Menoraen - Guds syvarmede lysestake, del 1

Det er ingen tilfeldigheter i det Gud gjør! Når alt skal lages til som skal brukes i Tabernaklet, kaller Gud ved navn de som skal utføre arbeidet:

'Og Moses sa til Israels barn: Se, Herren har kalt ...' (2.Mos 36,30)

Så nevnes Besalel (v.30) og deretter Oholiab (v.34). Jeg har sett litt nærmere på disse to. Som dere sikkert vet har alle hebraiske navn sin spesielle betydning. Det er heller ikke tilfeldig hva jødene kaller sine barn. Navnet Besalel betyr 'I Guds skygge' sønn av 'mitt lys'. Navnet til hans assisent, Oholiab, betyr: Min Far er mitt telt', sønn av 'min bror som fryder seg'. Når Tabernaklet reises, så er det et helt spesielt øyeblikk i menneskeslektens historie: Himmelens Gud etablerer dermed et fysisk hvilested for Seg Selv midt blant Sitt folk. Selve navnene på de Han velger ut til arbeidet med å gjøre Tabernaklet ferdig, kaster lys over det faktum at Tabernaklet huset Hans hellige nærvær - for Han, Den Allmektige, er vårt telt.

Vi finner et trygt hvilested i Ham, i Hans skygge finner vi beskyttelse og hvile. Det er også bare i Hans skygge at vi finner Hans lys.

'Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg skal si om Herren: Han er min tilflukt og min festning ...' (Salme 91,1-2)

Og der hvor Gud har sitt hvilested, der finnes også Hans ord, Hans åpenbaring. Det er derfra lyset kommer. For å symbolisere dette, sørget Gud for at Menoraen ble laget - den syvarmede lysestaken. Den handler om Guds årvåkenhet.

(fortsettes)

Av Isais rot - vår tros jødiske røtter

I en av de vakreste julesalmene jeg kjenner, en gammel tysk salme fra 1587, heter det i norsk oversettelse:

'Det hev ei rose sprunge ut av ei rot så grann. Som fedrane hev sunge: Av Isais rot ho rann ...' (Nr 38 i Norsk Salmebok)

Motivet er hentet fra den messianske profetien i Jes 11,1:

"Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt".

Bakgrunnen for denne profetien er 1.Sam 16,10-13, hvor profeten Samuel velger ut Israels nye konge blant sønnene til Isai. 'En kvist ... av Isais stubb...' representerer den nye og større David, arvingen til Davids evige rike. Hos evangelisten Matteus heter det:

'Slik er det i alt fjorten ledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortførelsen til Babylon. og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon inntil Messias'. (Matt 1,17)

Det er viktig at man husker at våre trosrøtter er jødiske! Det fremgår jo av hele Bibelen, men noe av det siste som sies om Jesus i Den hellige Skrift, er dette:

'Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne...' (Åp 22,16b)

I dag er ikke dette like selvklart lenger. Mange kristne distanserer seg fra rotsystemet hele vår tros fundament er bygget på. Som bibeltroende kan vi ikke gjøre det. 'Frelsen kommer fra jødene,' sa Jesus.

Mange buddhister kom til tro i møtekampanje i Burma

En stor gruppe med buddhister kom til tro på Jesus, under den første store vekkelseskampanjen i baptistkirken i Yangon i Burma. Bildet viser bare høyre side av møtehallen. Venstre side var like full. På bildet ser du mange av de nye kristne har fått sin egen Bibel.

Pastor Thaung Ngaih Lian, som jeg har holdt kontakt med i flere år nå, er svært opprømt og takknemlig til Gud for det som har skjedd. Kampanjen, 9.-10. desember, var spesielt rettet mot ungdom. Forut for møtene var det mye bønn, og baptistvenner fra USA hadde sørget for å skaffe til veie Bibler.

