Venner som minner oss om sannheten

Iblant overveldes vi slik av sorgen at vi ikke lenger kan tro på gleden. Livet synes ikke å være noe annet enn et beger fylt til bredden med krig, vold, fremmedgjøring, ensomhet og endeløse skuffelser.

Ved slike tilfeller trenger vi venner som minner oss om at knuste druer kan gi velsmakende vin. Det kan være vanskelig å tenke seg at noen glede kan komme ut av sorgen, men når vi steg for steg følger venners råd, selv om vi ikke ennå kan ta til oss det de sier, finner vi en dag gleden som synes tapt, og sorgen blir til å leve med.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Druer, askese og livsglede

Den hellige Teresa av Avila og Johannes av Korset møttes en dag over et måltid. Noen kom med druer til dem. Johannes utbrøt: "Jeg skal ikke ha noen. Altfor mange mennesker får ikke smake druer." Teresa svarte: "Men jeg tar derimot gjerne noen, for på den måten kan jeg lovprise Gud for dem."

Gjengitt i boken "I alle ting en stille glede", av bror Roger av Taize.

Det er saligere å gi enn å ta imot

Amerikaneren og antropologen Mark Gruber tilbrakte for noen år siden en tid i Bishoi-klosteret i Egypt. En dag fikk han oppleve noe, som lignet på en av historiene man kan lese om de første ørkenfedrene.

Noen pilegrimer gav en dag abbeden i klosteret en bolle med store, fine druer, fra Nildalen. Anba Serabamon var svært glad for gaven, og takket gjestene. Når de var reist gav han druene til Mark Gruber, siden han var gjest ved klosteret. Etter at abbeden hadde gått, bestemte Mark Gruber seg for å gi druene til Abuna Sidrak, som var verten for klosterets gjester, fordi han hadde tatt så godt vare på Gruber. Abuna Sidrak takket for druene, og gav de videre til sin åndelige veileder i klosteret, i takknemlighet for all den hjelp han hadde fått fra ham.

Den åndelige veilederen takket så hjertelig, og gav de videre til klosterets eldste munk i ærbødighet og respekt for hans høye alder. Han gav på sin side druene til den yngste munken i gave, for å oppmuntre ham som nylig hadde forlatt sitt hjem for å bli en del av klosterets familie.

Og slik vandret druene rundt om i hele klosteret.

En dag åpnet Mark Gruber døren til sin klostercelle. Utenfor var det en bolle rosiner. Fra en anonym giver. Gruber undret seg på om ikke rosinene var druene som pilegrimene hadde gitt til klosteret i utgangspunktet.

På en eller annen måte hadde alle i klosteret hatt gleden av å få og gi videre. De hadde lært det Jesus sa: 'Det er saligere å gi enn å ta imot'. (Apg 20,35)