Sårene fra krigen i Ukraina sprer kulde i Tyskland

Det gjør et sterkt inntrykk på meg å lese den svenske kristne ukeavisen Sändarens reportasje fra generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd: "Det var en isfront mellom russere og ukrainere under Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Tyskland. Sändaren møtte en russisk talsperson og en ukrainsk prest, og ingen av dem kunne se en fremtid sammen.

Det var latter, prat og mye velvilje da kristne fra hele verden møttes under generalforsamlingen i Karlsruhe. Men under overflaten var det også konflikter og mistillit, for ikke å snakke om hat, blant noen av deltakerne. Delegatene fra den russisk-ortodokse kirken og de fra den ukrainske ortodokse kirken tilknyttet patriarken av Konstantinopel gjorde alt for å unngå hverandre.

– Vi har ingenting å diskutere med dem. Selv om en av dem ikke ville støtte krigen, kan han ikke uttrykke det åpent, for da kan de ikke reise tilbake til Russland, sier prest Rostyslav Vorobii.

Vakhtang V. Kipshidze, som er talsperson for den russiske delegasjonen, hadde ingenting til overs for den andre siden.

– Vi kommer ikke til å ha noen dialog med den ikke-kanoniske kirken, fordi den kirken har overtatt våre menigheter med makt, sier han til Kringkastingen.

Djup konflikt mellom ortodokse kirker

Splittelsen mellom den russiske og den ukrainske ortodokse er selvsagt påvirket av krigen som har pågått siden 2014, da russiske tropper invaderte Krim og Øst-Ukraina, men er også drevet av dype motsetninger i den ortodokse verden. Mange ortodokse menigheter i Ukraina har tradisjonelt vært en del av Moskva-patriarkatet, men i 2018 ble den ortodokse kirken i Ukraina dannet, som en sammenslåing av flere ortodokse kirker.

Den nye kirken brøt med Moskva og henvendte seg til patriarken av Konstantinopel. Siden den fullskala angrepskrigen begynte, har enda flere menigheter byttet troskap fra Moskva til Konstantinopel, noe som ble sett på som et svik av den russisk-ortodokse kirke. Det er derfor Vakhtang V. Kipshidze er så kritisk.

– Det er en minoritetskirke som støttes av nasjonalistiske krefter klare til å undertrykke andre ortodokse troende.

Den russisk-ortodokse kirken formidler derfor omtrent det samme bildet som den russiske staten, at russisktalende i Ukraina er truet av aggressive nasjonalister. At kirken går hånd i hånd med staten på denne måten har fått hard kritikk, og før generalforsamlingen var det røster som ønsket å se den russisk-ortodokse kirke ekskludert. Vakhtang V. Kipshidze mener det er viktig at Kirkenes Verdensråd ikke brukes til politiske formål, og han mener de føler seg velkomne.

– Vi setter pris på den hyggelige atmosfæren og dialogen med andre kirker. De er svært interessert i våre posisjoner i forhold til konflikten i Ukraina.

Kritikk fra den tyske presidenten

Da Tysklands president Frank-Walter Steinmeier talte ved åpningen av generalforsamlingen, var han imidlertid veldig tydelig i sin kritikk av den russiske offensiven, noe som opprørte den russiske delegasjonen.

– Vi hørte hvordan Steinmeier stilte seg til saken, det var en politisk måte å legge press på kirken på. Kirken er ikke en politisk kraft.

Men den russisk-ortodokse kirken er en politisk kraft i Russland, er det ikke?

- Hva mener du med det?

Du kan påvirke politikken i Russland, ikke sant?

– Selvfølgelig kan enhver europeisk kirke påvirke mennesker. Men kirken vår har ikke representanter i parlamentet eller i utøvende funksjoner, så vi er skilt fra staten. Selvfølgelig har vi autoritet i samfunnet vårt, men vi bruker det ikke som et politisk virkemiddel. Når det gjelder konflikten i Ukraina, hva forventer media og politikere i Vesten av oss? Ja, at vi skal bli en politisk opposisjon.

