25 år i evangeliets tjeneste i Øst-Europa

2016 markerer 25 års jubileet for det som i dag er Mission Eurasia. Helt fra begynnelsen het denne strategisk viktige misjonsorganisasjonen, Peter Deyneka Russian Mission. Jeg var så heldig for noen år siden og tilbringe en hel dag sammen med denne spennende misjonslederen.

Nylig kunne søsteren til Peter Deyneka, som dessverre døde i en så tidlig alder, fortelle om begynnelsen til Russian Ministries, som raskt ble det nye navnet på virksomheten. Her er hun avbildet sammen med Sergeij Rakhuba, som leder misjonsorganisasjonen i dag. Bildet er tatt i forbindelse med innvielsen av en ny baptistkirke i Dragichin i Hvite-Russland i 2012.

Her forteller Ruth (Deyneka) Erdel om starten på denne virksomheten:

"Jeg husker så godt ettermiddagen da jeg mottok en telefon fra min bror Peter. Han fortalte at Herren hadde ledet ham, og hans venner støttet ham, til å starte Russian Ministries. Etter telefonsamtalen fant jeg mor og fortalte henne nyheten. Hun satte seg opp, foldet hendene og sa med så sterk en stemme: "Priset være Herren! Enda en misjonsorganisasjon som kan bringe evangeliet til det trengende slaviske folket!" Selvsagt sa hun det på russisk."

Det må fortelles at Peter Deyneka var sønn av en legendarsk evangelist og misjonsleder, med samme navn. Peter Deyneka senior ble bare kalt "Peter dynamitt" på grunn av sin kraftfulle forkynnelse. Det var ikke så merkelig at både søsteren og særlig moren, Vera Deyneka, ble begeistret over sønnens nye kall.

Ruth Erdel fortsetter:

"Og tenk at dette var for 25 år siden! Det er virkelig sant, dette er herlig! Paul (Ruth' mann) og jeg fortsetter å be for Mission Eurasia hver eneste kveld. Vi merker oss alle velsignelsene gjennom disse 25 årene. Arbeidet går framover. Evangeliet forkynnes med kraft og med sannhet. Av hele mitt hjerte vil jeg takke deg for det store privilegiet det var å få ta del i innvielsen av kirken i Dragichin. Det står som et fantastisk minnesmerke over min kjære far og min kjære bror. De hadde begge bare et eneste ønske og det var å tjene Gud, og vårt slaviske folk. Må Herren gi Mission Eurasia mange flere herlige år til å gi videre evangeliet."

Jeg slutter meg til den lange rekken av de som gratulerer med de 25 årene.

Russiske opprørere ødelegger kirkebygg og barnehjem i Slavjansk

Det fortsetter å komme svært urovekkende nyheter fra Slavjansk i Donetsk området av Ukraina.

Anita Deyneka (bildet) er en av verdens fremst kjennere av de kristnes situasjon i det tidligere Sovjetunionen. Hun var gift med Peter Deyneka, som døde så altfor tidlig i år 2000. Han var sønn av grunnleggeren av en av historiens eldste russiske misjonsselskaper.

Sammen grunnla de Russian Ministries, hvor Anita Deyneka, fremdeles koordinerer arbeidet med barnehjemmene og adopsjonstjenesten denne misjonsorganisasjonen har ansvaret for.

I 2010 besøkte Anita Deyneka Slavjansk, hvor hun møtte pastorene for menigheten 'Gode nyheter', en menighet med 600 medlemmer og med fem datter-menigheter. Hun besøkte også flere barnehjem, og møtte flere av de fattige familiene som er en del av adopsjonsprogrammet.

Anita Deyneka forteller nå at for en måned siden omringet russiske opprørssoldater og tok i besittelse både barnehjemmet og menighetens kirkebygg. Begge stedene ble ødelagt. De 300 barna på barnehjemmet er blitt evakuert og andre familier tar seg nå av dem, så godt det lar seg gjøre.

La oss huske disse våre trossøsken i våre forbønner.