'Mine øyne er blitt åpnet, og en ild er blitt tent i hver eneste en av oss. Jeg er stolt av hver eneste en av våre ungdommer i menigheten, som var med på å gjøre dette mulig,' sier pastor Lian.

Ungdommene i baptistmenigheten i Yangon hadde gjort en formiddabel innsats for å nå ut til andre ungdommer i byen, for å invitere dem til møtene. De utadrettede møtene var så vellykket, at pastor Lian sier at 'jeg definitivt vil gjøre dette igjen'!

Pastor Lian er også begeistret over hvordan de nye kristne har tatt imot menighetens utsendinger, som har kommet hjem til dem for å fortelle dem mer om Jesus, og følge opp den beslutningen de tok på møtene. Alle steder er menighetens utsendinger blitt tatt imot som en eneste stor familie. Jeg regner med at det ikke er lenge før vi får rapporter om dåp.

La oss huske på å be for våre venner i menigheten i Yangon.

Du skal hedre din far og din mor

En artikkel i siste nr av Karmel/Israel-Nytt, grep meg. Jeg vil tro mange kjenner seg igjen:

En leser av den jødiske avisen Hamodia spør om råd i spørrespalten til den internasjonalt anerkjente Torahlæreren, forfatteren og psykiateren, rabbiner Abraham J. Twerski:

Jeg går flere ganger i uken til min eldre far som lever alene. Der lager jeg mat og prøver å holde husholdningen i orden. Jeg har selv familie og arbeid. Jeg har også søsken, men selv om jeg har spurt dem om å hjelpe, bryr de seg ikke, og hele byrden ligger på meg. Nå er jeg blitt sint på mine søsken. Det har ført til at jeg tar avstand fra dem. Jeg vet ikke om det er noen måte å få de andre til å delta i min fars omsorg. Hva skal jeg gjøre med mitt sinne, som tærer meg opp?

Rabbineren svarer:

- Når det gjelder din holdning mot dine søsken, kan du tenke på denne måten. Sett at noen fortalte deg om en sikker investering som ville øke sterkt i verdi. Du delte denne informasjonen med dine søsken, men de hadde ingen interesse i investeringen. Du investerte, og verdien av din investering ble mer enn firedoblet. Hvordan skulle du føle det overfor dine søsken? Sint? Sannsynligvis ikke. Du ville synes synd på dem som mistet denne muligheten. Du har dette dyrebare 'mitzvah kibud' (bud om å hedre din far), som Torahen (Mosebøkene) lover stor belønning. Dine søsken benytter ikke seg av det. Du burde føle synd på dem, og når du føler synd på noen, an du ikke være sint på dem.

I Guds ord heter det:

"Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg." (2.Mos 20,12)

Maria og Elisabet danset med Ordet mellom seg

I dag hadde jeg en underlig opplevelse. La meg fortelle om den:

En av antifonene under morgenbønnen denne 4. søndag i advent lyder: 'Se, Gud Herren kommer, og med ham alle hellige, og på den dag skal det skinne et stort lys, Halleluja!' Den som leder bønnen sier: 'En kvist skyter opp av Israels rotstubb', og de som deltar i morgenbønnen, svarer: 'En renning fra hans røtter bærer frukt'.

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

30.000 ungdommer samles i Berlin i nyttårshelgen

Det er ventet 30.000 ungdommer til Berlin i tiden 28. desember til 1. januar, til den 34 'Pilgrimage of Trust' samlingen i historien. En rekke kirker i Berlin står som arrangør, sammen med den økumeniske kommuniteten i Taize.

Forberedelsene til storsamlingen har vært igang lenge. Ungdommene kommer sammen til bibelstudier, seminarer og nattverdgudstjenester med lovsang, slik vi kjenner den fra Taize. Prioren for den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Alois, skal delta. Hver morgen vil ungdommene delta på gudstjenester i 160 kirker. Tema for disse samlingene er et brev som bror Alois har skrevet. Årets tema er "Fellesskapets Kristus - hvordan være jordens salt".

