fredag, november 12, 2021

Er vi forberedt på Lammets bryllup?


Det har vært en stor bevegelse i hele Kristi kropp de siste årene angående vår brudeforberedelse til Lammets store bryllup. Hva tenker du på når du leser disse ordene: "Bruden har gjort seg rede."? Rede for hva egentlig!?

For noen fyller ekteskapet med vår himmelske brudgom sinnet med romantiske tanker om åndelig intimitet langt over ethvert fysisk jordisk nivå noensinne.

La meg gå tilbake et øyeblikk og minne deg på at når det gjelder ekteskap, skal vi ikke ha ulikt åk. Med andre ord, "To kan ikke gå sammen (bo sammen) med mindre de er enige." Jeg kan også legge til: «Hvilket fellesskap har lys med mørke?» Hvis vi våger å anvende disse prinsippene på vårt forhold til Kristus, hvor godt egnet er vi til å være hans brud eller han, vår brudgom?

Når vi snakker om vår himmelske brudgom, er vi virkelig klare til å gifte oss med en konge. Ikke noen vanlig konge, men kongen av alle konger? Ikke bare er han kongen, men også den store dommeren, den store hyrden, ypperstepresten, hærskarenes kaptein osv. Alt dette reiser spørsmålet hvor mye vi vet om å regjere og regjere? Hvor begavede er vi når det gjelder dømmekraft og dømmekraft? Hva med å føre krig osv.?

Jeg tror ikke Jesus er opptatt av å gifte seg med noen som viser seg å være en "golfenke"; en brud som viser liten eller ingen interesse for sin elskedes aktiviteter eller ønsker. Vektleggingen av "Divine Romance" handler ikke om deg og din elskede for alltid sammenflettet på en slags fantasiøy, alene på en fjern planet. Jeg er redd dette er den typiske tankegangen til mange av den yngre generasjonen som har vokst opp i en seksuelt mettet kultur der ekteskap handler mer om soverommet enn tronsalen.

Selv om vi ikke har en detaljert plan for vår fremtidige rolle som brud, vet vi at vi har blitt invitert til å sitte sammen med vår elskede på himmelske steder som medarvinger. Vi vet at vi vil få oppgaven med å dømme engler, også som Guds og Kristi prester, så vel som å regjere med ham.

Legg disse tankene til side et øyeblikk; hvor mye tid bruker vi for øyeblikket på å forberede vårt endelige evige og himmelske kall som Kristi brud?

Jeg tror at Herren følger med på hver handling og reaksjon vi utfører her på jorden og hvordan vi reagerer på disse daglige «testene» han lar oss møte.

En siste tanke. Er det mulig at ikke alle troende vil utgjøre bruden? Hvis vi ikke deler interessene eller hensikten til vår himmelske brudgom nå; kan det være vi har ulikt åk? Tiden vil vise.

- David Ravenhill/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

torsdag, november 11, 2021

Heretter blir veien veiløs


Det er Evagrios av Pontus (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han blir forstått var Han ikke Gud." Dette utsagnet passer dårlig i en tid hvor alt skal forklares og forstås, hvor vi også på teologiens område taler om 'systematisk teologi', men på den vei som kalles 'Gudserfaringens', kunne det ikke vært mer presist formulert. 

"Om Gud," skriver den russisk-ortodokse forfatteren Paul Evdokimov "vet vi bare at 'Han er' og ikke 'hva Han er', for 'ingen har noen sinne sett Gud. Guds evige vesen er evig transcendent... Guds vesen er bortenfor hvert navn hvert ord, og det er derfor vi bruker en mengde navn på å beskrive Ham: God, Rettferdig, Hellig, Allmektig..."

Det er lett å begrense Gud, forsøke å få Ham inn i en boks som passer oss, gjøre Ham mer forståelig. Men Gud er Gud. Den som er totalt annerledes. 

Det som går meg trøst og tillit er ordene fra den vakre Kristus-hymnen i Kolosserbrevet: 

"Han er den usynlige Guds bilde".

Slik Kristus er, slik er Gud.

Kristus presenterer seg selv som 'Veien'.

Det er når vi velger å følge Ham at Den Hellige Ånd inviterer oss ut i det veiløse landsskapet, der vi må forvente at Gud overrasker oss. Sprenger rammene og forestillingene våre. Ånden tar oss med inn i mysteriet. Alt med Gud kan nemlig ikke forklares eller forstås. Det er heller ikke meningen. Kan vi forklare Gud fullt ut, er nok det en gud skapt i vårt eget hode og i vår egen forestillingsverden.

onsdag, november 10, 2021

Fjodor Dostojevskij i 200 år


I morgen, 11.november, er det ganske nøyaktig 200 år siden den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskij ble født. For noen dager siden begynte jeg på et nytt leseprosjekt, et ambisiøst sådan: Jeg skal lese Dostojevskij's trebindsverk 'Brødrene Karamasov' - mest for min egen sjelelige ve og vels vedkommende. Enda en gang. Jeg oppdaget Dostojevskij som riktig ung. Tror jeg hadde fylt 14-15 år da jeg leste en tekst av ham første gang, og det var 'Brødrene Karamasov', og ikke minst munken Sosima, som vekket det som skulle bli min store interesse for ortodoks teologi og for Østkirken, en interesse som har vart ved til denne dag. Men i bunn og grunn er Dostojevskij selv en djupt åndelig kristen forfatter. Få har som han sett de virkelige avgrunnene i den menneskelige psyken. 

Dostojevskij ledet meg blant annet til den russiske religionsfilosofen Nikolaj Bedjajev (1874-1948). De senere årene har Russland opplevd det vi kan kalle en 'berdjajevrensesanse', hvor hans navn har vært på manges lepper og ivrig diskutert. Kanskje ikke minst for hans bok om Dostojevskij. Det er i denne boken Berdjajev skriver, her i min oversettelse: 

"Man kan overhodet ikke forstå Dostojevskij og man burde ikke gi seg i kast med ham uten først å ha gjort seg fullstendig fortrolig med hans veldige og orgibnale univers av ideer.  Hans verk er et helt tankenes symposium. De som vegrer seg for å delta i dette og som med sine skeptiske refleksjoner fornekter den kraftfulle betydningen tankebygningene har, dømmer seg selv til en beskåret og fattig åndelig tilværelse.

Dostojevskij har oppdaget nye verdener, verdener i bevegelse, og kun gjennom disse kan menneskets skjebne forstås. Man får ikke tilgang til dem, om man betrakter kunsten kun psykologisk eller rent formelt...

Hans verk er en kunnskap og et kjennskap til ånden. Hans verdensoppfatning er i høyeste grad dynamisk."

Det er en tid for alt. For meg er det en tid for å lese Dostojevskij på nytt, og på nytt konfronteres med alle disse tankebygningene vi omgir oss med. Fjodor Dostojevskij var i sin tid med på å avsløre nihilismens dødbringende gidt, og hvordan 'gudsfornektingen' har påvirket samfunnet og gjort det så destruktivt. Når Guds eksistens fornektes kan mennesket tillate hva som helst. 

Nazistenes jøderan avsløres gjennom forbønn


Det har vært veldig interessant og spennende å følge Klassekampens avsløringer av det norske ranet av jødisk eiendom og penger. Fredag skrev jeg på bloggen om Klassekampens avsløringer av Valdres Sparebank, som konfiskerte pengene til jødiske Hans Salomon og som nekter å fortelle familien hvor pengene tok veien. Lørdag publiserte avisen en 10 siders artikkel om Nasjonalmuseet i Oslo som har i sitt eie et storslått italiensk maleri - muligens fra 1600-tallet - som ingen vet hvor kommer fra. Kan det stamme fra jøderanet under 2.verdenskrig? Nye dokumenter viser at over 800 kunstverk kan ha forsvunnet ut av Norge under krigen. Og i dag kommer Klassekampen med nye avsløringer om Nasjonalbiblioteket og jøderanet. Når dette skrives tirsdag ettermiddag, vet jeg ikke hva denne artikkelen inneholder, bare at den skal publiseres i dag onsdag. 

Først og fremst er dette fremragende journalistisk arbeid, men jeg våger også den påstanden om at dette ikke er tilfeldig, men svar på målrettet forbønn. Jeg kom nemlig til å tenke på noe som skjedde i tiden november 1990 til februar 1991. Da organiserte den svenske bønnelederen Kjell Sjöberg sammen med lederen for Kristna Handelskammaren en serie med internasjonale bønneinitiativ for å be for verdens store internasjonale finanssentra.