Ungdom når ungdom med evageliet i Russland og Ukraina

Peter Deyneka Russian Ministries er et misjonarbeid jeg kjenner godt til, og som jeg har stor fortrolighet til. Jeg har fortalt før her på bloggen, at jeg traff Peter Deyneka ved en anledning, mens jeg arbeidet som redaktør for daværende Ropet fra Øst. Hans far stiftet i sin tid Slavic Gospel Association. Etter at Peter døde tok Sergeij Rakhuba over som leder for Peter Deyneka Russian Ministries. Han satser på ungdom som har et kall til å drive misjonsarbeid i Russland og Ukraina.

Misjonsarbeidet kalles 'Schools without walls' (SWW) og når hundretusener av mennesker i det som en gang ble kalt Sovjetunionen. I skoleåret 2010-2011 deltok over 2000 ungdommer i et undervisningsopplegg som SWW holder og som trener ungdom opp til å bli fremtidige menighetsledere. Som et resultat av dette har man berørt en halv million mennesker med evangeliet.

For tiden arbeider studenter ved SWW med å nå tusener gjennom UEFA Euro 2012 i Polen og Ukraina. Dette skjer i nært samerbeide med Gideon International. Meningen er å distribuere 100.000 Nytestamenter i forbindelse med fotballturneringen. Disse Nytestamentene skal deles ut i hovedbyene hvor kampene spilles, blant annet i Kiev.

Studentene ved SWW arrangerer også lokale fotballkamper, hvor deltagerne får et Nytestamente og et hefte som på en enkel måte forklarer hva evangeliet handler om.

Neste satsningsområde for SWW er å nå medisinstudenter med evangeliet. Dette vil skje gjennom kurs, seminarer hvor de vil dele ut Nytestamenter.

På bildet ser vi studenter fra SWW som spiller fotball sammen med ukrainske barn. Det gir dem en god anledning til å fortelle dem om Jesus.

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 1

Jeg holder på å lese en bok om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir som omhandler den forfølgelsen de opplevde. Boken, som er skrevet av Anita og Peter Deyneka jr, som jeg var så heldig å få møte for noen år siden, gir også en god beskrivelse av hvordan de kristne under disse harde kårene feiret sine gudstjenester. Jeg synes dette er så interessant og fremdeles så viktig at jeg gjerne vil dele noe av dette med bloggens lesere i dagene fremover. Når du leser dette, glem da ikke at våre trossøsken fremdeles blir forfulgt i Sentral-Asia og Hvite-Russland, og at måten de samles på ikke er ulik den som du vil finne beskrevet i disse artiklene. Her følger beretningen fra boken:

"Troende kom stille og vanligvis tidlig til gudstjenestene. Så snart to eller tre var samlet, begynte de å synge. De fant åndelig styrke i enheten. Hvis noen hadde et stykke av kristen litteratur fra Vesten, reiste han seg og leste det høyt for de andre. En annen kristen som var så heldig å eie en Bibel eller skrift-del, delte sin skatt med de andre.

Så begynte sangen spontant igjen - nesten alltid etter hukommelen - siden få mennesker utenom kordirigenten eide en salmebok. Denne "for" gudstjenesten, varm og full av tilbedelse, varte opp til en time før den oppsatte gudstjenesten virkelig begynte.

'Vi følte at det var viktig for alle å få en anledning til å bruke sine åndelige gaver under gudstjenesten vår,' forklarer en av lek-pastorene fra Barnaul som nå bor i Tyskland. 'Vi var ett legeme, og alle de troende ønsket å delta i gudstjenesten. PÅ denne måten delte vi hverandres byrder, og tok også del i Kristi lidelser.'

I Barnaul byttet åtte til tolv menn på med å tale. Ingen av de faste forkynnerne var universitetsutdannet. Noen hadde forsøkt å komme inn på universiteter, men ble avvist da det ble oppdaget at de var kristne. Ingen av mennene hadde noen formell teologisk utdannelse fordi det ikke er noen protestantiske bibelskoler eller seminarer i Sovjetunionen.