Spesiell bønneaksjon for Laos frem til julaften

18.-24. desember er dager avsatt til bønn for Laos. Landet, som har 6,5 millioner innbyggere, består av 143 forskjellige folkegrupper. 38 prosent av befolkningen er under 15 år.Det tales 89 forskjellige språk, selv om Lao er det offisielle språket. Kun fem av disse gruppene har hele Bibelen oversatt til sitt språk, fem har Det nye testamente og 13 har en skriftdel.

Blant flere av folkegruppene pågår det vekkelser, og menighetene vokser. Dette skjer både i de urbane strøkene av landet, og ute på landsbygda. En av vekstfaktorene er forfølgelse! Mange menighetsledere sier selv at dette er den viktigste årsaken til at de opplever menighetsvekst: 'Forfølgelse holder oss bedende og får oss til å stole på Gud'. Men store folkegrupper er uberørt av evangeliet. Den største hindringen er etnisk forskjellighet.

Ledermangelen er stor. 90 prosent av alle ledere som har hatt opplæring forlot Laos i 1975, så de færreste kristne forsamlingene har pastor med teologisk utdannelse.

71 timer med kristen radio sendes hver uke til mange av de ulike folkegruppene. Jesusfilmen finnes også tilgjengelig på flere av språkene.

Kommunistpartiet har full kontroll. Forfølgelsen av kristne har spesielt hard i årene i 1975 og 1978. Forfølgelse pågår fremdeles.

Bønneaksjonen for Laos denne gangen er spesielt rettet mot følgende folkegrupper: Akha, Hmong, Khmu, Kui, Laven, Nguan, Phunoi, Saek, So og Trieng.

På bildet ser du barn i Laos som ber.

Min tro, del 8

I det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

"Jeg tror på Jesus Kristus ... født av jomfru Maria..."

Siden tidlig kristen tid har de siste syv dagene før jul vært preget av Den gamle pakts venting på Messias. Man har gjerne lest to av gamle pakts profetskikkelser: Jesaja og døperen Johannes. I Den nye pakt får denne venting sin fullendelse med Ordet som blir menneske. I Maria opphører vår venting, gjennom henne kommer Gud til oss.

Akkurat dèt er blitt så stort for meg denne adventstiden: gjennom Maria kommer Gud til oss.

Hun er Guds mor.

Jomfruen som ble med barn, fødte ikke bare et menneskebarn, men Gud-mennesket Jesus Kristus. Ifølge Hl.Johannes av Damaskus er det slik at navnet 'theotokos' - Guds mor - 'omslutter hele mysteriet i den guddommelige frelsesplanen'. Biskop Ignatios av Antiokia kalte Marias barnefødsel 'et mysterium som skal ropes ut høyt'. Det er jo dette som er det veldige med inkarnasjonen: Gud ble menneske! Derfor kan ikke Maria bli noe annet enn Guds mor. Jeg vet at dette vekker sterke reaksjoner hos enkelte, men vi kan likevel ikke fornekte det som faktisk skjer i og med Jesu fødsel, selv om noen mener seg å vite at dette kun er et romersk-katolsk dogme. Det er det, men det er eldre enn Den romersk-katolske kirke! Det er en historisk hendelse som skjer i overgangen mellom Den gamle- og Den nye pakt, og innevarsler Guds nye tid for hele menneskeslekten.

I jomfru Maria tok Guds Sønn opp hele menneskenaturen, kropp og sjel, i kraft av guddommelig allmakt, for kraften til Den Høyeste overskygget Maria og Helligånden kom over henne. På denne måten ble Ordet kjød. Og ved det sanne og ekte morskap som jomfru Maria utøvde, ble Frelseren forenet med menneskeslekten.

