Er 'rettferdig-krig' teorien meningsløs? Hva med å forsvare de uskyldige?
Av Tom Cornell, Catholic Worker/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Femten tusen amerikanske soldater hadde allerede dødd i Vietnam da, 27. oktober 1967, pater Philip Berrigan og tre medskyldige gikk inn i Baltimore Selective Service-hovedkvarteret med en krukke med blod. De fant skapene som inneholdt opptegnelsene over menn som var kvalifisert for militærtjeneste, og helte blodet over de åpne filene. Baltimore Four, som de ble kjent, ble dømt seks måneder senere på anklager om å ha begått en forbrytelse. Dager før de skulle få sin domsavsigelse, gikk Philip Berrigan, sammen med sin bror (og andre katolske presten) Daniel og syv andre inn på Selective Service-kontorene i Catonsville, Maryland, og dro hundrevis av militære innkallingssedler til en tilstøtende parkeringsplass, og brant dem med hjemmelaget napalm.
Da vi hørte om Berrigans’ handling, ble vi i det katolske arbeiderhuset i New York City forbløffet over deres eskalering av taktikk. Philip var en kjær venn – han hadde døpt datteren min året før – og nå beundret jeg dristigheten hans, og ønsket å tro at han hadde utvidet grensene for ikke-voldelig handling.
Ikke alle var like entusiastiske. Dorothy Day, den radikale pasifistiske grunnleggeren av The Catholic Worker, fordømte ikke Berriganerne, men bemerket: «Disse handlingene er ikke våre». Skader på eiendom var etter hennes syn ikke en del av det ikke-voldelige arsenalet. Å brenne sin egen vernepliktsbok var én ting – Dorothy hadde selv offentlig oppfordret unge amerikanske menn til å gjøre nettopp det. Men å ødelegge andres dokumenter gikk over en grense.
Catonsville Nine, som de ble kalt, fikk fengselsstraff på to til seks år. Berrigan-brødrene og tre andre nektet å overgi seg og gikk under jorden. Dorothy anså dette som et stort brudd på ikke-voldelige prinsipper. Hun, sammen med andre fremtredende pasifister som hadde relansert den amerikanske fredsbevegelsen etter andre verdenskrig, var forpliktet til ikke-voldelig direkte handling i tradisjonen til Mohandas Gandhi. Denne tradisjonen krevde å handle i "åpenhet og sannhet" - inkludert en vilje til å stå foran domstolene og akseptere hvilken straff de måtte pålegge. Berrigans var ikke enige.
I samsvar med Dorothys forbehold, forble avisen Catholic Worker stort sett taus om Catonsville-aksjonen og rettssaken som fulgte, til tross for omfattende dekning i mainstream-mediene. (En artikkel i juni 1968 var det eneste unntaket.) Og i løpet av de fire tiårene som fulgte publiserte vi praktisk talt ingenting om Berrigans og Plowshares-bevegelsen som de i 1980 ville hjelpe til med å lansere. Denne modige og tidvis spektakulære antikrigs- og antikjernefysiske kampanje forblir en pågående bekymring den dag i dag.
Smiing av plogskjær
I juli 2012 brøt tre Plowshares-aktivister, inkludert søster Megan Rice, på åttito år, seg inn i Y-12 National Security Complex i Oak Ridge, Tennessee, som huser verdens største forsyning av anriket, våpenkvalitetsuran. De skar gjennom fire perimetergjerder og nådde stedets beskyttede område uten å bli pågrepet, hamret på uranlagringsstrukturen, helte ut menneskeblod de hadde tatt med i tåteflasker, og hengte opp bannere og tape som brukes i krimsaker.
Aksjonen vakte internasjonal oppmerksomhet, blant annet fordi den avslørte sårbarheten til atomvåpenanlegg. Anklaget for føderale forbrytelser inkludert sabotasje, forblir de tre aktivistene i fengsel. Søster Megan, som er innlosjert i en celle i sovesal sammen med seksti andre fanger, har blitt en veltalende talsmann for sine medfanger, som hun tjener uselvisk.
Likevel er slike Plowshares-handlinger ikke-voldelige? Innenfor fredsbevegelsen tror mange at de er det – War Resisters League har tildelt Plowshares sin årlige fredspris. Fra et kristent synspunkt kan våpen som er ment å drepe uskyldige sikkert bli ødelagt i rettferdighet. Rettferdigheten kan til og med kreve det. Og på et personlig nivå har mange av mennene og kvinnene som er involvert i plogskjærs aktiviteter vært katolske arbeidere og kjære venner og kamerater; som søster Megan har flere betalt en høy pris i lange fengselsstraffer, noe som krever respekt.