Talerne valgte strengt bibelske prekentekster. Illustrasjonene ble stort sett hentet fra Bibelen, sjelden fra det moderne liv. Talerne var alltid nøye med at ingenting i prekenne deres kunne bli tolket antisovjetisk eller politisk av de regjerningstjenestemennene og angiverne som regelmessig kom for å overvåke møtene.

Koret sang alltid flere ganger i løpet av gudstjenesten. 'For oss var sangene mer enn sanger - de var prekener,' forklarer et utenlandsk kormedlem. 'De hadde sin opprinnelse i livet og lidelsene til våre brødre og søstre over hele landet. Noen av sangene var skrevet av kristne i fengsel. Vi mintes disse omstendighetene når vi sang.'

(fortsettes)

Billedtekst: De kristne kom ofte sammen i djupeste hemmelighet i skogen for å feire gudstjeneste. Bildet viser et mennonitekor i senere tid fra en minnesmarkering.

Vekkelsesmøter i telt etterat baptistkirke i Sibir ble påtent og brant ned

18 april i år ble en tragediens dag for baptistene i Barnaul i Russland. Da brant kirkebygningen deres ned til grunnen. Brannen var mest sannsynlig påsatt. På onsdag denne uka, den 24. juni, inviterte de til vekkelsesmøter i et et telt. 150 mennesker deltok. Møteteltet som ble brukt i Barnaul skal brukes flere steder i Sibir denne sommeren. I juli settes det opp i Krasnojarsk. Teltmøter trekker fortsatt mennesker både i Russland og Ukraina. Vi anmoder våre lesere om å be for dem.

Barnaul er en av Sibirs viktige industrisentre, med en befolkning som nærmer seg en halv million. Den er hovedstaden i Altai-området, og ligger omtrent 1500 km øst for Uralfjellene, 3000 km vest for Stillehavet og 200 km sør for Novosibirsk, Sibirs største og ledende by. Barnaul ligger ved elven Ob, der temperaturen varierer fra ca 40 grader Celsius til under minus 50 grader Celsius.

Anita og Peter Deyneka jr skrev for en del år siden boken "Lovsang i Sibir", som Lunde forlag gav ut. Det er historien om de modige baptistene i Barnaul. Jeg var så heldig å treffe Anita og Peter Deyneka jr for noen år siden i Oslo, hvor vi tilbrakte en dag sammen. Peter Deyneka var sønn av grunnleggeren av Slavic Gospel Association, en av de eldste og største misjonsorganisasjonene som driver misjonsarbeid i det tidligere Sovjetuinionen. Har du mulighet til å låne boken på biblioteket så anbefales det på det aller varmeste.

Det arbeides nå med å få gjenreist kirkebygget til baptistene i Barnaul. Det vil koste minst 120.000 rubler, et anseelig beløp i dagens Russland. La oss stå sammen med våre trossøsken i bønn om at de må lykkes. Heldigvis ble ingen skadet i brannen, men menigheten har nå ikke noe sted å samles.

Menighetsliv i Sibir, del 2

I den forrige artikkelen siterte jeg Peter Deyneka jr som sammenlignet de russiske menighetene med den første århundres menighet. Og det er sant at likhetstrekkene er mange - blant annet at de måtte ta i bruk sine hjem som møteplasser for de troende. Baptistmenigheten i Barnaul ble kastet ut av sin registrerte kirkebygning allerede i 1961, og begynte straks med samlinger i hjemmene. På denne tiden herjet forfølgelser mot de kristne over hele Russland. I Vladivostok, en sibirsk by langt mot øst, rev sovjetmyndighetene også en registrert kirke. De troende der fortsatte å møtes i et hus i nærheten som ikke var stort mer enn et skur. De hamret på et tak på den forfalne bygningen og møtes der året rundt til tross for mange vanskeligheter.


I Barnaul fikk de troende høre at det var illegalt for dem å samles noe sted - med mindre de var registrert i følge en lov fra utstedt av Josef Stalin i 1929. De troende hadde til sist søkt om registrering etter at myndighetene hadde stengt dem ute av kirken i Radishchevskaiagate, uten at dette førte fram.


