Vi lever i en tid hvor stadig færre forplikter seg. Også kristne. Dette er en lang artikkel, om et svært viktig emne, men jeg håper likevel mange tar seg tid til å lese den. Jeg tror den er viktig, derfor har jeg oversatt den:
I en kultur som er avhengig av uendelige valg, tilbyr løfter en høyere frihet.
Av Peter Mommsen, redaktør for Plough Magazine/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Grunnlaget for det moderne liberale demokrati, den amerikanske uavhengighetserklæringen, navngir de berømte ordene "Life, Liberty and the pursuit of Happiness" som rettigheter som alle mennesker besitter ved guddommelig forordning. Disse rettighetene, heter det, er "umistelige" - ingen kan avskaffe eller frafalle dem. Denne trioen av rettigheter former ikke bare det amerikanske borgerlivet, men også de politiske systemene i land som erklæringens underskrivere for 246 år siden aldri kunne ha forestilt seg å omfavne dem.
Likevel har det de siste årene skapt tvil over det politiske spekteret om hvor godt de to siste på listen passer sammen, om de i det hele tatt passer. Det er ikke åpenbart at uhindret frihet til og med er forenlig med lykke, spesielt hvis man forstår lykke i den robuste klassiske betydningen som er kjent for de amerikanske grunnleggerne: lykke som fullstendig menneskelig oppblomstring, Aristoteles' eudaimonia. Moderne mennesker er friere – juridisk, sosialt, romantisk og som forbrukere – enn noen gang før i menneskehetens historie. Men et økende antall mennesker på både venstre- og høyresiden stiller spørsmål ved om enestående frihet kan føre til mindre blomstring, ikke mer. De er misfornøyde med en atomisert livsstil som tilbyr uendelige valg av varer, tjenester og opplevelser (i det minste til de med nok penger), men som undergraver båndene av solidaritet og gjensidighet som menneskeheten krever for lykke. De lengter etter mer heroiske dyder, mer oppofrende forpliktelser, mer omfattende visjoner om individet og felles beste.
Politiske filosofer kaller noen ganger dette settet med bekymringer "postliberalisme", en merkelapp som høres abstrakt ut. Likevel er disse lengslene ikke bare teoretiske. For eksempel er de buntet sammen med bevegelsene for nasjonalkonservatisme som har fått innflytelse i land fra India til Brasil til Polen. Mange eksponenter, inkludert den ungarske presidenten Viktor Orbán, avviser eksplisitt de frihetsfokuserte idealene til den amerikanske grunnleggelsen. Her i USA går slike ideer ofte hånd i hånd med det som kalles «kristen nasjonalisme» – opprinnelig et begrep som ble brukt som kritikk men som noen tilhengere nå omfavner.
Bevegelser til venstre reagerer på lignende impulser, men i et helt annet register. Ta for eksempel den lidenskapelige moralen om sosial rettferdighet – «wokeisme» til deres kritikere – som har omformet mange vestlige normer og institusjoner det siste tiåret. Mens i dagligtale er disse moralene "liberale" i motsetning til konservative, markerer de en vending fra den klassiske liberalismens leve-og-la-leve permissivitet til en mer krevende etikk - en manifestert av taleregler på universitetscampus, implisitt bias-trening på jobb, og mandater for mangfold, likestilling og inkludering fra myndighetene.
Begge uttrykkene for postliberalisme er født av en følelse av at for mye frihet er skadelig for sosialt velvære, mens de er ulikt i fokus på hvilke medlemmer av samfunnet som er mest utsatt. Men følelsen har også dukket opp at overflødig frihet er skadelig for en selv. Dette bidrar til å forklare hvorfor Jordan B. Peterson, den kanadiske jungianske psykologen, har funnet millioner av lesere og YouTube-seere ved å anbefale selvdisiplin som en «motgift mot kaos». Dette kaoset, presiserer han i sin bestselgende 2018-bok Twelve Rules for Life, er det direkte resultatet av modernitetens «uhemmede frihet». (Politisk forblir Peterson en klassisk liberal.)
Venstreaktivister, konservative nasjonalister og jungianske selvhjelpere er åpenbart uenige om mange ting. Likevel deler de minst én intuisjon til felles: mennesker trenger bindende forpliktelser og harde grenser, for andres beste og for sitt eget. Privat og offentlig lykke, hvis det skal bety mer enn bare lisens for nytelse, krever å gi opp den uhindrede friheten til å gjøre hva man vil.