 Jeg har samlet på nyhetsbrevene fra Kjell Sjöberg siden de kom ut og frem til hans død i 1997. I et av disse nyhetsbrevene beskriver han disse bønneaksjonene som fant sted i Tokyo, Zürich, New York og London. En av hensiktene beskrives på følgende måte: "Store ressurser trengs å frigjøres for den gigantiske operasjonen det er å forflytte jødene i Sovjetunionen til Israel...Israel trenger store økonomiske ressurser. Det er mer enn hva som kan komme inn gjennom vanlige innsamlingsaksjoner. Derfor kommer vi til å be: Herre, måtte verdens finanssentrum rystes slik at det ikke skal mangle økonomiske midler for at profetiene om jødenes gjenforening skal kunne fullbyrdes uten forsinkelse."

Når de kom til Zürich ba de om at ranet av jødene skulle oppdages og avsløres. Jeg siterer: "Med tanke på de midler som finnes igjen etter jødiske familier som ble utryddet av nazistene, brukte vi bibelordet fra Jesaja 45, 2-3 om jernbommer som skal brytes istykker for å frigjøre skjulte skatter og bortgjemte rikdommer. Når nazistene plyndret de 6 millioner jødene, slo ut deres gulltenner og plyndret deres kunstskatter representerte de en femtedel av verdens samlede kunstskatter, så ble gullet og skattene solgt og verdiene satt inn i sveitsiske og svenske banker. Vi regnet ut at plyndringen av jødisk gods i Sveits omregnet til dagens pengeverdi utgjør 20 milliarder dollar."

Det gikk ikke så lang tid etter denne bønneaksjonen før internasjonale medier begynte å skrive om og avsløre plyndringen av jødene. Nå vel 30 år etter disse bgynner ringvirkningene for alvor å nå Norden og Norge. La oss be inderlig til Gud om at alt dette fordekte, løgnene og fortielsene kommer for dagen og at verdiene dette representerer og kunstskattene kan gis tilbake til de jødiske familiene som har blitt frarøvet dem. Vil du være med på å be om dette?

Billedtekst: Sveitser franc. Foto: Pixabay

tirsdag, november 09, 2021

I kveld tenner vi lys for å minnes Krystallnatten


Så har kvelden kommet og May Sissel har tent den syvarmede lysestaken vi kjøpte under et av våre besøk i Jerusalem. Vi gjør det for å minnes de mange jøder som ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Natten mellom 9.-10. november 1938 er en beksvart natt i verdenshistorien. De ble innledet med den såkalte 'Krystallnatten'. Krystallnatten var en nøye planlagt aksjon fra nazistenes side. Jødehatet nådde nå en ny høyde. Krystallnatten markerer nemlig overgangen fra diskriminering av den jødiske befolkningen i Tyskland til utryddelse av alle jøder i Det tredje riket. Denne natten  for 83 år siden gikk nazistske stormtropper løs på jøder og alt jødisk i Tyskland, og antente jødehatet i nasjon etter nasjon.

For 83 år siden var dette en redselskveld- og natt for jødene i Tyskland og Østerrike. Dagen er kjent som Krystallnatten eller Novemberpogromen. Denne natten innledet nasjonalsosialistene omfattende pogromer i disse to landene. 200 jøder ble slått ihjel, 267 synagoger brent ned og over 7500 butikker vandalisert. I tillegg ble mer enn 26.000 jøder ført til konsentrasjonsleire, hovedsaklig til Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

Dette er historie. Grusom historie.

Men jødehatet stanset ikke med Krystallnatten eller utryddelsesleirene. Antisemittismen er høyst levende. Dens demoner har krøpet inn i mennesker som fyller gatene i byer i Hellas, Ungarn, Russland, Polen. Det er illevarslende. 

I Sverige og Norge utsettes jøder for hat.

Det kan vi ikke stilltiende være vitner til. Vi må reise oss og si fra tydelig. 

Blir du med på å tenne lys i kveld?

Foto: May Sissel Hansen

Et profetisk kall i en tid med klima- og miljøødeleggelser


 "I min oppgave som forbeder inngår å be inntil Guds nærvær blir manifestert," sier Kjell Sjöberg (bildet), han som med rette ble kalt Nordens bønne-apostel. Sjöberg var av den oppfatningen at kristne, og i særlig grad de som hadde et kall som forbedere, har et profetisk ansvar for skaperverket og miljøet. 

Tema for et sommerkurs i 1990 i Profetskolen Kjell Sjöberg hadde ansvaret for i Bro i Sverige, var: "Profetiskt ansvar för skapelse och miljö". I innbydelsen til sommerkurset skrev Sjöberg: "Når vi sammenkaller profetskolen skal vi ivrig søke Herren for en profetisk omvendelses-forkynnelse og et profetisk initiativ til legedom for miljøødeleggelsene i naturen. Vår felles fremtid på jorden er truet."

Dette er ganske annerledes toner enn de som lyder blant kristne som fornekter de åpenbare klimaødeleggelsene som pågår rett foran våre øyne. Forbederen Sjöberg skriver videre:

"Miljøkatastrofene tiltar i omfang. Skogene og sjøene forsures. Luften vi puster inn forgidtes. Jorden plyndres og legges under forbannelse på grunn av lovløsheten. Det kommer til å dø flere mennesker av sult og naturkatastrofer, i sykloner, oversvømmelser og jordskjelv enn på grunn av kriger i forbindelse med 1990-tallet. Overfor de mange miljøproblemene er vitenskapsmenn og politikere hjelpeløse. I en slik tid trenger vi å søke Herren for å få svar fra Ham. Alt skal gjenopprettes ifølge Guds program, selv det som gjelder naturen og miljøet.

Tiden er inne, da forbedere og profeter trenger å forstå de åndelige sammenhengene som finnes bak natur- og miljøkatastrofer og kalle til omvendelse for å kunne sette fri fra forbannelser og se helbredelsesunder av miljøet. I dag ser vi, at det er menneskene selv, som forårsaker de straffedommene i naturen som skildres i Johannes Åpenbaring. En profetisk omvendelsesforkynnelse til individer, folk og nasjoner er en forutsetning for at vi skal få se Guds helbredelsesunder i naturen...

Hvor er forbederne og profetene, når trusselen mot vår framtid på jorden drøftes? Guds talsmenn skal være virksomme bbåde når Gud renser, helbreder og redder vår skapelse, og når Guds dommer uttales og settes i verk på jorden."

Tidens tegn


 Tidens tegn er overalt rundt oss, men knapt noen ønsker å se det. Slutten nærmer seg snart, og alle som ikke har funnet kjærligheten vil bli revet med av syndfloden. Døren til Arken er ennå ikke lukket, det er fortsatt barmhjertighet igjen for oss.

Vi må ta hvert øyeblikk som er igjen som en mulighet til å komme nærmere Kristus. Ikke kast bort tid på unødvendig å krangle med hardhodede mennesker om tegn og tider. Bruk tiden din på å pløye åkeren slik at du kan finne skatten...

I endetiden vil en mann bli frelst gjennom kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Godhet vil åpne himmelens porter; ydmykhet vil føre ham inn i himmelen; en mann hvis hjerte er fylt med kjærlighet, vil se Gud.

- Hellige Gabriel Urgebadze (bildet), (1929-1995), en Kristi dåre fra Georgia. En munk med en sterk helbredelses- og profetisk tjeneste. Etter å ha tent på et portrett av Lenin i Tbilisi, ble han av landets kommunistiske myndigheter ansett å være psykotisk og satt innesperret på en psykatrisk institusjon i syv måneder. Etter å ha kommet ut av institusjonen oppholdt han seg i nærheten av et kloster i Mtskheta, en gammel by nord for Tbilisi, Georgias hovedstad. Hit kom hundrevis av mennesker hvert år for å bli bedt for og få del i hans åndelige råd. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, november 08, 2021

Bergprekenen og forsoningens ild

Det var mot slutten av første verdenskrig at Eberhard Arnold (bildet) konkluderte med at deltakelse i krig eller vold av noe slag var uforenlig med et kristent liv. Men å snakke og skrive mot militarisme var ikke nok; hans overbevisning førte ham til fellesskapet – en mulighet til å etterleve Bergprekenen, til å leve i kjærlighet og brorskap. «Forsoning» var ikke en isolert del av livet hans. Det var en integrert del av hele hans livs vitne.

Her følger en artikkel skrevet av den tyske teologen og filosofen Eberhard Arnold (1883-1935), og grunnleggeren av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen i min oversettelse. Artikkelen er ikke mindre aktuell i en tid som vår, snarere tvert om. Den er skrevet 16.februar 1921, altså for 100 år siden, og gjengitt i tidsskriftet 'Das Neue Werk', 2.årgang nr 22, som Eberhard  Arnold var redaktør for, Den er preget av den tiden den er skrevet i, men innholdet er tidløst.

