Kristent ektepar fra Kina dro på bryllupsreise til Nord-Irak for å bli misjonærer!

To unge kinesiske kristne brukte bryllupsreisen sin til å besøke en landsby i det nordlige Irak. Nå har de arbeidet en tid som misjonærer yazidi-flyktningene. De tror at den motstanden de har opplevd i Kina mot sin tro har gjort dem godt forberedt til en oppgave som denne. Stadig flere kristne bestemmer seg nå for å bli misjonærer og da særlig blant muslimer. Selv om det fremdeles er slik at det er færre kinesiske misjonærer enn misjonærer fra USA og Sør-Korea, kan dette fort bli annerledes.

Forrige måned ble to kinesiske misjonærer, en mann og en kvinne, henrettet av IS i Pakistan. Det viser hvilken risiko disse kristne kineserne er villige til å ta for evangeliet.

Avisen South China Morning Post hadde nylig et eksklusivt intervju med de unge kinesiske misjonærene. Det unge ekteparet lever sammen med yazidi-flyktninger i en leir. De to - vi kaller dem Michael (25) og Christi (23) forlot Kina for omtrent et år siden, rett etter at de hadde giftet seg, og slo seg altså ned i et av verdens mest urolige hjørner, det krigsherjede nord-Irak. Men de to beskriver livet her som ganske normalt. De føler seg trygge blant kurderne. Begge har bakgrunn som medlemmer av en undergrunnskirke i Kina.

Det finnes ingen offisiell statistikk på hvor mange kinesiske misjonærer som virker utenfor Kina. Ofte reiser de ut som forretningsfolk eller som lærere. Men estimater foretatt av forskere og representanter for husmenighetene i Kina tyder på at det er flere hundre, kanskje så mange som et par tusen.

La oss huske dem i våre forbønner, og nå særlig Michael og Christi.

Tusenvis av muslimer vender seg til Jesus i det nordlige Irak

Tusenvis av muslimer i det nordlige Irak vender seg nå til Jesus etter å ha vært vitne til råskapen og ondskapen hos IS.

Det skriver Gospel Herald.

Flere og flere kurdiske muslimer som lever i Irak vender seg nå til Jesus etter å ha vært vitne til brutaliteten hos terrorgrupper som IS, som utfører grusomheter i Allahs navn. En av lederne for Christian Aid Mission forteller at hans organisasjon klarer ikke å følge opp alle henvendelsene de får fra flyktninger som ønsker å lære mer om Jesus og Bibelen. Henvendelsene har vokst i takt med at IS har hatt framgang, og er stadig økende.

'De er så utrolig lei av Islam', forteller denne medarbeideren. 'Folk er så sultne etter å høre om Jesus, spesielt når de hører om Hans undergjerninger, helbredelser, nåde og kjærlighet'.

Han legger til:

'Grusomhetene som IS begår drar dem til Jesus. All drepingen og brutaliteten er beskrevet i Koranen, og det gjør at de nå vender seg vekk fra den. Vi trenger ikke si så mye, vi trenger bare å fortelle dem sannheten'.

I følge FN fantes det i januar i år 900.000 flyktninger i det nordlige Irak. 233.000 av disse kommer fra Syria. Ved siden av kurderne, finnes det også svært mange arabere her som har flyktet fra byene i Anbar provinsen, som IS terroristene inntok i 2014.

De kristne arbeiderne i området driver et utstrakt barmhjertighetsarbeid ved siden av å distribuere Bibler.

Flyktninger i Nord-Irak kommer til tro på Jesus som sin Frelser og Herre

Norya er en syrisk flyktning som er blitt en kristen i flyktningeleir i Irak. Hun har mistet fem av sine barn, samt sin ektefelle, da en rakett fra den syriske regjeringen landet på taket av huset deres og forårsaket død og ødeleggelse.

Nå synger hun salmer når hun møtes sammen med de andre kristne i leiren.

Noryas historie er en av mange lignende, som medarbeidere fra Christian Aid Mission, forteller fra de kurdiske områdene av Nord-Irak. Disse medarbeiderne bruker mesteparten av livene sine til å dele evangeliet med disse flyktningene.

