Hva er den primære trusselen?

'Det sentrale problemet i vår tid er ikke liberalisme eller modernisme, heller ikke den gamle romerske katolisismen eller den nye katolisismen, eller trusselen om kommunisme, ikke en gang trusselen om rasjonalisme og monolittisk konsensus som omgir oss (eller, jeg vil legge til i dag, postmodernisme eller materialistisk forbruk eller sensualisme eller hva).

Alle disse er farlige, men ikke den primære trusselen. Det virkelige problemet er dette: Jesu Kristi kirke, både individuelt og som fellesskap, tenderer til å gjøre Herrens arbeid i kjødelig kraft i stedet for i Ånden. Det sentrale problemet er alltid midt blant Guds folk, ikke i omstendighetene rundt dem.'

Francis A. Schaeffer (bildet): No Little People, Wheaton, 2003, side 66. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Schaeffer (1912-1984) var en amerikansk konservativ teolog, evangelikal pastor, filosof og apologet.

Hjemmesnekret tro og personlig bibellesning, del 2

Vi finner igjen mange elementer fra synagogegudstjenesten i den liturgi som ble brukt i de første kristne forsamlingene. I jødedommen la man stor vekt på opplesningen og undervisningen av Skriftene. Dette finner vi igjen i den kristne gudstjenesten.

"Ta vare på opplesningen av Skriften, formaningen og læren inntil jeg kommer," skriver apostelen Paulus til Timoteus (1.Tim 4,13)

Dette er et viktig element i gudstjenestefeiringen, og som man går glipp av når man privatiserer troen og holder seg borte fra fellesskapet i den lokale forsamlingen. Skriften åpner seg opp på en annerledes måte når man leser den sammen med andre troende, og i dens historiske kontekst og ut fra det som har vært felles for den kristne kirke siden dens grunnvoll ble lagt. Når man sitter hjemme og snekrer sammen sin egen tro og sin overbevisning, løsriver man seg fra den sammenhengen hvor Skriften ble gitt! Guds ord tilhører først og fremst kirken, ikke den enkelte troende!

I denne sammenhengen er det interessant å merke seg hvordan apostelen Paulus avslutter brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet, og at dere likeledes får lest brevet fra Laodikea." (Kol 4,16)

Brevene fra apostelen ble altså lest opp høyt i forsamlingene. Brevet han nevner, som er skrevet til menigheten i Laodikea, er gått tapt.

På nytestamentlig tid var 80-90 prosent av folket analfabeter. Skriftrullene fantes i synagogene, så de skrifter som nå utgjør vår nytestamentlige kanon ordnet og etter hvert samlet. Disse skriftene fantes i de kristne forsamlingene, og i klostrene, og ble brukt der sammen med skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Det var først med trykkekunsten at Bibelen ble allemannseie. I Norge er det de siste 200 årene at leseferdighetene har vært såpass at man kunne lese Bibelen på egenhånd.

Når så Bibelen snakker om å lese Skriften så er det først og fremst ment som å lese den i forsamlingen. Det betyr ikke at det personlige bibelstudiet ikke er viktig - for det er særdeles viktig - men i vår tid har vi privatisert dette, og dermed mistet en svært viktig korrigerende side ved det hele.

Tilbake til dette med synagogene. Synagoge - på hebraisk Beit Knesset - betyr samlingsted. Ordet kommer fra det arameiske ordet Bey Chanishta, som betyr folkets hus. Ordet finner man i Esek 11,16: "Derfor skal du si: Så sier Herren Gud: Selv om Jeg driver dem langt bort blant hedningefolkene, og selv om Jeg spredte dem blant landene, var det bare en kort tid. Jeg var en helligdom for dem i de landene de kom til."

Profeten Esekiel anvender ordet Mikdash me'at - det lille tempel. Dette betyr synagoge og religiøse skoler. Synagogen var et sted der profetene forkynte; hvor man diskuterte menighetens anliggender og holdt gudstjenester. Av det kildemateriale som finnes vet vi at det eksisterte synagoger allerede på kongene Akas og Hikiaks' tid, og at profeten Sefanja profeterte i synagogen. Forskerne mener, at synagogen, slik vi kjenner den i dag, er oppstått umiddelbart etter Templets ødeleggelse, da jødene følte et stort behov for å samles til gudstjenester hvor Torahen kunne oppleses. Man mener at det var profetene Esra og Nehemja, som i tillegg var skribenter og skrifttolkere, som kom med ideen om opprettelsen av et samlingssted, som også fikk en hellig dimensjon.

(fortsettes)

Hjemmesnekret tro og personlig bibellesning, del 1

Vår tid er preget av mye hjemmesnekret tro. Man plukker litt her, og litt der, og setter det så sammen til det som er ens egen tro og overbevisning. Dette skjer ikke bare i såkalte nyreligiøse grupper, men er også blitt et utbredt fenomen blant enkelte kristne. Noe av det som karakteriserer sistnevnte gruppe, er at de som bedriver denne formen for selektiv sjølplukk i Bibelen, er at de for det meste holder seg borte fra menigheten og går sjeldent eller aldri på møter. Troen er blitt privatisert.

Johannes Kleppa, redaktør for Dagen/Magazinet skriver om privatisert bibellesning, i en leder i Velsignet helg i går. Han er inne på det vi med rette kan kalle hjemmesnekret tro:

"Vi lever i det vi kaller postmodernismen, og denne ber i seg ei misforstått form for individualisme, der denne delvis får egoistisk, relativistisk og privatisert form. Den einskilde vert seg sjølv nok, og ein tenkjer i lys av seg sjølv og vert subjektiv i sine oppfatningar. Fellesskapet og den objektive sanninga taper posisjon. Det pregar også kristenlivet og forholdet til Guds ord. Ein tenkjer lett at ein klarer seg på eiga hand som kristen ved å lesa i Bibelen for seg sjølv og gjerna seg opp si eiga meining ut fra det ein les.

Slik tenkjer ikkje Skrifta. Etter Guds ord høyrer vi til i den kristne forsamlinga, og vi skal høyra Guds ord og granska Skriftene som del av livet i forsamlinga. Då får vi det korrektivet og den oppbygginga for trua og livet som ligg i Guds folk, nådegåvene og forkynninga. Problemet er ikkje at folk driv med personleg bibelstudium - tvertimot bør det gjerast mykje meir. Problemet er at mange er for alt for lite i den kristne forsamlinga og høyrer alt for lite forkynning og undervisning. Det skaper ei usunn privatisering av kristenlivet og ei misforstått individualisering av forholdet til Guds ord.

Det er ein form for åndelig hovmod om vi trur at vi kan klara oss med det personlege bibelstudiet, eller at vi ikkje treng den hjelpa som ligg i den historiske bibeltolkinga. Privatisering av bibellesninga er å oversjå det som ligg i dei ulike nådegåvene til å forkynna og undervisa, og det er å sjå bort frå den plassen Skrifta har i forsamlinga. Bibellesning og forkynninga må gå hand i hand - om bibellesinga skal få sin rette posisjon og funksjon."

Så langt Johannes Kleppa. Jeg tror Kleppa er inne på noe særdeles viktig. Jeg skal komme tilbake til dette i en ny artikkel, hvor vi skal se nærmere på betydningen av å forstå Skriften sammen med menigheten. Vi har nemlig mye å lære av synagogegudstjenesten og den første kristne forsamlingen.

(fortsettes)