Høsten 1919 gikk det ut et kall til alle nasjoner og etniske grupper om å møtes i bønn og andakt på Bilthoven i Holland. Det ble uttrykkelig understreket at bare de skulle foreta en slik pilegrimsreise som ikke ser på noen annen Herre enn Kristus. De som var var til stede rapporterte om at de som deltok på dette møtet var fulle av den fantastiske enheten som kunne merkes der. De tilstedeværende omtalte seg selv, uten mye prat eller noen av de vanlige forsøkene på å klassifisere ting, ganske enkelt som «Kirken». Dette var mennesker som nok en gang hadde våget å gå ut på veien til den ene uforgjengelige kirken, bygget på klippen i dagens levende Kristus-enhet. Da de igjen vendte tilbake til sine forskjellige land, vokste det snart opp, mange steder, små, men glødende grupper av mennesker som var grepet av kjærlighet; ved å spre frø av forsoning blant fremmedgjorte folk og klasser i sin tid

I Holland ble «the Brorskapet i Kristus» dannet, en veldig løst sammensveiset gruppe uten noe fast medlemskap, som tilbyr et hjem for fremtidige møter i «Internasjonale kristne». Et «Brorskapshus» er bygget der i skogen i Bilthoven av en byggegruppe som betaler alle sine arbeidere lik lønn. Over døren står ordene:

'En er deres herre, men dere er alle brødre.'

Dørene til dette huset står åpne dag og natt, og gir alle muligheten til å føle seg hjemme der og finne fellesskap sammen.

Fra 25. januar til 3. februar deltok jeg i en samling av Det internasjonale rådet på Bilthoven da det møttes for å vurdere hele arbeidet til Den Kristne Internasjonale. Det ble besluttet å utnevne Lilian Stevenson som sekretær for det overordnede oppdraget. Hun hadde allerede jobbet i mange år i British Fellowship og i ulike bevegelser blant kvinnelige studenter. Hun var også kjent i tyske kristne og pasifistiske kretser. British Fellowship of Reconciliation består av rundt 8000 medlemmer. Fredsbevegelsen i England øker også blant studentgrupper der, slik at den britiske ledelsen og blant studentbevegelsens sekretariat er ganske mange overbeviste pasifister som tar stilling som Jesu etterfølgere, i opposisjon til militarisme, makt politikk og kapitalisme, både i England og rundt om i verden. I U.S.A. er ting annerledes. Der har den nylig importerte, mektige militarismens ånd fullt ut fanget opinionen. Den amerikanske avdelingen av Internasjonale kristne teller bare rundt 1800 medlemmer som, i likhet med britene, bekjenner seg til Jesus Kristus, til hans ånd av kjærlighet og fred, og til kampen mot mammonismen og det kapitalistiske økonomiske systemet generelt. Sammenlignet med franskmennene ser imidlertid det store flertallet av britene og amerikanerne ut til å være mindre revolusjonære og mindre radikale. Franskmennene som var i Bilthoven var menn av hjerte og ånd som ikke forventer at en stor ny fremtid vil bli skapt av organisasjon og nye allianser, men snarere av 'élan' – den livsviktige gløden – til Guds ånd som arbeider blant menneskene. Ved dette blir de revet med for å rive ned de gamle og råtne bygningene innen politikk, økonomi og religiøsitet, og erstatte dem med en helt ny orden av ting som bare kan komme fra Gud. Blant franskmennene var det noen forskjellige karakterer – den ene tenderte til en mer panteistisk mystikk, den andre var definitivt sentrert om Bibelen og Kristus; men både med stor følelsesdybde og sikkerhet støttende den proletariske revolusjon og fylt av en lengsel etter en organisk ny fødsel av 'hele menneskehetens samfunn.' Det var fra sistnevnte at uttrykket kom, støttet av tyskerne, at 'Internasjonale kristne' burde heller kalles: 'Det kommunistiske brorskap i Kristus' hvis det bare var litt mer modent enn det er i dag.

Både i Holland og Tyskland var det ulike krefter i arbeid, som alle strakte seg mot det felles målet om Guds fremtidige rike, og med tanke på dette levde sine liv som Jesu disipler i sosial rettferdighet, avgjørende arbeid for fred og for sant fellesskap blant mennesker. Den ene gruppen la imidlertid mest vekt på forsoning mellom de forskjellige klasser og posisjoner i samfunnet, som med engelskmennene, amerikanerne og danskene – også de katolske østerrikerne – og la vekt på eksisterende forhold som så ut til å nødvendiggjøre mer organisering og et sunt økonomisk grunnlag, mens de andre erklærte sin tro på at det var nødvendig å bygge noe helt nytt og organisk på alle måter, ikke på grunn av dagens forhold i stat eller kirke, samfunn eller økonomi.

Det ville være en feil å tro at det som er viktig på dette tidspunktet er stikkord eller slagord, som «Citizens Action Group» i motsetning til «Revolution for a new Society». Det viktige spørsmålet i det øyeblikket var mye snarere: "Hva er den mest presserende oppgaven foran oss, når vi tenker på lengselen etter fred og kjærlighetens misjon i Jesu Kristi Kirke?" Er ikke det viktigste organiseringen av den eksisterende innsatsen for fred, slik at det etableres en felles sak som fredsbudskapet spres til utlandet, også gjennom sentralisert finansiering, korrespondanse, aviser og gjennomføring av reiser for å spre budskap om fred og rettferdighet? Eller er det ikke det viktigste at her og der oppstår fellesskap av mennesker, som lever og arbeider sammen, går sammen for å danne en fri samling av levende krefter, et nytt fellesskap av liv og arbeid? Ville det være en lunefull forventning om en fremtidig guddommelig orden hvis vi i dag, som tror på Kristi nærvær og kjærlighetens kraft utøst av hans ånd, danner arbeidsgrupper der i det daglige livet alle forskjeller, privilegier og klasseskiller ville bli overvunnet som så krampaktig forstyrrer våre daglige liv? Hvordan ville den offentlige forkynnelsen av sannheten i en mengde medier, i møter, foredrag, aviser, tidsskrifter eller i bøker, men fremfor alt i personlige samtaler, beholde sin genuinhet, sin dybde og sin naturlighet? Det første vi må gå ned til bør være det enkle, praktiske uttrykket for våre nye følelser og samvittighet gjennom dagliglivet og verden. Den fullstendige forankringen av det nye livet i den harde bakken rundt oss må komme til organisk vekst, og gjennomsyre stadig dypere og sikrere kravene fra den sosiale samvittigheten og trangen til fullstendig kjærlighet og rettferdighet, i samsvar med «Kristus i oss».

Oppgaven som ligger foran oss er enorm, men vi kjenner våre svakheter og grenser. Alt som kan bryte gjennom her og oppnå en varig seier er en ubegrenset, uuttømmelig styrke. Det som trengs er et forsoningsarbeid i stand til å overvinne alle blokkeringer og barrierer i våre hjerter og i forholdene rundt oss. Over hele verden er det ting som skiller oss fra hverandre, og alle har noe mot noen andre. De kommer med sine ønsker og sine krav, sine klager og anklager; de føler hvor lite genuint det er i alle gjensidige forsikringer om kjærlighet og respekt, om dedikasjon og fellesskap, om rettferdighet og om vennskap. De ser overalt anstrengelsene som gjøres for å holde på privilegier og eiendom som menneskene har oppnådd, eller hvordan de på den annen side gjør alt for å oppnå den eller den eiendommen eller privilegiet som de ser i andres hender. De forskjellige folkene eller klassene, forretningsbedriftene, familiene og individene – alle er en del av kampen for tilværelsen, kampen om eiendeler, for profitt og fordeler; og likevel føler de alle i sine innerste hjerter at det kunne være annerledes, at det samme rommet i samme verden kunne brukes med samme hengivenhet av tid og krefter og gjøres det beste ut av på en annen måte: ikke lenger mot, men for hverandre, ikke mer i konkurranse og fiendskap, men i kjærlighetens tjeneste.