De går fra telt til telt for å fortelle om Jesus. Dette er mennesker som har klart å komme unna skrekkregimet til ISIL eller IS som den grusomme terrorgruppen nå kalles.

Kurdiske styrker har klart å beskytte disse flyktningene de siste ukene.

I den kurdiske byen Akra lever noen av de mange internflyktningene i et fengsel som ble bygget under Saddam Hussein. Hele 10 familier bor på hvert rom. Flesteparten av disse flyktningene trenger mat, og det er ofte det de først spør om. Men i en av disse flyktningeleirene traff medarbeiderne fra Christian Aid Mission på Abu Mustafa.

Abu Mustafa er en mann i 50 årene som er far til tre jenter med hjernesvinn. Hans kone er blant de drepte. Mustafa klandrer Gud for det som har skjedd, men han tillot medarbeiderne fra Christian Aid Mission å lese fra Bibelen for ham, og be for ham.

'Dette er første gang jeg kjenner en lindring', kunne Mustafa forteller medarbeiderne fra Christian Aid Mission. 'I tre år kunne jeg ikke smile eller føle meg trygg, men nå føler jeg alt annerledes. Jeg har fred i hjertet mitt. Vær så snill å be for jentene mine. Jeg tror at Jesus kan helbrede dem, og helbrede meg innvendig'.

Hver dag ber nå Mustafa om at medarbeiderne fra Christian Aid Mission kan komme for å besøke ham.

Hvem er så disse medarbeiderne?

Dette er frivillige fra lokale evangelikale kirker og husmenigheter. De har fått basisundervisning i hvordan de kan formidle evangeliet, og de understøttes av Christian Aid Mission.

Bildet: Norya i samtale med en medarbeider fra Christian Aid Mission.

Kristne finner frihet og trygghet hos kurderne i Nord-Irak

Det skjer spennende og ikke minst svært gledelige ting i de kurdiske områdene av Irak! Det kurdiske nærværet er en garanti for religionsfrihet.

Som en følge av den USA ledede invasjonen av Irak i 2003, flyktet mer enn halvparten av landets kristne befolkning på grunn av økt forfølgelse. Mer enn 60 kirker ble bombet, og hundrevis av kristne ble kidnappet og myrdet. Titusener av kristne flyket fra byer som Baghdad og Basra til Iraks kurdiske nordområder. Nå nærmere 10 år etter krigen har de kristne funnet et fristed, hvor det er trygt for dem å bo og hvor de har relativ stor frihet.

- Kurdistan er annerledes fra resten av Irak, sier fader Aesha Dawoud, som er prest for en assyrisk kirke. Han legger til: - Det er mer demokrati her, og det som er viktigere, det er trygt.

Fader Dawoud forteller at de kristne blir respektert og de kan feire sine gudstjenester i fred. Hans kirke befinner seg i byen Erbil, og i den byen passer til og med byens innbyggere på kirkebyggene!

Her er et TV innslag, hvor blant annet fader Dawoud blir intervjuet. Det inneholder også innslag fra ulike religiøse grupper:

http://www.voanews.com/content/religious-minorities-find-sanctuary-in-kurdistan/1546032.html

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 5

Her kommer siste delen av julebrevet til fader Jens, medlem av den monastiske kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

På vegne av kirken i hadde biskopen en estetisk sans lik vår kommunitet: For noen få dager siden, overrasket han meg, ved å fortelle meg at han gjerne ville ta ut benkene i kirken og legge tepper på gulvet som vi kunne sitte på når vi ba. Det ville ligne Deir Mar Musa! For å være ærlig, så hadde jeg allerede tenkt på en slik endring ved å fjerne benkene en eller en - diskret! Det er to store rom til å kunne sitte i og en stor hall i huset. Vi skal se nærmere på hvordan vi kan organisere dette. Til å begynne med vil det ikke være så lett å lage plass for besøkende, men i Orienten er det alltid måter å tilby gjestfrihet på.