Så fortsatte baptistene å møtes i hjemmene uten myndighetens godkjennelse. Først flyttet de fra hjem til hjem for å holde gudstjenestene sine. Senere etablerte de seg i ett hjem, og hadde det som fast møtested fordi de hadde kommet til at "enheten gav oss et sterkere vitnesbyrd." Å presse 150-200 mennesker inn i et eller noen få hjem var ingen enkel sak, spesielt ikke i Russland, hvor de fleste bor i to- eller tre-roms leiligheter. De troende brukte ikke vanligvis leiligheter til gudstjenester, men når en familie flyttet inn i en ny leilighet var det mulig å holde "innflyttingsfest". De kristne fylte noen få små rom, sang, bad og talte. Når politiet klaget over at de kristne holdt et evangelisk møte, svarte de: "Nei, en innflyttingsfest."


Noen få av medlemmene av den nå uregistrerte baptistmenigheten i Barnaul eide små hus, og disse utgjorde de beste møtestedene. Leonid, som bodde i et tømmerhus som hadde tilhørt hans foreldre og besteforeldre, åpnet ofte hjemmet sitt for de andre troende på stedet. "Dagen før møtet hjalp kona mi og barna mine meg å flytte møblene ut i hagen. Huset vårt var så lite at vi bestemte oss for å fjerne veggen mellom to av rmmene for å få plass til møtet."
Hvor de enn møttes, forsøkte de troende å ikke forstyrre naboene. Men til tross for vaktsomheten gikk ikke møtene deres upåaktet hen. Politiet beskyldte dem for ordensforstyrrelse, og påstanden ble et påskudd for forfølgelser og trakassering. Selv om det bare var 150 til 200 troende som møttes, visste hele byen Barnaul med sine 350.000 mennesker om baptistmenigheten der.

Menighetsliv i Sibir, del 1

For en del år siden, mens jeg arbeidet i Norsk Misjon i Øst som redaktør for Ropet fra Øst, hadde jeg den store gleden å møte Peter Deyneka jr. Han var sønn av den legendariske stifteren av Slavic Gospel Association, en av pionerorganisasjonene for å nå det dengang veldige Sovjetunionen med evangeliet. Deyneka junior var like lidenskapelig opptatt av misjon som Deyneka senior, og det var som et eneste eventyr å kunne tilbringe en dag sammen med ham og hans kone, Anita. Dessverre døde Peter av kreft for en tid tilbake. Peter fortalte mye om Sibir. Han hadde en spesiell kjærlighet til dette ugjestmilde landområdet, hvor 40 millioner mennesker utvikler verdens rikeste naturressurser. Sibir ligger, som du helt sikkert vet, øst for fjellkjeden Ural og omfatter mer enn 60 prosent av det som en gang ble kalt for Sovjetunionen.

Peter Deyneka jr fortalte om Barnaul, et av Sibirs viktigste industrisentre, med en befolkning som nærmer seg en halv million mennesker. Den er hovedstaden i Altai-området, og ligger omtrent 1500 kmøst for Uralfjellene, 3000 km vest for Stillehavet og 200 km øst for Novosibirsk, Sibirs største og ledende by. Barnaul ligger ved elven Ob, der temperaturen varierer fra ca +40 grader celcius til -50.

I denne byen finnes det en baptistmenighet, og Peter fortalte om medlemmene her med en helt spesiell varme i stemmen. Gjennom personlige møter med flere av menighetens medlemmer, og fordi Peter mer enn mange andre kunne øse av en enorm kunnskap om forholdene til mange frimenigheter i det dengang stengte Sovjet, var det med spesiell autoritet han kunne si:

"Vi ble slått av likheten mellom de russiske menighetene og den første århundres menighet i Apostlenes gjerninger."

Gjennom en serie artikler vil du stifte bekjentskap med menigheten i Barnaul. Jeg skriver den fordi jeg mener at vi har svært mye å lære av våre forfulgte trossøsken, ikke minst fordi det hjelper oss til å kunne forberede oss på trengselstidene som ligger foran oss.