Derfor ser menn igjen og igjen til religionen, som tross alt stod for dette budskapet om et nytt fellesskap; og igjen vender de seg forferdet og forvirret bort fra den offentlige presentasjonen av denne kjærlighetsreligionen. "Hvordan er det?" spurte en arbeider meg nylig etter en tale jeg holdt om «sosialisme og religion» på et fagforeningsmøte. «Hvordan har det seg at kirkene og skolene alltid har lært oss det rene budskapet om Jesus fra Nasaret? Hvorfor gjør de det og tenker likevel ikke på å ordne livene sine i henhold til denne læren?» Det dukker alltid opp en mistanke om at kirkene, de religiøse miljøene og den kristne "offisielle makt" fortsetter som de gjør for å frede de fattige og vanskeligstilte, slik at de nøyer seg med å akseptere ting som de er og sikre og beskytte bedre stilt i uforstyrret glede av deres materielle og intellektuelle fordeler.

Forsoning! Kan forsoning noen gang oppnås ved å forkynne den uten å etterleve den? Kristi kirke sendes ut med budskapet: «Bli forsonet», og dette budskapet er religiøst. Forsoning med Gud betyr den altomfattende forsoning mellom mennesker med hverandre. Kristi kirke er satt opp som "ambassaden" for en kommende verdensorden, som "budbringeren" for et annet rike blant fremmede stater og samfunnsordener. Hvert medlem av Kristi kropp er medlem av denne dedikerte, hellige ambassaden. Dette faktum betyr at en slik ambassade ikke kan underordnes karakteren til den eksisterende verden, den eksisterende statsordenen eller den eksisterende lagdelingen av samfunnet. Som borgere av et annet statsborgerskap er alle medlemmene av denne ambassaden utlendinger og fremmede her. Og likevel er deres situasjon en annen enn alle andre fremmede i landet og blant folket, for deres kommisjon kjenner ingen annen tjeneste enn kjærlighet og lojalitet. De føler seg ikke i opposisjon til menneskene de bor blant; snarere føler de at de er støttespillere og hjelpere til alle dem som er i trøbbel av noe slag, som må lide på noen måte. Dessuten er de borgere i to verdener og er derfor konstant involvert i ansvaret for sine medmenneskers skyld og ulykke. De er og de vil forbli identifiserte, og solidariske med alle menn som er i nød og som blir skyldige i deres nød.

Nå er det, blant kristne av alle slag, mange forskjellige grader eller nyanser av tjeneste for sine medmennesker, en varierende kombinasjon av fargene til det motsatte verdensriket og verdensordenen. På den ene siden er det de som er sterkest trukket av ansvaret for deres nåværende omstendigheter; den generelle forståelsen av resten av dem de tilhører, innbyggerne i deres verdensstat og pliktene som ligger i deres lokale kirke. De andre legger mer vekt på motsetningen som utgjøres av den fremtidige verdensordenen og levemåten i en revolusjonær krig mot den nåværende tilstanden av kjærlighetsløshet, urenhet, mammons ånd og usannhet. De føler seg kalt til en avgjørende kamp som vil avsløre disse egenskapene til djevelen og hans demoner uansett hvor de er og vil engasjere dem i kamp. De føler seg kalt til en stadig fornyet satsing i sentrum av denne store verden, som også djupt inne i deres egne hjerter, slik at frøet til en fremtidig verden og livsorden kan finne en slik frihet i fullkommen litenhet og svakhet. vekst at denne veksten stadig skal bety et brudd med den gamle personlige natur og mot eksisterende forhold i stat og kirke, i samfunnet og i næringslivet.

En slik ny begynnelse, så liten og så svak, står overfor en enorm kraft av hindringer og handikap. Det uforsonlige og ubalanserte, det urettferdige og kjærlighetsløse, er overalt på jobb i sin fulle styrke. Uansett hvordan vi søker i oss selv, hjemme eller i landsbyen vår og til og med i gatene i storbyen; uansett hva våre tanker er om sosiale forhold eller kontakten en person har med en annen, overalt møter vi mistillit og uvanthet, mot krav og klager, avslag og vond vilje. Jesus sa at enhver religiøs ritual, ethvert religiøst offer eller innvielse, er meningsløst når det fortsatt kan være en uforsonlig motsetning eller en uavklart anklage. Det er det mest forbløffende i kristenhetens historie, at menn alltid har funnet en måte å roe samvittigheten sin i gudstjenester og bønnestunder, mens de utenfor står massene av de fattige med sin tunge belastning av anklager og banker på alle dører og mørklegging av glassmalerier. Det kan ikke være forsoning med Gud uten forsoning med alle mennesker. Det kan ikke være noen subjektiv kristendom i betydningen av begrensninger som pålegges individet i all dets litenhet og isolasjonen av dets individuelle forhold til Gud, for det er ikke noe isolert individ, og det er ingen Gud som ser på noen av oss uansett vår forbindelse med våre medmennesker.

Å bli en kristen og å se Gud, å ha del i Guds rike, betyr derfor samtidig å vise barmhjertighet mot alle mennesker, å ha en hunger og en urokkelig tørst etter en altomfattende rettferdighet i kjærlighetens tjeneste. og ikke-voldelig dedikasjon.

Derfor er det i dag igjen det avgjørende spørsmålet om det her og der i dette landet eller blant dette folket skinner ut en Guds gnist som har i seg selv det rene lyset fra Jesu forsonings tjenende ånd. Bare Guds store ild, ilden fra Guds nært forestående fremtidige fremtreden, kan gi disse individuelle gnistene en avgjørende betydning. Men likevel har den minste gnisten av den kommende brannen sin betydning.

Denne Guds kommende ild, som skal gripe hele menneskeheten og forvandle den, er Guds fremtidige rike, tilsynekomsten av den kommende Kristus. Den lille gnisten som lyser i mørket fra den samme ilden er Kristi kirke, som i dag utstråler samme natur som den historiske Jesus og Kristus som skal komme igjen. For hun er hans kropp, hun er den kroppslig tilstedeværende Kristus på denne jorden. Hun lever som en del av lidelsesfellesskapet til den foraktede Kristus. Men hun står også i den oppstandne Kristi livskraft. Her er den samme Guds kraft, den samme Guds karakter som i evangelienes Jesus og i rettferdighetens og kjærlighetens kommende orden.

For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .

Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Forsoningsfellesskapet i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.

For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .

Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Fellowship of Reconciliation i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.

Om å fylles med Gudskjærligheten


Tiden min er blitt dyrebar. Det er blitt slik etter at jeg var nær ved at sølvsnoren ble slitt over. Så hva bruker jeg den til? Jeg kom til å tenke på noe som Kristusmystikeren Nicholas Kabasilas, født i 1319 i Tessaloniki, skrev. For Kabasilas handler det som først og fremst skjer mellom Gud og menneskesjelen om å elske å bli elsket. Det er dette jeg ber Herren om: elsk meg med ømhet! Det er hva jeg trenger mest. Det er så lett å motstå denne betingelsesløse kjærligheten, for det er så mange ting i et menneskes liv som ikke er verdig denne kjærligheten. I møte med Guds renhet og hellighet, kjenner et menneske seg urent og uverdig og vi har vel alle en opplevelse av at vi må gjøre oss fortjent til å bli elsket. Ikke slik med den guddommelige kjærligheten. Den elsker på tross av, ikke på grunn av.

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,8)

Så snart vårt liv blir den levde Gudskjærlighetens, griper det hel menneskets vesen. Både innsiden og utsiden. Den aldrende Johannes skriver: "Gud er kjærlighet". 

Dette kan lett bli en floskel, men når denne sannheten får trenge seg gjennom lag av forkastelse, avvisning, selvforakt, blir den en del av oss. Den blir erfart liv. 

Min erfaring er at dette er en gradvis oppdagelse og erfaring. Vi må be om nåde til å la oss elske. Det tar tid. 

Askese og Kristusmystikk hører sammen. Askese forstått som 'forenkling' av hverdagene. Eller tynning. For at de gode fruktene skal bli bedre og flere. Vi er jo kalt til å bære mye frukt. Korset går foran oppstandelsens brennende lys. 

"Selv om hver mystiker er en asket, er ikke hver asket en mystiker", skriver den russisk-ortodokse forfatteren Paul Evdokimov (1901-1970).

Kristusmystikeren, er ifølge Evdokimov en person som er "fylt til randen av nåde". Han har til de grader opplevd Gudskjærligheten. 

"Det guddommelige Eros," skriver hl.Makarios, som blant annet ble lest og elsket av John Wesley,  i en av sine homilier: "har latt Gud stige ned til jorden, har tvunget ham til å forlate taushetens høyder." Dette utsagnet minner om ordene til apostelen Johannes som skriver: "Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,9-10)

"Derfor", skriver Evdokimov, "er askesen aldri et mål i seg selv men et middel, for at om Gud så vil, oppnå den 'ekteskapelige' enhetens tilstand mellom Gud og menneskesjelen. Denne ytterste graden av mystisk erfaring avhenger av Guds nåde, og alt hva mennesket kan gjøre er å tillate seg å være der Gud er, der Hans nærvær åpenbares. Det finnes ingen teknikk, som gjør det mulig for oss å bli herrer over denne erfaring."