Men er det ikkevold? Er det nedrustning? Nedrustning skjer når folk legger fra seg våpnene sine, ikke når våpnene blir tatt fra dem. Det får bare krigførende til å skaffe flere og bedre våpen hvis de kan. Når aktivister ødelegger våpen, bevirker de da noen omvendelse eller hjerteskifte hos motstanderne? Får de noen til å legge ned våpnene? Er slike handlinger det vi trenger?
Det er også praktiske bekymringer. Hemmeligholdet involvert i Plowshares-aktiviteter inviterer til infiltrasjon av spioner og agenter som provokatører. Åpenhet og sannhet må legges til side. Hemmelighold skaper mistenksomhet i gruppen og skaper et klassesystem av de som er eier «kunnskapen», de «seriøse» og de som bare tar seg av gjøremål eller gir moralsk eller økonomisk støtte. Denne mangelen på åpenhet kan føre til problemer med moralsk tvang: Jim Forest, en annen katolsk arbeider, har skrevet at han var motivert til å bli med på et utkast til et raid i stor grad for å holde seg i Berrigan-brødrenes gode nåde. Igjen, er dette ikke-voldelig? En ikke-voldelig hær har tross alt ikke kanonfôr.
Mange i den antinukleære bevegelsen har bokstavelig talt satt livet på spill, og risikert å bli skutt når de gikk inn i begrensede områder. Da søster Megan ble spurt om disse risikoene i et NPR-intervju, svarte hun at hun var helt i fred med muligheten for å bli drept. Rett til himmelen for henne, ingen svette! Men hva med den unge sikkerhetsvakten som kan bli nødt til å skyte henne? Hva med hans mentale og åndelige helse etter det?
Hva er kristen ikkevold?
Grunnlaget for kristen ikkevold er det samme premisset som ligger til grunn for hele kirkens sosiale lære: at hver mann, kvinne og barn er skapt i Guds bilde. Personer er aldri et middel til et mål; de er mål i seg selv, og skal derfor ikke krenkes på noen måte, verken i kropp, sinn eller ånd. Personer er ikke frakoblede individer i en alles krig mot alle, som i den kapitalistiske modellen; de skal heller ikke innordnes i en større helhet, som i den kollektivistiske modellen. I stedet er alle dannet i, av og for fellesskapet. Dermed grunnla pave Johannes XXIII i sin encyklika fra 1963, Pacem in Terris, sitt håp om fred i menneskerettighetene.
Men hvordan etablere og beskytte menneskerettighetene? De fleste mennesker gjennom historien har antatt at dette bare er mulig gjennom fysisk makt. Et gammelt latinsk ordtak sier Si vis pacem, para bellum – hvis du ønsker fred, forbered deg på krig. Det er som å si: "Hvis du vil ha druer, så sår." Kristne fredsstiftere vil heller si: Si vis pacem, para pacem – hvis du ønsker fred, forbered deg på fred.
Papirarbeid, rengjøring av huset, håndtere de utallige besøkende som kommer hele dagen, svare på telefoner, være tålmodig og handle intelligent, som er å finne en mening med alt som skjer – også disse tingene er fredens gjerninger. ” – fra The Catholic Worker, desember 1965
Kristen ikkevold passer godt inn i det større stoffet til en mer universell ikkevold. De amerikanske katolske biskopene erkjente dette da de siterte Mohandas Gandhi sammen med Dorothy Day og Martin Luther King Jr. i deres pastorale brev fra 1983, The Challenge of Peace. Kristen ikkevold tar en leksjon fra hinduistisk tradisjon i å unngå skade, ahimsa, og i å erkjenne sannhetens kraft, satyagraha – «sjelens kraft», som King oversatte det.
Likevel er kristen ikkevold også forankret i evangeliet. Den ser på Jesu lære, korsets seier, oppstandelsen og vitnesbyrdet fra kirken i de tre første århundrene, før den konstantinske interveneringen. Og den henter fra en konstant, om enn nedsenket, ikkevoldelig tradisjon gjennom påfølgende tidsaldre: fransiskanernes vitnesbyrd på det trettende århundre og siden, kvekerne og anabaptistene fra det syttende århundre til i dag, og en minoritet av katolikker gjennom tidene, selv som Just War-tradisjonen var dominerende i femten hundre år.
fortsettes
.png)