Til tross for disse motstrømmene, er modernitetens ufikserte betingelser fortsatt vannet de fleste av oss svømmer i. I sin bok Liquid Modernity fra 2000, observerte Zygmunt Bauman:
Former for moderne liv kan være forskjellige på ganske mange måter – men det som forener dem alle er nettopp deres skjørhet, midlertidighet, sårbarhet og tilbøyelighet til konstant forandring. Å «være moderne» betyr å modernisere – tvangsmessig, tvangsmessig; ikke så mye bare "å være", enn si for å holde identiteten intakt, men for alltid å "bli", unngå fullføring, forbli underdefinert. Hver ny struktur som erstatter den forrige så snart den er erklært gammeldags og har gått ut over siste bruksdato, er bare nok et midlertidig oppgjør – anerkjent som midlertidig og «inntil videre».
I Baumans beretning er "flytende modernitet" mer et spørsmål om store sosiale mønstre enn individuell atferd. Men disse mønstrene har skapt et manus for livet der endring er den eneste konstante. Den ugranskede trosartikkelen er det kategoriske imperativ for å holde alternativene åpne. Dette imperativet ligger til grunn for vanene med forbrukerisme og umiddelbar tilfredsstillelse som driver moderne kapitalisme. Og det gir næring til en generell motvilje mot å påta seg forpliktelser, et avslag på å bli fastlåst på lang sikt.
Tenk på nedgangen til tre former for engasjement som innebærer å gi opp alternativer, hver med djupe røtter i vestlig kultur: ekteskap, militærtjeneste og klosterliv. Ekteskapstallene har til å begynne med sunket rundt om i verden i flere tiår; i USA er de halvert i løpet av de siste femti årene. Samtidig har samliv utenfor ekteskapet økt dramatisk, men ikke nok til å veie opp for mangelen på bryllup, og med en tilsvarende økt risiko for at et påfølgende ekteskap går i stykker: Amerikanske par som bor sammen før de gifter seg har større sannsynlighet å skilles. I mange land skjøt skilsmissetatene til himmels på 1970-tallet og nådde toppen på 1980-tallet, og til tross for at de har falt noe steder siden den gang, er de globalt sett historisk høye, med FN som rapporterer en generell oppadgående trend. Etter hvert som ekteskapet blir sjeldnere, er det ikke lenger gitt for et par å avlegge livslange troskapsløfter. I vestlige land forkjemper en vokal minoritet åpent ekteskap og polyamori, med noen som kritiserer til og med frivillig monogami som undertrykkende i seg selv.
Militær verving er også i trøbbel; færre enn én av ti unge amerikanere sier de ville vurdere å la seg verve. Akkurat siden starten av pandemien har andelen unge voksne som de amerikanske militærklassene er potensielt villige til å verve seg, falt med nesten en tredjedel, fra 13 til 9 prosent. De som er forpliktet til kristen ikkevold (som dette bladet er) kan forventes å feire nedgangen – og i den grad det reflekterer en avvisning av drap, gjør vi det. Likevel ser ikke motstand mot krig ut til å være hovedårsaken til at den amerikanske hæren, for eksempel, bare har klart å rekruttere en brøkdel av de nye soldatene den trenger i år. Det gjør heller ikke det faktum at bare en fjerdedel av unge amerikanere både er i fysisk form nok og mangler et diskvalifiserende strafferegister. Grunnårsaken ser ut til å være at færre er åpne for selv å underholde ideen om å forplikte seg til å tjene.
Klosteryrker har gått nedover langt lenger. Katolske munker og nonner står for det store flertallet av mennesker i det religiøse livet, og siden 1960-tallet har antallet deres falt bratt rundt om i verden, mest dramatisk i Nord-Amerika og Europa. For å være sikker, i noen få latinamerikanske og afrikanske land fortsetter monastisismen å trives, og selv i USA tiltrekker fortsatt en håndfull ordener, de fleste tradisjonalistiske, postulanter. Men de er unntakene. Siden 1965 har antallet menn i amerikanske katolske ordener falt med over halvparten, mens antallet katolske søstre har sunket med mer enn tre fjerdedeler. Som med militærtjeneste og ekteskap, er årsakene til disse trendene komplekse, og synes ofte knyttet til spesifikke kriser innenfor katolisismen. Likevel er de globale dimensjonene av nedgangen slående.
Disse tre eksemplene representerer symptomer på en kultur som er opptatt av å unngå engasjement. Likevel peker de også på en vei ut av flytende modernitet, som livsmanus som forblir tilgjengelige for alle som ønsker å adoptere dem. På et enda mer grunnleggende nivå antyder de en måte hvor frihet og lykke kan forenes.