Guds kjærlighet finnes ved begynnelsen og slutten på vår livsvandring, og selvsagt alle dagene mellom. Men kanskje særlig mot livets slutt, da vi er mer avhengig av den enn noensinne. Det er godt å minnes dette på Allehelgensdag som er denne søndagen i kirkeåret. Det er dagen da evigheten kysser jorden og vi minnes de som har gått foran. Vi er gjenstand for Gudskjærligheten. Gud elsker oss med en sjalu kjærlighet. Denne kjærligheten begjærer oss helt og holdent og uten innskrenkning. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,2) Apostelen Paulus er inne på det samme i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." Når vi betrakter Gud i Kristus gjør det oss lik Gud. Vi begynner å ligne ham. Mennesker full av nåde. På denne måten rommer det kristne livet nåden som en spesiell visjon av Gud, som selv om den er dunkel, forvandler oss til hans avbilde. Den får oss til, på en måte, til å tro, kjenne, forenes fra avbildet til likhet.

søndag, november 07, 2021

Allehelgensdag: Når evigheten kysser jorden


Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

lørdag, november 06, 2021

Gud løper oss i møte med utstrakte hender


En av fortellingene i Det nye testamente jeg stadig vender tilbake til for mitt eget åndelige livs vel er fortellingen om den bortkome sønnen, som egentlig ikke er en fortelling om ham eller den hjemmeværende broren, men om den ventende faren.

Denne gangen har jeg konsentrert meg om verset hvor det heter: "Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham."

Jeg er ikke i stand til å løpe lenger. Det savner jeg. Parkinson og hjertesykdom har satt punktum for det. 

Men i dag gleder jeg meg stort over at det er Gud som løper etter meg! Det er Han som ser meg, selv om jeg er langt borte med mitt, og har rotet det til, så er det Han som har lagt ned i meg lengselen etter Ham og satt kursen for meg hjemover - og det er Han som løper meg i møte, omfavner meg og kysser meg!

Jeg trenger disse åpne armene i dag, omfavnelsen og kysset! Det tror jeg ikke jeg er alene om. 

En av de gamle fedrene har sagt: Guds hånd er utstrakt over smertens seng. Guds hånd er utstrakt i hyttene. Guds store hånd strekkes ut i fattigdom og til enhver lidende person. Overalt er Guds hånd.

Døden og livet


Jeg er dypt overbevist om at døden til de vi elsker alltid er en død for oss, det vil si en død som kaller oss til å utdype vårt eget grunnleggende engasjement og å utvikle en ny frihet til å forkynne det vi tror mest på. Sorg er en prosess der du så å si ble frigjort fra gamle bånd, men hvor nye bånd, mer åndelige bånd, blir knyttet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, november 05, 2021

Valdres Sparebank konfiskerte pengene til jødiske Hans Salomon - nekter å fortelle familien hvor pengene tok veien


 I 1942 konfiskerte Valdres Sparebank formuen til jødiske Hans Salomon. 79 år senere nekter banken å fortelle familien hvor pengene tok veien. 

Det er Klassekampen som skriver dette i dag. Banken, som da het Vang Sparebabk, vil ikke si om den noen gang tilbakebetalte formuen.  Hva er det med denne saken som ikke tåler offentighetens lys? Selv 79 år etter det skjedde? Kan det være at det var bygdas lensmann sto for konfiskeringen av dansk-norske jødens eiendom, og at banken ble styrt av NS-medlemmer? En av de som var med på arrestasjonen av Hans Salomon var Ole Opdal, som var NS-medlem og bokholder i banken. 

Klassekampen skriver at det fremdeles trekkes penger fra kontoen til Hans Salomon. Hvem gjør det?

Det var i 1939 at Hans Salomon kjøpte en gård i Valdres, og året etter bosatte han seg der sammen med familien sin. Gleden over kjøpet skulle bli kortvarig. To år senere sto lensmannen på døra. Hans Salomon ble ført til Berg interneringsleir. Alt han eide ble konfiskert. Kona ble sittende igjen med ingenting. Fordi Salomon hadde dansk far ble han ansett for å være dansk statsborger. Han overlevde krigen. Han kunne derfor vende tilbake til gården i 1945. I 1947 kom en høyesterettsdom som påla alle norske banker å tilbakeføre stjålne eiendeler til norske jøder, men arbeidet ble ikke nøye kontrollert.

Svaret på om Hans Salomon fikk sparepengene sine tilbake på kontoen sin, ligger i arkivene til Valdres Sparebank, men banken vil ikke gi familien svar på sin henvendelse.

Dagens hovedoppslag i Klassekampen bør leses! Det er mildest talt sjokkerende lesnig, og sier mye om ranet av norske jøder. Skammelig er ordet.

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 26


Kol 3,1-5: Ordene som innleder kapittel 3: "Er dere da reist opp med Kristus" må sees i sammenheng med vers 11 i kapittel 2: "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere reist opp med ham..." I dåpen dør den som bekjenner seg til Kristus, og reises opp igjen til et nytt liv. Når vannet lukker seg over oss, er det som en begravelse. Når vi så reises opp igjen av vannet, symboliserer dette det nye livet. Dåpen er et radikalt brudd med det liv som har vært, verden legges under vann, og det mest naturlige av alt , handler da om å "søke det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd." 

Apostelen forfølger denne tanken om dåpen med ordene: "Dere er jo døde..." (v.3)

Når døde vi? På korset med Kristus: "Jeg er korsfestet med Kristus." (Gal 2,20)
Så begraves vi i dåpen: "Vi ble begravet da vi ble døpt med denne dåpen til døden." (Rom 6,4a)
Og i dåpen reises vi opp igjen til et nytt liv: "Og som Kristus ble reist opp fra de død ved sin Fars herlighet, skal også dere vandre i et nytt liv." (Rom 6,4b)

Dåpen får et menneske til å skifte fokus! 

"La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden." (Kol 3,2)

Det gjelder med andre ord å ha den rette blikkretningen, det rette fokus, den rette prioriteringen. Livet på jord er midlertidig, det himmelske er evig. 

I motsetning er den som er død i Kristus ikke skjult i jorden, men hans liv er skjult i Kristus. Selve dåpshandlingen omslutter han med Kristus. Dette kan best illustreres ved hjelp av de russiske matrjosjka-dukkene. Disse dukkene kan deles i to, og inni hver dukke er det en mindre, lignende dukke. Gud ser oss i Kristus. Den første dukken representerer Kristus, den andre mindre dukken representerer meg. Så når Gud ser meg, ser han ikke meg, men Kristus. Mitt liv er skjult med Kristus i Gud. 

I dette skriftsstedet: "Deres liv er skjult med Kristus i Gud", skjules det også et ordspill, som ikke kommer fram annet enn på gresk. Vranglærerne kalte sine bøker med såkalt visdom for 'apokryfoi'. Disse bøkene var skjult for alle andre enn de som var spesielt innviet. Det ordet som Paulus bruker for å uttrykke at våre liv er skjult med Kristus i Gud, er en del av verbet 'apokryptein', som adjektivet 'apokryfos' kommer fra. Det ene ordet ville utvilsomt lede tankene over til det andre. Det er som om Paulus ville si: 'For dere er visdommens skatter skjult i deres hemmelige bøker. For oss er det Kristus som er visdommens skatt, og vi er skjult i ham.' 

Men teksten inneholder nok et poeng: Den kristnes liv er skjult med Kristus i Gud. Det som er skjult, er gjemt unna. Det kommer en dag da Kristus kommer igjen i herlighet, og da skal den kristne, som Gud har gjemt unne, få del i denne herligheten som blir åpenbar for alle.

fortsettes

torsdag, november 04, 2021

All in for Jesus


Jeg undrer meg for tiden på hvordan deler av norsk kristenhet ville ha reagert om Jesus hadde stått frem i vår egen tid? Hvordan ville de ha reagert på den unge Jesusbevegelsen? På gleden, begeistringen, den radikale etterfølgelsen? På ryktene om helbredelser, mennesker som ble satt fri fra onde ånder, på de prostituerte, tyvene, drukkenboltene, som flokket seg om Jesus? Hvordan ville de reagert på unge mennesker som forlot en gammel far og jobben deres som fiskere, og slo seg i lag med en som ikke hadde penger å tilby dem? Tenk å reke rundt med en rabbi i tre år av deres liv. Uten en anstendig jobb.