Alt står og faller med jomfrufødselen! Om Jesus ikke ble født av en jomfru, er Han heller ikke vår Frelser! Da hadde Han bare vært et menneske, og et menneske kan aldri frelse oss. Det kan kun Gud-Ordet, som ble kjød, som ble menneske. Så viktig - ja så avgjørende - er troen på at Jesus er 'født av jomfru Maria ...'

Likevel ærer vi ikke Maria som 'guddommelig, men som Guds mor etter kjødet,' sier Johannes av Damaskus. Hun er Herrens tjenerinne, hun sa ja til dette veldige: å bli mor til Gud Ordet.

John Bell, fra Iona, har skrevet en salme jeg er blitt glad i. Den er oversatt av Sven Aasmundtveit i år 2000:

Det lød ingen susing av vind noe sted.
På tunet, ved døren, var ingen å se.
Det var ingen føtter som listet se stilt,
men en engel og en kvinne og et ord hvisket mildt.

Maria, Maria,
se hit, ikke flykt,
Guds nåde er med deg,
vær trygg, ikke flykt.
For tiden er kommet,
Guds svar på all bønn.
Du er hun som er blitt utvalgt
til å føde Guds Sønn.

Det barn som skal komme,
har Guds rike med,
til dom over noen,
for mange til fred.
Den siste, den første,
et tegn og Guds ord,
blir beseiret og skal seire,
er av himmel og jord.

Et løfte om rikdom,
om ære og lønn,
ble aldri gitt henne
som fødte Guds Sønn.
Maria var villig,
hør svaret hun ga:
Jeg er Herrens tjenerinne,
bær tilbake mitt ja.

Betlehemslyset fremme i Forsoningens kirke i Taize

Julekrybben utenfor Forsoningens kirke i Taize tiltrekker seg mange mennesker nå før jul. Mange av landsbyens beboere kommer dit, og andre som er på gjennomreise. Ved morgenbønnen i kirken blir det nå i adventstiden sunget julehymner, og det leses fra profeten Jesaja. Her søndag er det levende lys i stallen.

En gruppe studenter fra Det økumeniske instituttet i Bossey har også nylig vært på besøk, ledet av den rumenske presten, Ion Sauca. Sist søndag kom også Betlehemlyset frem til Taize. Det skal bæres rundt i hele regionen av speidere. Samme dag som Betlehemlyset ankom ble det feiret nattverdgudstjeneste i kirken, ledet av den libanesiske presten, fader Maroun. En diakon sang og bar frem bønner på arameisk, det språket som Jesus talte.

Betlehemslyset har sin egen spesielle historie. Det hele begynte i 1986 i Wien, og har blitt gjentatt hver eneste advent siden den gangen. Få dager før jul tenner et barn et lys inne i grotten i Fødselskirken i Betlehem. Dette bringes så til Wien. Der holdes en økumenisk gudstjeneste med speidere fra hele Europa. Disse speiderne reiser så tilbake til hvert sitt land med hvert sitt lys.

Bunnløs nåde for den største synder, del 2

Her er andre del av forordet til John Bunyan's selvbiografi:

Moses skrev ned fortellingen om Israels barns vandring fra Egypten til Kanaans land (4.Mos 33,1-2). Han befalte dem også at de skulle minnes sine førti vandringsår i ørkenen. 'Og du skal komme ihu hele den vei Herren din Gud hat ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ha vare på hans bud eller ikke'. (5.Mos 8,2) Derfor har jeg også gjort meg umak med å tegne ned og offentliggjøre mine erfaringer, for at andre, om Gud vil, skal bli påminnet om hva Gud har gjort for dem, når de leser om Hans verk i meg.

