob, enten de er troende eller vantro.

2. Gal 6,15-16: "For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og barmhjertighet være over dem, og over Guds Israel!'

Hva sier dette skriftstedet oss?

Apostelen Paulus omtaler her to slags mennesker. På den ene siden gjelder det de som uten bakgrunn i omskjærelsen eller jødedommen har opplevd å bli født på ny og som vandrer i Ånden. På den andre side gjelder det de av naturlig avstamning som er blitt stående i den troen som hadde kjennetegnet deres forfedre. Gjennom den hadde de mottatt Jesus som Messias og hadde fått del i Den nye pakt. De siste kalte Paulus for 'Guds Israel'. Paulus sier at det som virkelig betyr noe er ikke religiøse ritualer, men en skapende handling av Gud i hjertet som skjer i Den nye pakten. Terminologien som brukes her viser oss forskjellen mellom troende jøders og hedningers bakgrunn. Felles for de begge er det personlige møtet med Messias, som forvandler deres liv. For hedningene grep Gud direkte inn, men for jødene var møtet selve høydepunktet i en lang historisk prosess. Derfor passet det godt å kalle dem 'Guds Israel' og ikke bare 'Israel'. Den troen 'Guds Israel' representerte var jo oppfyllelsen av Guds hensikt med selve utvelgelsen av Israel.

3. Rom 2,28-29: "For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelse er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og en sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven. Den som er omskåret på denne måten, har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud'.

Hva sier dette skriftstedet oss?

Apostelen Paulus spiller her på betydningen av ordet 'jøde', som er hentet fra navnet på Juda stamme. Juda betyr 'lovprisning' eller 'takksigelse'. Da Lea fødte sin fjerde sønn, kalte hun ham Juda (Jehudah på hebraisk). Betydningen av Jehudah, eller jøde, er derfor 'å prise' eller 'å rose'. Apostelen sier med andre ord: hvis du er en ekte jøde, skulle din ros komme fra Gud og ikke fra mennesker. På en måte begrenser han mer bruken av ordet jøde. Han sier at det ikke er nok å være jøde i det ytre. En sann jøde må ha hjertets innstilling for å fortjene ros fra Gud. Det er viktig å understreke at apostelen IKKE utvider bruken av ordet jøde.