Hvordan skal vi så kunne klare å finansiere denne avleggeren? Frem til nå har Mar Musa gitt meg muligheten til å disponere donasjonene som jeg mottok i forbindelse med min reise i Europa, sammen med en viktig deltagelse i seg selv. Biskop Sako har vært veldig generøs og har dekket nesten alle mine utgifter. Men vi trenger en permanent måte å finansiere dette på. Biskopen foreslår at en eller to av oss ser oss om etter en jobb, for eksempel i en engelsktalende skole som drives av noen nonner, eller i en statlig kulturell institusjon. Det er også flere humanitære organisasjoner i Sulaymaniya, og enkelte av disse tar seg av prosjekter som er i samsvar med vår spiritualitet. Uansett, en av våre første prioriteter er intensive studier av kurdisk. Så, med kunnskap i kurdisk og arabisk, burde jobbmulighetene være mange.

Kjære venner, vi takker for deres bønner, spesielt de som handler om forsoning i Syria. Irak trenger også dem. Spesielt i dag, etter at de amerikanske styrkene har trukket seg tilbake. I stedet for ønsket om at vi skal forsones, kan vi dras inn i en ny voldsbølge. Selv i Nord-Irak, i Kurdistan, er det tvetydige signaler. Det er mye håp, men det er også mange skygger. Dialog mellom samfunn er essensielt. I dette kan de lokale kristne spille en viktig rolle, fordi de etnisk er knyttet til alle lag av det irakiske samfunnet. Mgr Luis Sako forstår dette svært godt og kommer med viktige bidrag for å oppmuntre representanter for ulike grupper til konstruktiv dialog.

I Syria, til tross for mulighetene for en borgerkrig, vi setter vårt håp til kapasiteten som finnes i den syriske befolkningen for dialog - en kostbar gave til denne nasjonen, verd å bli gjenoppdaget.

Vi, medlemmer av al-Khalil kommuniteten, ber for dere alle og hver enkelt av dere.

God jul og et lykkelig nytt år

Broder Jens

Bildet er fra Deir Mar Musa kommuniteten i Syria. I krybben ligger Bibelen.

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 4

Her følger den fjerde delen av julebrevet til broder Jens, som er medlem av klosterkommuniteten Deir Mar Musa i Syria. Siste delen publiseres i morgen:

Jeg oppdaget at etnisk, og ikke minst lingvistisk, så er Irak i langt mindre grad homogent, enn Syria. Forskjeller blir tydeligere lagt merke til her. Den Khalkedonske kirke har ikke en unik etnisk identitet, og er bevisst sin forskjellighet. Den omfatter en stor menneskelig variasjon, fra turkomanere til arabere, assyrere til kurdere. Det er derfor et perfekt sted for dialog, i det den er i slekt til hvert etnisk-kulturelle samfunn i regionen.

For eksempel: Kristne som opprinnelig kommer fra Kirkuk snakker turkomanisk (en tyrkisk dialekt) hjemme, mens de som kommer fra Sulaymaniya snakker kurdisk. Det er fremdeles et betydningsfullt antall kristne som snakker Sorteh (en khalkedonsk dialekt). Mennesker som lever i Sulaymaniya må lære kurdisk for å ha noen virkelig utbytte av kulturell utveksling. Arabisk vil alltid være nyttig når man reiser og for kommunikasjon mellom det store antallet kristne som faktisk er flyktninger fra Baghdad og andre steder i Sør-Irak. Og enda mer: arabisk er det liturgiske språket i Islam og vil derfor alltid være et viktig element i vårt kall til å være en kirke for den islamske verden.

Før jul ble en leilighet ledig helt i nærheten av Jomfru Maria-kirken ledig. Jeg vil slå meg ned der og bli frem til slutten av februar. Det blir et eneboer-liv, og jeg skal forberede huset for de som snart skal komme; til å begynne med bare munker, men jeg tenker også at dette kan bli et fint husvære for nonner.

Det er stor interesse for et sted for bønn. Dette er en av årsakene til at det er så viktig at det er et nærvær av nonner, ikke minst for å skape relasjoner til kvinnene i Kirken, for gjestfrihet, retreater og for forholdet til nabolaget. Men det vil jo også virke underlig om vår monastiske kommunitet skulle mangle munker og nonner.