Mange kristne i Sverige forstår ikke hvorfor den russisk-ortodokse kirken ikke hever stemmen mot krigen. I stedet får vi se hvordan prester velsigner våpen og soldater.

– Hvis du snakker om velsignelse av våpen, er det en gammel europeisk tradisjon som kommer fra at korsfarerne velsigner sverdene sine. Og du har prester i militæret i USA, Tyskland og absolutt Sverige også. I Sovjetunionen var det forbudt, men etter Sovjetunionens sammenbrudd har det endret seg og vi har lykkes med å gjenopprette en europeisk tradisjon.

Du skjønner ikke at det kan oppfattes som støtende?

– Prester holder aldri tilbake åndelig veiledning. Prester får soldater til å opptre mer humant. Fordi militær konflikt ikke er noe bra, er det en anledning hvor hver person trenger åndelig veiledning, sier han.

– Når vi velsigner, er det ikke metallet vi velsigner men mennesker. Vi har ikke hellige sverd eller missiler som i hedenskap. Hvis du tar et våpen i hånden, må du opptre på en kristen måte, under alle omstendigheter.

I Sverige har vi hørt hvordan det russiske militæret opptrer i Ukraina. Gjenspeiler militærets handlinger derfor spiritualiteten til den russisk-ortodokse kirke?

– Man må alltid sjekke historier som dette i media. Det jeg kan si er at soldatene som er kristne, de vil ikke begå krigsforbrytelser. Vi gjør vårt beste for å gi åndelig veiledning til hæren vår. Vi vet også at vi er i en informasjonskrig, og mange styrker ønsker å anklage den russiske hæren for krigsforbrytelser. Men Amnesty påpekte at den ukrainske hæren begår krigsforbrytelser. Jeg vet hvordan russiske soldater oppførte seg veldig humant overfor sivile og krigsfanger, sier Vakhtang V. Kipshidze.

De synger Kremls-sanger

Rostyslav Vorobii er prest i Kiev og han ler høyt når han hører at den russiske representanten sa at den russisk-ortodokse kirken ikke har politisk makt.

– De synger sangen som kommer fra Kreml. Jeg hadde aldri trodd at den russisk-ortodokse kirken ville handle annerledes. Det eneste som overrasket meg er om de faktisk ville handle i samsvar med evangeliet, sier han.

Den ukrainske ortodokse kirken er ennå ikke medlem av Kirkenes Verdensråd, da slike forsøk har blitt blokkert av den russisk-ortodokse kirken. Men nå ser det ut til at kirken er sporet inn i fellesskapet.

– Vi føler oss velkomne her i Kirkenes Verdensråd, de støtter og ber for oss. Vi er også takknemlige for alt som våre partnere i Vesten bidrar med, for eksempel våpen. Men den kristne støtten er uvurderlig, sier han.

Ønsker mer klarhet

Hvordan den russisk-ortodokse kirken skal håndteres har vært en følsom sak for ledelsen i Kirkenes Verdensråd. Kirken har det største antallet medlemmer i organisasjonen og støttes også av andre ortodokse kirker. I starten av krigen hadde Kirkenes Verdensråd derfor vanskeligheter med å bli enige om uttalelser. Rostyslav Vorobii sier også at han ikke var fornøyd med disse uttalelsene.

– Vi skulle ønske at Kirkenes Verdensråd var mer fokusert og tydelig. Det påvirker kanskje ikke krigen direkte, men Kirkenes Verdensråd er en innflytelsesrik organisasjon, og hvis kirkene tar et budskap til seg, kan også enkelte regjeringer og politikere bli påvirket.

Synes du den russisk-ortodokse kirken bør ekskluderes?

– Min personlige mening er at de ikke bør ekskluderes, men jeg mener at Kirkenes Verdensråd burde markere mye tydeligere og fordømme når for eksempel når patriark Kirill velsigner krigen. Fordi ingen sann kristen kan velsigne når barn og sivile blir drept.