Betydelig nok begynner hver av disse banene med det samme trinnet: frivillig avgi et løfte. Derfor avlegger en munk eller nonne, etter å ha gått gjennom postulans, novisiat og midlertidig yrke, livslange løfter om kyskhet, fattigdom og lydighet til ordenen sin. Militære rekrutter avlegger en ed om verving og lover troskap til nasjonen deres, et løfte som ikke nødvendigvis er livslangt, men som kommer med forståelsen av at de kan dø i løpet av å oppfylle det. I et bryllup, i det arketypiske løftet, lover par trofasthet i helse og sykdom, "til døden skiller oss" (eller de gjorde det helt til moten for å skrive DIY-løfter, som har vært kjent for å utelate den avgjørende delen).
Et løfte er ikke en erklæring om uavhengighet, men om et bånd. Når vi lover, gir vi opp vår fremtidige frihet. Men dette tapet kommer med en gevinst. Som G.K. Chesterton skriver:
"Moderne vismenn tilbyr elskeren, med et dårlig begunstiget glis, de største friheter og den største uansvarlighet; men de respekterer ham ikke slik den gamle kirke respekterte ham; de skriver ikke hans ed på himmelen, som opptegnelsen om hans høyeste øyeblikk. De gir ham all frihet bortsett fra friheten til å selge sin frihet, som er den eneste han ønsker."
Den høyere fortreffelighet av løftets frihet er vanskelig for oss moderne å akseptere på grunnlag av argumenter, slik Chesterton visste. Men vi kan fortelle historier som illustrerer det. Først blant disse er den store fortellingen fortalt av forfatterne av Bibelen fra 1. Mosebok til Åpenbaringen om det fremste løftet – pakten mellom Gud og Israel, og i forlengelsen mellom Gud og menneskeheten. Gud kaller Abraham, en mann uten spesiell betydning, til å etterlate alt han vet i sin fødeby i Mesopotamia, og gir ham et løfte til gjengjeld:
Gå ut fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet jeg vil vise deg. Og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, så du skal være til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som vanærer deg, vil jeg forbanne, og i deg skal alle jordens slekter velsignes. (1. Mos. 12:1–3)
Abraham adlyder, og løftet fortsetter gjennom Isak, Jakob og deres etterkommere, til i dag. I den kristne forståelse finner Guds løfte oppfyllelse i Kristus, Abrahams etterkommer. Gjennom ham er hele menneskeheten velsignet – vi tilbys adopsjon til Abrahams familie og løftet Gud ga ham. Den siste boken i den kristne bibel, som bygger på de hebraiske profetene, viser til og med denne pakten som et ekteskapsløfte, oppfylt i Lammets bryllupsmåltid.
For individuelle troende kan historien om Guds pakt med Abraham rekapituleres i historiene om våre egne liv. For å fortelle en slik historie, umerkelig bortsett fra det faktum at jeg kan fortelle den på egen hånd: Som tjueenåring i mitt siste år på college, var jeg en godt katekisert troende på den flytende-moderne trosbekjennelsen. Selv om jeg hadde vokst opp i Bruderhof, anabaptistsamfunnet som utgir dette magasinet, kom forpliktelsesfobi like lett for meg som for noen av mine Gen X-feller. Jeg hadde ivrig absorbert den meritokratiske drivkraften for å jage sosialt ønskelig legitimasjon og tegn på suksess. Med det som min holdning føltes felleslivet jeg hadde vokst opp i ofte begrenset. Å studere på en Ivy League-skole virket som min billett ut i en verden av grenseløse muligheter.
Likevel på en bestemt dag som sitter fast i mitt minne, tvang overbevisningen seg på meg at jeg ble kalt til å reise hjem og forplikte meg til denne spesielle måten å være kristne disippel på. Medlemskap i Bruderhof er en livstidsforpliktelse. Det var ikke et glimt av belysning, men snarere et øyeblikk i en gradvis prosess, som den sakte rensingen av vann i et basseng som ble gjort gjørmete av forstyrrelser. Jeg dro tilbake til Bruderhof etter flere år borte og ba om medlemskap. Gjennom prøveperioden som fulgte holdt denne overbevisningen. Som Mor Teresa en gang sa om kvinner som hadde oppdaget et kall: «De vet. De vet."