Ville de ha avvist Jesus og hans krav om å ta korset opp og følge ham? Han snakket jo om å selge alt og gi det til de fattige! Ville det ha blitt tatt nådig opp. Ville vi løpt til avisene og brukt sosiale medier til å stemple Jesus og hans etterfølgere som fanatikere, overspente, farlige?

Jeg spør bare.

Hvordan ville vi ha reagert på en Frans av Assisi i vår egen tid? Som brøt med faren og rikdommen og gikk 'all in for Jesus'? Som til og med kledde seg naken og vandret rundt i Assisis gater for å markere det radikale bruddet med avguden Mammon. Vi tar fly til Assisi og vandrer i hans fotspor og snakker begeistret om ham. Men om han hadde stått frem i Norge og vandret naken på Karl Johan? Hadde vi da vært like begeistret?

I dag sitter vi trygt bak en datamaskin og har meninger. Meninger om et arrangement - The Send - som kan bli den største mønstringen av kristne siden Billy Graham hadde en av sine kampanjer her i landet, og er skeptiske, og advarer, mot noe som ennå ikke er arrangert, lenge før talerlisten er klar. 

Er det noe norske kristne har nok av så er det meninger.

Vi lever trygt og godt i Norge i våre hus, hytter, i båten eller bobilene våre. Vi går på møter når det passer oss, og legger ut på våre feriereiser til syden. Nåde den som utfordrer livsstilen vår. Vi vil ha oss frabedt folk som går 'all in for Jesus'. Det er farlig. Det kan utfordre våre levde liv. Det kan utfordre vårt misjonsengasjement. Vi vil ikke ha fanatisme. Finn på noe annet. Hvorfor ikke bli engasjert i idrett? Det skal jo være et sunt miljø.  Hvorfor ikke bruke stemmen og rope på et fotballag, i stedet for å skjemme oss bort med å gå 'all in for Jesus'.

Nei, gi oss en trygg, ufarlig, satt kristendom som ikke utfordrer!

Selv er jeg et barn av Jesusvekkelsen. Jeg undrer meg hvor jeg hadde vært uten dens innflytelse i livet mitt?

Nærværssensitiv


Det er flere ting som karakteriserte Israel i Den gamle pakt, men det mest karakteristiske, det aller fremste var kanskje dette: Guds nærvær. Et godt eksempel på dette finner vi i beretningen fra 2.Mos 33,14-16: "Da sa han: Mitt åsyn skal gå med, og jeg vil føre deg til hvile. Men han sa til ham: dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra! Hvordan kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øyne, jeg og ditt folk, hvis ikke du går med oss, slik at jeg og ditt folk blir æret framfor alle folkeslag på jorden?"

Guds ansikt som lyste om dem, Guds nærvær, med alt hva det representerer, var kjennetegnet i den relasjonen som fantes mellom Yahve og Israels barn. 

I den nye pakt er det det samme kjennetegnet. I presentasjonen av Sønnen heter det: "Immanuel - det betyr; Med oss er Gud." (Matt 1,23) Sønnen 'slo opp sitt telt iblant oss', er den bokstavelige oversettelsen av Joh 1,14: "Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss."

Etter Kristi himmelfartsdag er det den tredje personenen i guddommen som gir oss del i dette nærværet: "Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere." (Joh 16,7)

Av denne grunn taler apostelen Paulus om "samfunn i Den Hellige Ånd." (2.Kor 13,13)

onsdag, november 03, 2021

Tungetale som bønnespråk


Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

tirsdag, november 02, 2021

Spent mellom Russland og Ukraina - ber om forbønn


Fra bønnevenner i Ukraine har jeg fått bekymringsmeldinger og oppfordring til å be for land og folk. Bakgrunnen er nylig publiserte satelittbilder som viser store russiske forflyttinger av militært materiell og soldater til den ukrainske grensen. Det er ikke første gang dette skjer, men det oppleves truende og skremmende fra ukrainsk side. 

De nye bildene tatt av Maxar Technologies viser en oppbygging av pansrede enheter, stridsvogner og selvgående artilleri sammen med bakketropper som samler seg nær den russiske byen Yelnya nær grensen til Hviterussland. Enhetene, som begynte å flytte i slutten av september fra andre områder av Russland hvor de vanligvis er basert, inkluderer en egen stridsvogn elite. 

I mellomtiden avslører en ny analyse av Jane's på mandag at utstyr fra Russlands 4. tankdivisjon har blitt flyttet til områder rundt Bryansk og Kursk nær Ukrainas nordlige grense. Enhetene er utstyrt med T-80U hovedstridsvogner og selvgående artilleri.

Elementer fra stridsvognseliten har også blitt oppdaget i området. Hæren "er designet for å utføre operasjoner på alle nivåer av kamp fra opprørsbekjempelse til mekanisert krigføring," rapporterte Janes analyse. "Det er vanligvis den første som mottar det nyeste utstyret og blir også sett på som den primære formasjonen for testing av nytt utstyr og taktikk."

Spenningen har økt mellom Moskva og Vesten i løpet av de siste månedene, ettersom Russlands president Vladimir Putin har begynt å snakke om at Ukraina og Georgia muligens blir med i NATO, og da forsvarsminister Lloyd Austin besøkte begge landene i oktober.

Vektertjenesten


Bibelen omtaler en rekke steder en vektertjeneste. Vi får blant annet høre i Salme 127 at "dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves," (Salme 127,1) Og i Jes 62,6 leser vi at Gud har plassert vektere på murene rundt Jerusalem, for å vokte byen. Vekterne er heller ikke ukjent fra norsk historie. I går kom jeg over en veldig interessant artikkel en vektertjenesten. Den er publisert 18.januar 2019 i The Daily Star. Den var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk: 

Hver kveld klatrer nattevakten (vekteren) til toppen av klokketårnet i Lausanne-katedralen og går på jobb: han roper ut tiden hver time, og holder en seks århundre gammel tradisjon i hevd. Nattevakten, en av de siste i Europa, varsler ikke lenger denne sveitsiske byen om branner, men han hjelper innbyggerne med å holde styr på tiden.

"Dette er vaktmannen! Klokken har ringt 10. Klokken har ringt 10."

En kald natt i desember gjentar Marco Carrara, som tar på seg jobben på den faste vekterens fridager, meldingen hver time, og endrer bare antallet klokkespill som har ringt.

Han holder hendene rundt munnen og lar stemmen bære over hustakene, akkurat som hans forgjengere har gjort hver kveld siden 1405.

Hele året, fra 22.00 til 02.00, går nattevakten, iført en stor svart hatt og bærende på en lykt, ut til klokketårnets rekkverk for å tjene som en levende klokke for folket i denne pittoreske byen ved kysten. av Genfersjøen.

Nattevakten pleide å spille en langt viktigere rolle.

Da brann utgjorde en permanent trussel mot middelalderbyer og byer bygget i tre, var han en vesentlig del av et nettverk av vektere, hvorav de fleste patruljerte gatene. Fra sin utkikkspost i tårnet i byens katedral fikk katedralvakten i oppgave å slå alarm ved første tegn på røyk.

Over hele Europa var det «tusenvis, om ikke titusenvis» av vektere som beskyttet byrom mot brann, forteller Renato Haeusler, som har den faste vekterstillingen i Lausanne.

Men etter hvert som teknologien utviklet seg, ble den en gang allestedsnærværende posisjonen stort sett foreldet og vaktmennene forsvant nesten over hele kontinentet.

I dag er Lausanne en av bare syv europeiske byer som har opprettholdt tradisjonen med helårsvakt, sammen med Annaberg, Celle og Noerdlingen i Tyskland, Ripon i Storbritannia, Krakow i Polen og Ystad i Sverige.

I Lausanne ble vaktmannen tidligere betrodd å ringe klokken manuelt på timen, men i 1950 ble oppgaven automatisert.

Haeusler erkjenner overfor nyhetsbyrået AFP at stillingen hans ikke lenger tjente en sann praktisk hensikt.

Men «byen er veldig opptatt av å opprettholde denne tradisjonen», understreket 60-åringen, som fungerte som avløservakt i 14 år før han tiltrådte den faste stillingen i 2002.

David Payot, medlem av Lausannes kommunestyre, var enig.

– Dette er en måte å gjøre historien levende på, sier han til AFP.

På begynnelsen av 1960-tallet ble en kunngjøring om at nattevaktens timer ville reduseres – han pleide å ringe ut tiden fra 21:00 til daggry – av mange tolket som en forløper for å skrote posten helt.

Byen ble oversvømmet av brev som krevde at den skulle opprettholde jobben, sa Payot.