Tror du at dere på et tidspunkt i fremtiden vil kunne bo sammen?

– Det er ikke mulig å stille det spørsmålet nå. Kan du tenke deg å omfavne en morder mens forbrytelsen pågår? Vi er kristne og vi skal tilgi, men vi er også feilaktige mennesker. Personlig vil jeg kanskje ønske det en dag, fordi jeg vil ha fred med alle, men umiddelbart når jeg tenker på det, ser jeg bilder i tankene mine med alle de drepte, alle barna som ble foreldreløse og våre ødelagte byer. Det vil ta tiår og generasjoner før Ukraina kan tenke på å tilgi. Og vi vil aldri glemme.

'Religionsblanding', Kirkenes Verdensråd og pinsebevegelsen

Avslutningseremonien i forbindelse med generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Seoul, har vakt oppsikt og skapt forundring.

På rekke og rad sto kristne, muslimske, buddhistiske, hinduistiske og jødiske ledere med hver sin bolle med vann, for så å tømme den over i en stor felles beholder. Dette ble ledsaget av frambæringen av ikoner.

Samtlige av de religiøse lederne understreket vannets betydning i både kristen, muslimsk, buddhistisk, hinduistisk og jødisk religion. Flere gir uttrykk for at dette er nok et eksempel på religionsblandingen som finner sted i Kirkenes Verdensråd. I pressemedlingen fra Kirkenes Verdensråd heter det at handlingen skulle symbolisere at spørsmålet om tilgang på vann er og vil bli sentrum for mange av verdens konflikter.

Oppsikt vekker også Terje Hegertun i dagens utgave av Dagen. Her uttaler en av norsk pinsebevegelses mest markante skikkelser i vår tid, den tidligere redaktøren av Korsets Seier, seg positivt om nettopp Kirkenes Verdensråd. Han mener nå tiden er moden for at pinsevenner og katolikker setter sitt preg på Kirkenes Verdensråd.

Hegertun, som er professor ved Menighetsfakultetet, og som representerte Norges Kristne Råd på møtet i Seoul, mener pinsevennene må påvirke Kirkenes Verdensråd innenfra. Han henviser til lederen for Pinsevennenes Verdenskonferanse, malaysiske Prince Gunteratnam, som gir uttrykk for at tiden er inne for en gjensidig anerkjennelse av hverandre, og han ønsker Guds velsignelse over det arbeidet Kirkenes Verdensråd,

'Tilnærmingen mellom pinsevenner og Kirkenes Verdensråd er historisk, og et tegn i tiden,' sier Terje Hegertun til Dagen.

Det er nok ikke alle pinsevenner som er enige med Hegertun i dette.

Foto: Kirkenes Verdensråd

Historisk dokument presenteres i Geneve i dag

Lederen for Verdens Evangeliske Allianse, Dr. Geoff Tunnicliffe (bildet), vil være en av flere som presenterer et historisk dokument i Geneve i Sveits i dag. Dokumentet "Christian Witness in a Multi-Religious World" er et resultat av fem års samarbeide mellom Kirkenes Verdensråd, Den evangeliske allianse og Det pavelige råd for Inter-religiøs dialog. Det er det første i sitt slag noensinne.

Dokumentet er en etisk veiledning for kristen misjon og evangelisering og handler om en hver kristens, hver menighets og organisasjons kall til å leve og forkynne evangeliet i tråd med Jesu liv og lære.

Dokumentet vil bli presentert i løpet av dagen, og så snart det blir tilgjengelig vil jeg presentere innholdet her på bloggen.

Begrepet 'rettferdig krig' er ikke lenger brukbart

I kjølvannet av fredskonferansen på Jamaica i tidsrommet 17.-25. mai i regi av Kirkenes Verdensråd, har en debatt blusset opp i avisen Dagen rundt begrepet "Rettferdig krig".