En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv. 'Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt etter slekt'. (2.Mos 12,42) 'Min Gud,' David, 'min sjel er nedbøyet i meg, derfor kommer jeg deg ihu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell'. (Salme 42,7) Han husket også løven og bjørnen, da han gikk avsted for å stride mot kjempen fra Gat. (1.Sam 17,36-37)

Paulus pleide også å handle på samme måtem selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, om han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådens verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket (Apg 22,24) Da Gud hadde ført Israels barn gjennom Det røde hav og langt inn i ørkenen, måtte de likevel vende tilbake dit for å bli minnet om hvordan deres fiender omkom der (4.Mos 14,25) Til tross for at de tidligere hadde sunget Guds pris, hadde de snart glemt Hans velgjerninger. (Salme 106,11-13)

(fortsettes)

Min tro, del 7

I det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre ...'

Dette er et særdeles viktig punkt i den kristne tro. Vi bekjenner ikke bare at Jesus er Frelser, men også Herre. I dagens forkynnelse understrekes dessverre ikke like ofte og tydelig det siste, som det første. Men som en naturlig konsekvens av at Jesus er Frelseren, er Han også Herren, og det får praktiske konsekvenser for hvordan man lever sitt liv som en kristen. I Romerbrevet gir apostelen Paulus oss et godt eksempel på dette:

'Den ene setter èn dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren - han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde'. (Rom 14,5-9)

En kristen lever altså et liv preget av dette: Han eller hun har Jesus som HERRE.

Derfor er det mest naturlige av alt å leve etter ordene fra Ef 5,10:

'Prøv da hva som er til behag for Herren'.

Det er interessant å merke seg at denne gode leveregelen for en kristen står i en sammenheng hvor apostelen skriver om lys og mørke. Han beskriver den tilstanden man var i før man ble en kristen, og hva som nå gjelder for den som er blitt det:

'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike. La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. Gjør derfor ikke felles sak med dem! Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn. For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Prøv da hva som er til behag for Herren! Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller'. (Ef 5,5-11)

Et liv med Jesus får altså praktiske følger. Man må velge mellom lyset eller mørkets gjerninger, man kan ikke drive med begge deler.

Døperens budskap er også dette: 'Bær da frukt som er omvendelsen verdig'. (Matt 3,8)

I Kristus-hymnen bekjenner vi med hele den kristne kirke:

"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,9-11)

(fortsettes)

Mannen som ville bli lik Jesus, del 5

'Den nederste plassen', ble et begrep i Charles de Foucauld's liv. Det er der Gud er å finne. Hva denne 'nederste plassen' konkret innebar, visste han dog ikke fra begynnelsen av. Han fikk prøve seg fram gjennom mange år. Svaret ble modnet fram gjennom bønn og stillhet.

De første erfaringene han gjorde skjedde en kort tid etter hans omvendelse, i forbindelse med en pilegrimsferd til Det lovede land. Betlehem, med fødselsgrotten, Jerusalem og Golgata samt den grå hverdagen i Nasaret ble viktige stasjoner på veien mot det han søkte. I Nasaret gjorde han en oppdagelse, som skulle veilede ham under hele hans liv.

'Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige, skjulte liv som enkel arbeider i Nasaret'.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk, kristent liv. Det var ikke nok for ham på en indre måte å tilhøre Jesus og være forenet med Ham. Jesus var så levende for Ham, at Han også ville leve et liv i ytre likhet, en imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse og helt frem til hans død, uansett hvordan livet gav seg uttrykk, var det denne imitatio som bestemte hvordan han handlet.

Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle. Charles de Foucauld var helt overbevist om at det var fattigdommen som hadde preget Jesu stille år i Nasaret, der Han levde som venn og bror til de fattigste av de fattige. Slik tolket han evangeliet. Som en følge av dette måtte han selv leve på samme måte - av kjærlighet til Jesus.

(fortsettes)

Bunnløs nåde for den største synder, del 1

John Bunyan (bildet), forfatteren av 'En pilegrims vandring', den mest oversatte boken etter Bibelen, skrev også en selvbiografi. På norsk fikk den tittelen: 'Bunnløs nåde for den største synder'. Den ble skrevet mens Bunyan, baptistpastoren, satt fengslet. Jeg leste opp igjen forfatterens forord, og synes det er så bra at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere. Hør bare:

Mine barn. Nåde være med dere. Amen.