(fortsettes)

På bildet ses biskopen i Kirkuk, Louis Sako, som har vært så interessert i at Deir Mar Musa kommuniteten skulle få en avlegger i byen.

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 3

Her følger tredje del av julebrevet til broder Jens, som tilhører kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

I Irak besøkte vi Sulaymaniya, Kirkuk, Qaraqosh og klosterene i Mar Bahnam, og Mar Matta et Rabban Hormoz. Over alt ble vi ønsket velkommen med generøs gjestfrihet. Allerede ved vårt første møte, uttrykte biskop Luis Sako, håpet om at vår kommunitet kunne hjelpe den lokale kirken til å nærme seg spørsmålet om Islam i sin dybde.

Han ønsket å ha i sin Eparchy (som sogn er kalt i den orientalske kirken) et for bønn og åndelig retreat, åpent for alle, i den hensikt å forme en dialog mellom de troende, katekumenene og diakonene. Han tilbød oss å kunne slå oss ned i Sulaymaniya, i Jomfru Marias gamle sogn, lokalisert på det historiske stedet, hvor bare en håndfull kristne fremdeles lever.

Sulaymaniya er en moderne by. Det er lite som er igjen av det historiske senteret, men selve kirken er veldig fin og med hagen som omgir den så er den som en oase i de travle omgivelsene (bildet). Plassen synes umiddelbart ut til å passe oss godt.

Når vi kom tilbake, avgav vi full rapport fra vår reise til de andre medlemmene av kommuniteten. Samtalen etterpå konkluderte med en avgjørelse om å danne en monastisk kommunitet i Sulaymaniya som skal tilhøre al-Khalil-sammenslutngen (hvor Deir Mara Musa er moderklosteret, min tilføyning). Etter en tid av felles refleksjon, ble jeg sendt ut til et pilot-prosjekt, i den hensikt å sondere terrenget og forberede et sted for tre eller fire av oss. Jeg reiste den 24. oktober.

Biskop Sako tok imot meg som en far i familien til hans Eparchy. Dette Eparchy i Kirkuk er veldig lite - med rundt 20.000 kristne og fem prester, biskopen inkludert. Tradisjonen med diakoner er svært levende her; forutenom liturgien spiller de en viktig rolle i ulike sider ved arbeidet i sognet.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 2

Her fortsetter julebrevet fra Kirkuk i Nord-Irak. Julebrevet er skrevet av broder Jens, medlem av den syriske klosterkommuniteten Deir Mar Musa:

Byen Kirkuk har en kirke - Den røde kirke - hvor 3000 kristne ble drept under Det persiske imperiet. Under massakren skjedde det noe ekstraordinært: himmelen ble åpnet, og den persiske kommandanten så Jesus, som ønsket martyrenes sjeler velkommen. Kommandanten omvendte seg, og ble selv en av martyrene. Så mye blod for et fortapt får! Jeg tror likevel at den generøsitet vist ved majoritetens villighet til å risikere deres sikkerhet og beskyttelse for minoritetens eller for en eneste persons frelse, er en integrert del av den kristne spiritualiteten inspirert av de første evangeliske kommuniteter. En slik spritualitet kan overbevise muslimer til å ta ansvar for å beskytte det kristne fellesskapet og være stolt av å ha det midt i blant seg. Ved å gjenoppdage sin evangeliske arv, skulle Kirken også overbevise på ny Vesten om oppriktigheten og ærligheten til Jesu disipler, spesielt i en tid hvor kristendommen er blitt en minoritetsbevegelse, og hvor dens institusjoner og fellesskap blir sett på med dyp mistenksomhet.