Fredskonferansen på Jamaica markerer på en måte et tidsskille i den forstand at konferansen vedtok at begrepet "rettferdig krig" ikke lenger er et "brukbart" begrep. Dermed utfordres den kirkelige tradisjonen helt tilbake til Augustins tid. Til Dagen sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, følgende:

"Kirkene må se det som sin oppgave hvordan de kan medvirke til fred, ikke legitimere krig."

Nå er debatten i gang. Og det er vel og bra, for dette burde være et svært viktig og aktuelt spørsmål for alle kristne. Men dessverre er jeg redd for at debatten aldri kommer til å ta av. Interessen for spørsmålene som reises rundt krig/fred problematikken er dessverre ikke noe som opptar norske kristne i noen særlig grad. Vi har på en måte nok med spørsmålene om hvordan den enkelte av oss skal bli velsignet! Den tidligere sjefredaktøren i Dagen, Odd Sverre Hove, som selv er teolog, mener at "Kirkenes Verdensråd bedriver pasifisme når de kaster vrak på begrepet rettferdig krig."

Jeg savner mer debatt blant kristne om begrepet "rettferdig krig" i det hele tatt har dekning i Det nye testamente? Alt peker på at dette begrepet er et begrep som er et resultat av den konstantinske-kirke, ikke som en del av den apostoliske undervisningen vi møter i Det nye testamente. Hove hevder at uttalelsen fra Fredskonferansen på Jamaica er "i strid med Augustana". Spørsmålet er om heller om uttalelsen fra Jamaica er mer i tråd med Bergprekenen. Da vet jeg for egen del hvem jeg setter høyest.

At denne problematikken er aktuell og brennbar viser en egen opplevelse for noen måneder siden. Jeg kom i en preken til å nevne at ingen kristen i den tidlige kirken deltok i det militære, men levde i tråd med Bergprekenen. Reaksjonen ble så sterk - bare ved at jeg nevnte dette - at en mann reiste seg i protest og gikk fra møtet!

Men det er i aller høyeste grad nødvendig at vi setter disse tingene på dagsorden, når så mange mennesker i denne verden berøres av væpnede konflikter og hvor kirken fremdeles i enkelte sammenhenger velsigner soldatene som skal gå ut i krigen. Vi må heller ikke glemme at Norge er en nasjon som er i krig.

Fredskonferansen samlet 1000 deltagere. I sluttdokumentet understrekes det at fredsarbeid tilhører kjernen i kirkens oppdrag i verden. Konferansen advarte mot at kirkene legitimerer bruk av væpnet makt.

Det lille bildet viser noen av deltagerne på Fredskonferansen på Jamaica.

Overraskende opplysninger om synet på dåp

Opplysningene i denne artikkelen til kanskje overraske deg! De er hentet fra siste nr av Baptist World Magazine, som utgis av Baptist World Alliance:

I desember 2008 delte Geoffrey Wainright, som er kjent som en veteran innen den økumeniske bevegelsen - han er selv metodist - sine synspunkter på utviklingen og utfordringene til den moderne økumeniske bevegelsen med delegatene fra Baptistenes Verdensallianse og Det pavelige råd for å fremme kristen enhet. Delegatene fra begge gruppene ble fullstendig overrasket da han innledet med observasjonen:

"Hva spørsmålet om dåpen angår så har baptistene vunnet!"

Professor Wainright henviste til den nåværende økumeniske konsensus hvor troende dåp med full neddykkelse er den normative bibelske praksis og at de som døper barn utleder sin dåpspraksis fra denne praksisen. Dette fremkommer i et dokument fra et dokument med tittelen: "Baptism, Eucharist and Ministry", utgitt av Kirkenes Verdensråd i 1982. Her heter det:

"Dåp på personlig bekjennelse av tro er det klareste attesterte mønster i de nytestamentlige dokumenter."

Flere vil nok også finne det overraskende og interessant at Den romersk katolske kirkes katekisme nå anser dåp med neddykkelse som den mest teologsisk uttrykksfulle form for å uttrykke dåp og insisterer på at de som døpes som barn må ha en personlig opplevelse av Guds nåde.