Haeusler sier i mellomtiden at han liker den "ute-av-synkroniserte" naturen til arbeidet hans - et yrke som tjener liten hensikt i en tid da dagens virkelighet krever at alt skal være "lønnsomt og effektivt."

Haeusler klatrer opp de 153 slitte steintrappene til toppen av klokketårnet for å kunngjøre klokkeslettet omtrent fire kvelder i uken, for en lønn han sier er "godt under" gjeldende sats for nattarbeid.

Men han har også en annen jobb, med å lyse opp arrangementer og soaréer i regionen ved å bruke vokslys. Noen ganger bruker han timene som vaktmann på å dyppe en veke i varm voks for å lage lysene.


De kveldene han ikke jobber, trer en avløser inn.

– Kveldene kan være rolige og ganske ensomme, sa Carrara til AFP under en av hans skift forrige måned.

Selv om de noen ganger kan være mer animerte, sa han, for eksempel når "Lausanne-beboere, folk fra regionen og til og med turister har muligheten til å besøke vaktmannen."

"Vi er både i hjertet av byen og utenfor den," sa han, og la til at han hadde blitt tiltrukket av "det edle i denne oppgaven", som går "i motsetning til utilitarisme".

Mellom 600 og 700 mennesker besøker tårnet under kveldsvakten hvert år, ifølge Haeusler.

Fra hans synspunkt mer enn 40 meter (131 fot) over byen, kan vekteren observere den endre seg med årstidene. Han sier at han følte seg privilegert som "det siste leddet i en kjede av menn (som gjør denne jobben) som dateres tilbake til 1400-tallet."

Jeg ber om at Gud skal reise opp åndelige vektere som tar ansvar for byene og bygdene de bor i som forbedere. De trengs mer enn noen gang. Derfor har jeg talt mye om den åndelige vektertjenesten der hvor anledningen har bydd seg de siste årene.

Frukten og seieren ved forløsende lidelse - serien: Den lidende tjener, del 4


"Se, min tjener skal gå foran med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. Likesom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn - slik skal han bestenke mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for ham. For det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de forstått." (1)

"Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vårt lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet... Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn ... Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når han gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtrederne - han som bar manges synd, og han ba for overtrederne," (2)

Fra den høyeste himmel til de laveste dybder av helvete, og tilbake igjen, reiste vår triumferende Herre. Hans reise førte ham gjennom total avvisning, fullstendig sorg, slått av Gud og mennesker, hans ansikt skadet mer enn noe menneskes. Denne siste tjenersangen sporer forløsningshistorien og den åndelige reisen til vår fantastiske Messias mens han lider på våre vegne.

I min gjennomgang av de tre siste tjenersangene har jeg understreket viktigheten av at vi identifiserer oss med vår Herre gjennom og i våre lidelser og bruker dem til å bringe frihet til andre, enten det er gjennom forbønn, kloke råd eller bare en kopp kaldt vann. I denne siste tjenersangen ville jeg understreke lidelsens seier og frukten av det vår lidende tjener Messias vil høste av sine lidelser.

Det er ingen fortjeneste i ren lidelse. I det kommende Riket sies det at "Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne; det skal ikke være mer død, heller ikke sorg eller gråt, og det skal ikke være mer smerte, for de tidligere ting er borte." [3] Heldigvis har den kommende fylden av Guds rike ingen lidelse i seg. Vi har imidlertid mye som kan vinnes ved vår villighet til å lide når vi betjener menneskehetens smerter generelt, og spesielt Israel, i denne tidsalder.

Forslått, såret, kjent med sorg, undertrykt, plaget, taus i møte med anklager, avskåret, avvist, foraktet: Jesus bar det hele. Og hva skal være hans lønn for alt dette? For i denne siste tjenersangen stiger seieren og belønningen herlig opp fra lidelsens og dødens støv. Skriften sier "Han skal se sin ætt," som betyr at det som er kommet fra ham, skal leve og gå ut og bli som ham! Dette er Israels samvelde – både troende jøde og hedning sammen som en ny mann. "Han skal se Hans sjels strev, og bli mett." Hva ser han? Han ser familien han har forløst for seg selv; han ser bruden sin! Han ser alt han har tålt og lengtet etter! Og han arver det! Konger vil stenge deres munn når de ser hvor fullstendig og evig hans seier er.Hans triumf vil bli sett for hele verden!

Som profetiske endetidsmennesker er vi kalt til å stå sammen med Gud når han samler Israel og alle de som er bestemt til å være hans. For å gjøre det, ser det ut til at vi også vil bli såret, kjent med sorg, undertrykt og plaget siden verdens natur og oppdragets natur ikke har endret seg. "Tjeneren er ikke større enn mesteren."[4] Bibelsk talt er Israels spørsmål det viktigste åndelige spørsmålet ved tidens ende. Og mens ja, vi fokuserer på den store misjonsbefalingen, Guds invitasjon til hele menneskeheten, må vi også fokusere på Guds hjerte for å forløse Israel. Apostelen Paulus sier at Israel har blitt midlertidig blindet for at hedningenes fylde kan komme inn, og han sier også at deres endelige frelse vil være liv fra de døde.[5]

Paulus sier så at det er hedningenes sted å provosere Israel til sjalusi ved å modellere nådens evangelium foran deres øyne.[6] Til oss er det gitt å forstå Guds store nåde og plan og å stå sammen med Gud, og være hans hånd til å samle hele sin arv i. Hvor han har lengtet etter å samle Jerusalem, og de ville ikke!

Når du bryr deg djupt om noen, blir deres lidelse din lidelse. Lider Gud? Forsoningsdelen av Jesu lidelse er takknemlig forbi, men inngåelsen, innsamlingen inn i seg selv av fylden av hans arv er ennå ikke kommet i menneskets historie. Å vente med så stor kjærlighet og lengsel har med seg et aspekt av lidelse. I filmen Last of the Mohicans er karakteren Hawkeye skilt fra kjærligheten sin, og sangen «No Matter Where You Go I Will Find You» fanger lidenskapen hans for henne. Gud ønsker å redde alle folkeslag, men Han har ikke glemt Israel og vender tilbake for å finne henne og samle henne villig som sin egen. Så uansett hva vi ender opp med å lide for hans navn og hans hensikter vil være lite i kjølvannet av hva han arver og hva vi arver! For vi har også en arv, og det er en evig brudepakt med vår Skaper og Herre. Han arver oss, og vi arver Ham!

Jesus tar på seg all sin lidelse i menneskets historie, slik at han kan høste all herligheten av sine seire. Gud sier: "Jeg vil dele ham en del med de store, og han skal dele byttet med de sterke, fordi han HELTE UT SIN SJEL TIL DØDEN, og han ble regnet sammen med OVERBRYTERNE, og HAN BAR MANGES SYND, og BA for overtredere.» Legg merke til disse aspektene: utøselsen av sjelen, identifikasjon med syndere, bæreren av det som hadde skilt dem fra Gud, og forbønn for dem i deres falne tilstand.

Dette er de tingene Kirken ved tidens ende vil bli bedt om å gjøre for Israel. Vi vil utøse våre sjeler, vi vil stå sammen med dem som er fremmedgjort fra Gud, slik at de kan høre og bli ført til deres Messias, og vi vil tåle ikke bare deres avvisning av Messias, men deres vanære mot oss som hans forkynnere. Vi kan ikke sone for deres synder ettersom det allerede er sonet for, men vi må stå og kalle dem tilbake til Gud. Vi må gå i forbønn for dem når Gud gjør seg klar til å samle dem i sin barm. Dette er en herlig lidelse så nær målstreken av denne tidsalderen at alt blekner i sammenligning. Vår Herre er så nær sin seier, så nær ved å arve det som tilfredsstiller Hans sjel. Hvordan kan vi ikke gi oss til en så verdig sak og en uvurderlig seier? Kirke, vi må reise oss. Seieren venter. En kort bit av lidelse virker så liten ting å tilby Ham.

Rose-Marie Slosek/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

[1] Jes 52:13-15
[2] Jes 53:2-3, 7, 10-13
[3] Åp 21:4
[4] Joh 13:16
[5] Rom 11: 8-15
[6] Rom 11:14

mandag, november 01, 2021

Å gå dobbelt så langt - det er langt det


Dobbelt så langt. Det er langt det, særlig for en som er syk. I dag var jeg til et rutinemessig besøk på sykehuset her hvor jeg bor. Ved hovedinngangen har det vært tre parkeringsplasser for bevegelseshemmede. De plassene er nå blitt borte. Årsaken er at den kommunale legevakten har fått nytt inngangsparti, og dermed forsvant disse tre parkeringsplassene. De er ikke blitt erstattet med noen i umiddelbar nærhet. Det betyr at man må lete etter ledig plass på ordinære plasser, hvilket sjeldent finnes, eller benytte en plass som er dobbelt så langt unna. I går måtte jeg bruke en slik plass. I tillegg til at det var dobbelt så langt å gå, skal jeg også gjennom noen lange korridorer før jeg endelig er fremme til legen. Så må jeg også tilbake samme vei, og da er det ikke lenger nedoverbakke, men oppoverbakke - selvsagt. Den lille turen tok fra meg de få kreftene jeg har denne dagen.