Da tiden for faktisk å avlegge løftene mine endelig kom, føltes det antiklimaks etter alt som hadde gått foran det. Pastoren som ledet gudstjenesten var en genial engelskmann i åttiårene som hadde en markert skjelving. («Jo mer John rister, jo mer åndelig autoritet gir han fra seg», er hvordan onkelen min pleide å beskrive det.) Han stilte meg en rekke spørsmål basert på flere hundre år gamle anabaptistiske løfter; på et tidspunkt husker jeg at han strålte mens han stoppet for dramatisk effekt ved hvert komma: "Overgir du deg fullstendig, og binder du deg uforbeholdent til Gud og til dine brødre og søstre?" Jeg sa ja på de rette stedene, og han håndhilste på meg og satte seg ned. Det var det. Jeg tok meg tilbake til setet mitt, og begynte resten av livet.
Men til tross for mangelen på opphøyde følelser, ga det øyeblikket meg en visshet som har fulgt meg siden: minst én avgjørelse har blitt tatt for alltid; ett kjernespørsmål i livet vil ikke lenger komme opp for revisjon eller vurdering. Jeg ga mitt ord. Etter å ha brukt årevis på å avverge enhver forpliktelse som kan begrense mulighetene mine, var jeg nå bundet.
Og jeg oppdaget snart at det å være bundet ikke føltes som et tap av frihet. Tvert imot, når skrittet var tatt, forsvant lammende dagdrømmer om andre mulige livsveier – ikke på grunn av noen plutselig vekst i åndelig modenhet, men rett og slett fordi løftet i seg selv hadde endret hvem løfteren var. Det er en følelse som vil være kjent for mange nygifte par. Å forsake alle andre, å gjøre sitt eneste ugjenkallelige valg, skaper en ny frihet som er langt bedre enn den sterile friheten til uendelige valgmuligheter. Det er en befrielse som lover ekte lykke, en overgang fra å bare potensielt leve til å bli helt oss selv.
Selvfølgelig, løfter fungerer ikke alltid slik. Til og med Skriften forteller historier om løfter som har gått galt. Den dystre historien om Jefta i Dommerboken skiller seg ut. Som militærsjef vender Jephtha hjem fra kamp og må ofre datteren sin, hans eneste barn, for å tilfredsstille et overilet løfte han hadde gitt om å bidra til seier.
Problemet med dårlige løfter var lenge kjent for de jødiske vismennene: løfter brutt, løfter uoppfylt, løfter dårlig avlagt. Gitt den viktige rollen som løfteavgivelse spiller i de hebraiske skriftene, er dette ikke overraskende. På et tidspunkt i den tidlige rabbinske æra ble problemet med dårlige løfter så akutt at det ble en bemerkelsesverdig ritual. Kol Nidre-bønnen er midtpunktet i kveldsliturgien før Yom Kippur. Sunget av en kantor mens forsamlingen hvisker med i en undertone, frigjør denne botshandlingen tilbedere fra skyldfølelse for uoppfylte løfter som forberedelse til årets helligste dag.
En nøkkel til Kol Nidres kraft er estetikk. I følge Jonathan Sacks, den avdøde sjefrabbineren i Storbritannia, har dens «hjemsøkende musikk makt som ingen annen til å låse opp portene til det jødiske hjertet». Den umiskjennelige sukkemelodien, ifølge en legende, ble overlevert av Gud til Moses på Sinai-fjellet. Mer sannsynlig er det at melodien oppsto i middelalderens Rheinland som et lån fra de høviske minnesangere; den har siden blitt kjent av komponister fra Beethoven til Bruch til Schoenberg.
Merkelig nok er denne bønnen egentlig ikke en bønn, og nevner faktisk aldri Gud i det hele tatt. I stedet, bemerker Sacks, er det en "formel for å angre løfter," juridisk snarere enn andakt: "Aldri har det vært en djupere frakobling, en dypere dissonans, mellom musikken og ordene." I formen som brukes i de fleste Ashkenazi-synagoger, dateres teksten til 1100-tallet, men med røtter århundrer tidligere. I gudstjenesten gjentas de arameiske ordene tre ganger:
"Alle løfter, forbud, eder, innvielsesløfter … som vi har sverget, sverget, erklært og pålagt oss selv fra denne forsoningsdagen til neste forsoningsdag, måtte det komme over oss for godt. Når det gjelder dem alle, beklager vi dem. La dem alle bli løslatt, tilgitt, slettet, ugyldige. De er ikke gyldige og er heller ikke gjeldende. Våre løfter er ikke våre løfter. Våre forbud er ikke våre forbud. Våre eder er ikke våre eder."