Da jeg må er blitt berøvet min frihet og således ikke kan være hos dere og fylle den oppgave som Gud hat lagt på mitt hjerte, nemlig ytterligere å oppbygge dere i tro og hellighet, så vil jeg likevel ennå en gang la dere forstå at min sjel er fylt med faderlig omsorg for deres åndelige og evige vel. Tidligere har jeg våket over dere fra toppen av Senir og Hermon, nå gjør jeg det fra løvenes boliger og fra panterens fjell (Høy 4,8), og jeg lengter inderlig etter å se at dere når frelst frem til himmelens herlige mål.

Jeg takker Gud hver gang jeg tenker på dere, og selv nå da jeg befinner meg meg i løvens gap i ødemarken, gleder jeg meg over den nåde og barmhjertighet og den kunnskap om Jesus vår Frelser, som Gud har utgytt over dere og om viser seg i overflødig tro og kjærlighet. Deres hunger og tørst etter ennå mer å lære å kjenne Faderen i Sønnen, deres hjertegode mildhet, deres frykt for synden, deres sindige og hellige vandel innfor både Gud og mennesker er til stor oppmuntring for meg, for I er vår ære og vår glede (1.Tess 2,20).

Samtidig sender jeg dere en dråpe av den honning om jeg har hentet fra løvens kropp (Dom 14,5-9). Jeg har selv spist av den og er blitt styrket. Første gang vi møter fristelser, er de om den unge løven om brølende kom imot Samson. Men dersom vi overvinner dem, vil vi neste gang finne at det er honning gjemt i dem. Filisterne forstår meg ikke. Det finnes en sammenheng mellom Guds nådevirkninger i min sjel, helt fra første stund og til nå, en sammenheng som en må ta i betraktning når det gjelder såvel mine nederlag som mine oppreisninger. Han sårer, men Han leger også. Det står i Skriften: 'En far lærer sine barn om din trofasthet'. (Jes 38,19) Ja, derfor var det jeg lå så lenge ved Sinai og så ilden og skyen og mørket, for at jeg skulle frykte Herren alle mine livs dager og forkynne Hans herlige gjerninger for kommende slekter (Salme 78,3-5).

(fortsettes)

Dømt til seks års fengsel for å ha latt seg døpe

Alireza Seyedin (bildet), en tidligere muslim som kom til tro på Jesus for fire år siden, er nylig blitt dømt til seks års fengsel i Iran, for å ha latt seg døpe i Tyrkia.

31 åringen, som er leder for en husmenighet i hjemlandet, ble arrestert i 2010, men satt fri mot 300.000 i kausjon. Han ble dømt til seks års fengselsstraff av en irank revolusjonsdomstol 19. november i år.

Det sier det meste om det iranske regimet at de fengsler en person for å ha latt seg døpe, og lar han sitte inne i fengsel i seks år for en slik 'forbrytelse'!

Men det viser igjen at dåp kanskje er den mest radikale handling et menneske kan foreta seg, når man bryter med Islam, og at dette blir sett på som langt mer alvorlig enn at man bekjenner seg til kristen tro. Muslimer har kanskje forstått mer enn mange kristne, at dåpen er et endelig brudd med det gamle livet, og er inngangsdøren til det nye!

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesu, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv". (Rom 6,3-4)

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 2

Her er andre del av historien om Ivan Neprash, ateisten som ble bibellærer og misjonær:

Ivan Neprash hadde aldri lest Bibelen. Den eneste han hadde sett var i en ortodoks kirke. Der ble den kysset av de troende. For Ivan, og for intelligensiaen, ble Bibelen ansett å være en eventyrbok og innført for å støtte opp om tsarens regime. Det tsaren sa ble adlydt av kirken. Stat og kirke var uatskillelige. Prestene handlet ofte som politimenn, og de troende ble ofte brukt av tsarens sikkerhetspoliti som spioner.