For omlag et år siden sendte Mgr.Louis Sako, den khaledonsike biskopen i Kirkuk, sammen med sin og vår venn, den libanesiske maronite-munken, fader Maroun Atallah, en epost til fader Paolo (prioren for Deir Mar-Musa kommuniteten), og ba ham komme til Kurdistan for å grunnlegge et kloster i al-Khalil føderasjonen. Etter å ha brevvekslet, ble det planlagt at fader Paolo skulle komme på besøk rett etter påsken 2011. Som dere allerede vet oppdaget han ved denne anledningen at den syriske regjeringen hadde suspendert hans oppholdstillatelse. Siden da har han ikke kunnet reise utenfor Syria. Allikevel, kommuniteten ville dra fordel av denne invitasjonen, og sendte andre medlemmer dit. Tre postulanter - Fabiana, Frederike og Luis - novisen Carol, og en munk (meg).

Vi brukte anledningen til å besøke Antakya (det historiske Antiokia), og en innviet legkvinne som, inspirert av Taize kommuniten i Frankrike, driver et hus for gjestfrihet i denne byen, dedikert til inter-religiøs harmoni. Vi i Deir Mar Musa føler et dypt åndelig slektskap til henne.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 1

Jeg har forsøkt å oversette et julebrev fra broder Jens Petzold, som tilhører den syriske-kloster kommuniteten Deir Mar-Musa, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen.Broder Jens har nylig vært på besøk i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, for å besøke kristne der. Det interessante julebrevet er såpass langt, at jeg har valgt å dele det opp i mindre stykker:

Kirkuk, 20.desember 2011
Kjære venner!

Ennå en gang: takk for den varme velkomst vi fikk fra de sveitsiske og italienske medlemmer av venneforeningen til vår monastiske kommunitet. Det føltes så godt å ha dere så nært. Vi takker dere også så mye for deres mange uttrykk for solidaritet i disse turbulente tider vi opplever i Midt-Østen. Statistikken på våre websider og mailbox'en viser at dere følger oss aktivt. Takk! Midt-Østen, og særlig Syria, trenger virkelig mye forbønn og solidaritet. Vi er vitne til stadig økende vold, og vi kan ikke annet enn å bruke all vår energi til kallet til ikke-vold og forsoning.

Vi vet at forsoning er smertefullt fordi det innebærer erkjennelsen av vår egen skyld i det vi har gjort, eller unnlatt å gjøre, og ydmykelsen ved det å be om tilgivelse. Det er egentlig ikke noen forsoning ved å si: 'jeg tilgir deg', men ved det å be om det å bli tilgitt, for bare på denne måten kan vi håpe at den andres hjerte kan åpnes.

Som dere vet har jeg vært i Irak, nærmere bestemt i den kurdiske regionen, i nesten to måneder. Jeg skriver med graven til profeten Daniel rett foran meg, i moskeen til Kirkuk's citadel. Det går opp for meg hvor mye av vår Bibel som er blitt skrevet i nettopp dette området av dagens Irak. Vi tenker vel ikke så mye på det når vi leser Daniels bok, Esekiel, Jeremia eller Jesaja, men det er her, i eksilet, at hebreerne utviklet en spiritualitet som gjorde dem i stand til å avstå fra behovet for politisk makt. Her gjorde hebreerne den bitre erfaringen av å tjene en annen nasjon uten et eneste håp om å overvinne den en dag. Basert på denne erfaringen, overført gjennom Skriften og tradisjonen, har kristne århundrer senere vært i stand til å leve ut sin egen tro i den kontekst som Romerriket og dets forfølgelse innebar. Det er også sant med hensyn til vår kaledeiske kirke, som gjennom århundrene har modnet til sitt nåværende kall, ved å tjene ulike folk og riker uten å ha en 'kristen konge' eller egen stat.

Denne spiritualitet trenger å bli gjenoppdaget i det 21. århundre, selvsagt tatt i betraktning av den utvikling som har skjedd gjennom generasjonene på det menneskelige, sosiale, poltiske og religiøse nivå. Ingen tvil om at en kristen tjeneste i dag må være klar over den tvingende nødvendighet for endring med hensyn til menneskerettigheter, demokrati, og miljøet. Men dette står ikke i motsetning til eksilets og martyreriet spiritualitet.

(fortsettes)

Billedtekst: Broder Jens foran profeten Daniels grav.