Dette ritualet var kontroversiell for det første blant ledende rabbinere. Det ser ut til å motsi Torahens strenge insistering på at et løfte, når det først er sagt, må oppfylles uten feil. Skriftens unntak – å tillate en mannlig husholder å tilbakekalle løfter avlagt av en kone eller datter, og tillate «innløsning» av noen løfter gjennom en pengebetaling – beviser regelen. Ikke overraskende ble Kol Nidre avvist av fem av de seks Geonim, de høyeste myndighetene på jødisk lov som formet den talmudiske tolkningen i det syvende til det ellevte århundre. Rabbinske betenkeligheter om ritualens gyldighet har vedvart siden den gang.
I senere århundrer i Europa viste Kol Nidre seg ikke bare teologisk vanskelig, men direkte farlig. Ordlyden ble sitert som grunnlag for å tvile på sannheten til jøder når de sverget i retten eller ga løfter i næringslivet, og ble et påskudd for juridisk diskriminering og antisemittisk vold. Som et defensivt svar strøk noen jødiske samfunn det fra bønnebøkene sine til langt ut på det tjuende århundre.
Likevel har Kol Nidre overlevd sine forskjellige kritikere. En grunn kan være at til tross for at det ser ut til å oppheve løftenes hellighet, vitner det faktisk om en dypere form for troskap. Rabbi Sacks har påpekt at århundrene da Kol Nidres popularitet spredte seg gjennom jødiske samfunn også var tiden for tvangskonverteringer av jøder under kristne (og noen ganger muslimske) herskere. Her spilte etter hans mening Kol Nidre en nødvendig rolle. En gang i året ga det samvittighetsrammede samtaler muligheten til å gå inn i synagogen og, i Guds og deres fellesskaps øyne, oppheve sine påtvungne eder om frafall. På forsoningsdagen kunne de utro i det minste erklære sitt ønske om trofasthet. For dem erklærte Kol Nidre en tillit til at Gud forblir tro mot sin pakt selv når mennesker viser seg å være falske.
Det er en botsholdning som i kristen forståelse burde være holdningen til enhver døpt troende. I vår falne tilstand er hvert løfte vi avgir irredusibelt utslett, uansett hvor nøye overveid det er; vi vet aldri hvordan historien om et løfte vil ende. Dette gjelder med særlig kraft for dåpsløftet. Gjennom dåpen har enhver kristen lovet ubetinget trofasthet til Kristus; gjennom synd står hver enkelt som en frafallen, bare avhengig av Kristi trofasthet.
Likevel er hans trofasthet nok, forsikrer Det nye testamente oss. Med ordene i brevet til hebreerne:
"Derfor, brødre, siden vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod … la oss holde fast ved bekjennelsen av vårt håp uten å vakle, for han som ga løftet er trofast."
Grunnen til at vi våger å avlegge våre løfter er ikke lenger vår egen viljestyrke eller evne til å forbli sanne, men Guds. Og derfor har vi rett i å avgi vårt løfte.
I denne grad viser det seg altså at de amerikanske grunnleggerne hadde rett: Skaperen ga oss en umistelig frihetsrett. Men han har også gitt oss noe annet, en gave som er like umistelig: ønsket om uforbeholden engasjement for alt vi har og er. Vår frihet er gitt oss slik at vi igjen fritt kan dedikere oss til noe større. Det er faktisk hva underskriverne av uavhengighetserklæringen gjorde selv, og avsluttet dokumentet sitt med et løfte som påkaller "guddommelig forsyn" som vitne om å "love hverandre våre liv, våre formuer og vår hellige ære."
Resultatet er selvfølgelig ikke så enkelt som å si at enhver løfteavgivelse er bedre enn ingen. Det er helt feil, som Jeftas eksempel viser. I dag er det lett å finne årsaker og bevegelser som tærer på folks medfødte ønske om å gi seg selv til en høyere troskap på måter som er skadelige og skumle.
Men forsiktighet gir råd til dømmekraft, ikke permanent ubesluttsomhet. Til syvende og sist, å ta et sprang av engasjement, selv uten å vite hvor man vil lande, er den eneste måten å komme til en lykke verdt alt. Det er lykken som beskrives i salmen som lenge har blitt resitert i klostermiljøer når noen avlegger et livslangt løfte: «Dette er mitt hvilested for alltid; her vil jeg bo, for jeg har ønsket det.»