Hva så med andre troende? Baptister? Det var noen få av dem. De var enkle mennesker. Ivan Neprash, med sin fine kulturelle bakgrunn, stolte ikke på deres dømmekraft.

Men Gud har sin vei for å nå inn til oss. Ivan Neprash begynte å studere astronomi. Og ble konfrontert med et dilemma. Å tro at dette storslåtte kosmos hadde blitt til helt av seg selv, var galskap. Tankemessig trodde han at det måtte være Noen som hadde skapt alt dette, men utad kunne han ikke bekjenne seg til slike tanker. Så hva skulle han gjøre?

Valget stod for Ivan Neprash mellom hykleri og galskap. Den Hellige Ånd hadde begynt sitt arbeid. En kveld fylte erkjennelsen om at det må finnes en Skaper ham. Spørsmålene stod likevel i kø, og han fant ingen tilfredstillende svar. I dagboken sin skrev han: Hvordan kan jeg finne meningen med mitt liv?

Gjennom Leo Tolstolj's bøker trodde han at han hadde funnet nøkkelen. 'Elsk din neste som deg selv,' var essensen av hans filosofi. Glad og oppmuntret følte han at han endelig hadde funnet svaret. Dette var så vakkert, dette var det optimale med livet. Men når han så skulle sette dette ut i livet, fungerte det likevel ikke.

På bildet sees Ivan Neprash med sin kone og sin sønn.

(fortsettes)

Be om at Gud må bryte sjamanismens mørke over Sibir

Global Prayer Digest setter søkelys på sjamanismen i Sibir, og ber oss om å be målrettet for å bryte mørkets makt over disse veldige landområdene.

Sjamanen er er et okkult fenomen, hvor sjamanen fungerer som prest eller medisinmann, og som man tror er i stand til å helbrede eller forutsi fremtiden via kommunikasjon med gode og onde ånder. I stedet for å tilby den sanne Gud, tilber sjamanister djelvelånder, som er en form for avgudsdyrkelse. Offer kan bli gjort til disse åndemaktene. Det er visse folkeslag som ligger under for disse åndsmaktene i Sibir. I Global Prayer Digest kan vi lese:

'I hundrevis av år har disse sjamanistiske folkegruppene som lever i de østlige republikkene av Russland vært dominert av russerne. Under tsar-regimet, forsøkte russerne å tvinge dem inn i Den russisk-ortodokse kirke. Under kommunist-regimet ble de tvunget til å bli ateister. Nå, tyve år etter Sovjetunionens fall, ser flere av disse folkegruppene bakover i historien for å finne tilbake til sine egne sjamanistiske tradisjoner for å finne sin egen identitet. De tror at sjamaner kan hjelpe dem til å få favør hos åndene som befolker verden. Ritualer og seremonier er viktige for dem, men de må utføres av en sjaman for å være gyldige'.

Bønneemner:

Nå utfordres bønnefolket til å være med på å be om at det store mørket som hviler over Sibir må bli brudt, at det feste som sjamanene har over folket, må brytes og at hjertene til disse folkegruppene må åpnes for å høre evangeliet om Jesus Kristus. Be for de kristne i Sibir, at de må få frimodighet, at de små evangeliske menighetene må få bibelsk kunnskap, vokse og bli vitner for Kristus. Be også for de som driver med bibeloversettelser til disse folkegruppene. Det er 32 språk som tales i Sibir. Takk for de språkene som allerede har Bibelen, eller en bibeldel tilgjengelig, og be om at de må nå ut til de som vil lese dem. Be også om at Gud må kalle og sende ut arbeidere til de store høstmarkene i Sibir.