For rullestolen jeg fikk lovnader om fra NAV Hjelpemiddelsentral for flere uker siden, lar vente på seg. En saksbehandler har altså godkjent søknaden, men så skal det til minst en saksbehandler til som skal bestille den, og slik går nå dagene. Kommer snøen snart kan de likesågodt vente til våren. Da får jeg ikke brukt den likevel.

Men jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå med hjelp av en støttende arm. Det er ikke lite bare det.

Appropo parkering: ikke så rent sjeldent møter jeg på billister som har parkert på plassen til bevegelseshemmede. De har ingen rett til å stå der. Men de skal jo bare innom butikken fordi de har det travelt, og kommer snart tilbake. 

Så får vi som trengte plassen heller gå dobbelt så langt.

Den lidende tjener og våre lidelser - serien: Den lidende tjener, del 3


 "Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen (se bildet), han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. Min rygg bød jeg fram til den som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt. Men Herren Herren vil hjelpe meg. Derfor blir jeg ikke til skamme. Derfor har jeg gjort mitt ansikt hardt, som stein. Jeg vet at jeg ikke skal bli skuffet." (1)

Her, i denne tredje tjenersangen, har vi den lidende tjener som ved hjelp av sin lidelse og lydighet tilegner seg visdommen og autoriteten han vil bruke for å hjelpe andre. Er dette bare en erstatningstransaksjon, kun ment for at Messias skal lide? Mange hevder at Jesus lider slik at vi ikke trenger det, og forløsende, så langt som hans soning for våre synder, er dette sant. Men visdom og kontekst tilsier at vi tolker dette djupe kallet til en lydighetslidelse riktig for dens anvendelse i våre egne liv. Er vi bare frelst av Messias, eller er vi kalt til å bli forvandlet til hans bilde og til å vise og utvide hans karakter? Jesus "lærte lydighet gjennom det han led."[2] Han bringer mange sønner og døtre til ære ved hjelp av sin lydige lidelse. Kan vi bringe andre til et sted for helbredelse ved å følge i hans fotspor?

Kunne han ikke bare lide noen timer på slutten av sin reise og være ferdig med det? Forvandlingsmessig er denne ideen like pen som en nål, men kommer definitivt til kort for forbønnsdybdene som virkelig forvandler. Hvordan vil vi gå inn i vår rolle som prester og forbedere med mindre vi vet hvordan det er å oppleve alt som trengs for å bringe frem et visdomsord og Guds trøst og frelse i rett tid? Hvordan kan forløsende visdom komme frem med mindre den er nedfelt i et ekte hjerte som fritt har valgt å adlyde Gud uansett hva? Hvordan kan jeg tale for Gud med mindre jeg kjenner og føler Guds hjerte?

Visdom kommer fra å kjenne Guds hjerte, ikke fra et skarpt intellekt eller en lærd filosofi. Visdom vokser ut av lydighet, og her, i denne passasjen, kommer den gjennom lydigheten til den lidende tjener: lydighet som virkelig kostet ham alt. Således læres gudfryktig visdom ofte, eller kanskje bare, inkarnasjonelt gjennom djup lidelse. Denne djupe streven danner, i Guds folk, et himmelsk perspektiv.

Jesus måtte sette sitt ansikt som flint for å fullføre den skjebnen Gud hadde for ham. Å nekte å lide ville ha kostet ham seier for hans jordiske rase og hans evne til å arve sitt folk – ikke bare for å kjøpe vår frelse, men retten til å lede oss som den rettferdig lidende tjener. Hvis Jesus måtte være bestemt all-in, burde jeg da forvente en lettere vei?

En av hensiktene med visdom er å hjelpe mennesker som er slitne og ikke vet hva de skal gjøre. Min lidelse kan og bør tjene en forløsende hensikt når jeg lærer å manøvrere gjennom en ødelagt verden, betjene en forvirret og tydelig uklok verden.

I endetiden tjener Maskilim (de som er kloke)[3] et viktig formål: de har studert og forberedt seg på forhånd slik at de kan tolke og forklare hva som utspiller seg på slutten av historien. Det som er interessant med dem er at selv om de er kloke, har de fortsatt behov for ytterligere karakterrensing og foredling.[4] Ved deres interaksjon med dobbelte karakterer kommer deres ufullkommenhet til overflaten for å bli perfeksjonert.

Denne «vinne visdom» er ikke for sarte sjeler. Se for deg Jesu liv, hans visdomsreise som starter med at Herren hvisker til ham morgen etter morgen, men etter hvert som han går lenger på sin reise, hører han vanskeligere ting og fortsetter lydig å følge Gud ned i djupet. Tenk på dette: Han viste ryggen til dem som slo ham, og han viste kinnene sine til dem som plukket ut skjegget hans. Han skjulte ikke ansiktet for skam og spytt. Han hadde gått med på å gå hele reisen i lydighet, og det var i sannhet gjennom en «plagens ovn».

Når jeg først har forpliktet meg til veien som Herren kaller meg til, er jeg, som den lidende tjeneren, ikke i stand til å vende tilbake. Det er her jeg lærer hva det vil si å holde ut i lydighet til punktet, muligens, døden. Peter sier på slutten av sitt liv: "Bli ikke overrasket over de brennende prøvelsene, men gled deg over at du deltar i Kristi lidelser."[5]

Det er ingen annen pålitelig måte å virkelig kjenne Gud på, ingen annen måte å få visdom på enn gjennom en lang, ubrutt lydighet over ulendt terreng. Verden er slik at mørke krefter og menneskelig motstand vil forsøke å ødelegge meg hvis jeg går på lydighetens hellige motorvei. Jeg må til tider sette ansiktet mitt som flint for å holde på min pålagte oppgave. Gud er den som leder meg, og han leder meg inn i krigene som er bestemt for meg å delta i. Jeg får visdom til å vinne kampen og tjene de sårede, ikke for å unngå vanskeligheter.

Lidelse tror jeg demper mitt ønske om å bevare meg selv. Jeg innser at jeg ikke kan bevare meg selv. "Ikke ved makt eller kraft, men ved Min Ånd, sier Herren."[6] De klassiske andaktsforfatterne fra forrige århundre oppfordret Guds folk til "absolutt overgivelse." I dag får vi beskjeden om at absolutt overgivelse på en eller annen måte vil hindre oss i å leve vårt "beste" liv. Jeg er fristet til å forfølge bare ekstatiske følelser bortsett fra å betale prisen for å følge Lammet hvor enn Han går. Å gjøre ansiktet mitt som flint for å følge ham overtrumfer enhver euforisk følelse som kan lokke meg. Når han fører meg ut i havet for å redde meg, burde jeg ikke bli overrasket over at alt som ikke er fra ham vil drukne. Dåpen min forteller meg det.

Vårt kollektive kall er å være salt og lys for en døende verden. Verdslig visdom vil på ingen måte være tilstrekkelig for at vi skal vite hvordan vi skal si et ord i rett tid til den som er trett. Vi må ha Guds visdom – og den visdommen kommer ikke billig.

Lidelsen født av absolutt lydighet fratar meg min egen måte å tenke på og min tillit til min tenkning. Ved å gjøre det gir det plass for visdommen født av himmelen å komme til meg. Ingen får et vitnesbyrd verdt å ha ved å sitte i bakgården og spise bonbons og se på repriser. Ekte disippelskap koster meg alt. Det Gud er ute etter er menn og kvinner som forstår ham, adlyder ham og elsker ham over alle ting.[7] Lidelse demper sjelens frekkhet og erstatter den paradoksalt nok med de saktmodige, men løvelignende egenskapene til Guds Lam. De som ennå ikke er sikre på hva den siste linjen betyr, vil forstå veldig snart. Alle hans hengivne tilhengere skal. Maranatha.

Rose-Marie Slosek/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

[1] Jes 50:4-7
[2] Hebr 5:8
[3] Daniel 11:33
[4] Daniel 11:35
[5] 1 Peter 4:12
[6] Sakarja 4:6
[7] 5.Mos 6:5

fortsettes