'En pilegrims vandring' oversatt til maltesisk - be om at mange må finne Jesus

For første gang er John Bunyan's 'En pilegrims vandring', oversatt til maltesisk, 333 år etter at den første gang ble publisert på engelsk. Maltesisk, som er et av de to språkene som blir talt på Malta, er det 214 språket denne evangeliske klassikeren blir oversatt til. Oversetteren, Joseph Farrugia, har brukt syv år på oversettelsen. Malta er et av de mest tradisjonelt katolske landene i Europa. Hver landby har sin skytshelgen.

'En pilegrims vandring' av John Bunyan, som var baptist, regnes av mange som den mest usammenlignbare og fullstendige presentasjon av evangeliet. Charles Haddon Spurgeon, den legendariske baptistpastoren i Metropolitan Tabernacle i London, leste den minst en gang i året.

Kopier av den maltesiske utgaven er blitt donert til ledende politikere på Malta, og det foreligger planer om å donere et eksemplar til alle landets skolebiblioteker og lokale rådhus. Malta består egentlig av seks øyer, hvorav tre er bebodde. Befolkningen teller tilsammen 406.000.

Oversetteen, Joseph Farrugia, ber om forbønn for spedningen av boken. Han ber oss be om at alle som leser den må få sine øyne åpnet, få erfare syndenød, og finne Jesus som sin Frelser. Be om at de som tar denne beslutningen forblir trofast mot Jesus inntil Han kommer igjen.

Ivan Neprash - en ukjent troshelt, del 1

Ivan Neprash (1883-1958), er nok et ukjent navn for de fleste her i Norge. Han var ateisten, som mens han studerte astronomi, begynte å lese Bibelen, og fant Jesus som sin Frelser. Det hele begynte mens han var lærer ved en mennonitisk privatskole. Men nå foregriper jeg historien.

Ivan V. Neprash, som vi ser med sangboken, var født i en gudfryktig familie i Ukraina. Han ble tidlig opplært i den kristne tro i Den ortodokse kirke. 15 år gammel var han fast overbevist om at han ville lykkes i alt han satte seg fore! Men den selvbevisste unggutten møtte likevel problemer som ikke var like lett å håndtere. Ved en spesiell hendelse kom han til å huske på sin mors gode råd: 'Kommer du i vanskeligheter, be!' Han hadde lært seg tre, lange bønner, utenat. En til Jomfru Maria, en til hans skytsengel og Fadervår. I det han husket sin mors råd, bøyde han kne en kveld og fremsa Fadervår 30 ganger. Men dette var til ingen hjelp. Bitterhet fylte hans hjerte. Han tenkte: 'Jeg er en tosk! Jeg har bedt om det daglige brød, og det har jeg nok av. Denne bønnen har ikke utgjort noen forskjell. Gud har ikke hørt min bønn'. Dette var den siste bønn Ivan ba på mange år.

Alle klassekameratene under oppveksten var ateister, og ateistisk litteratur var lett tilgjengelig. Og Ivan leste og leste. Det han leste og enkelte erfaringer han gjorde seg, førte til at han 18 år gammel var en overbevist ateist. 21 år gammel talte han åpenlyst mot Gud. Han trodde ikke det fantes noen Gud, og dermed heller ikke noe liv etter døden.

Tre år gikk. Depressive år, fulle av mørke og meningsløshet. Et lengsel begynte å ta form. Han måtte finne ut det han kalte 'den ukjente sannhet'. Han leste hundrevis av bøker, og prøvde ut ulike tankesystemer. Alle så fine ut på papiret, men når han prøvde dem ut, kollapset dem.

Så hva var sannheten, og hvor kunne han finne den?

Han sa til seg selv: 'Jeg vil reise til Europa. Kanskje jeg finner en stor mann som kjenner sannheten'. Ivan Neprash dro fra sted til sted, uten å finne det han søkte. Skuffet dro han tilbake til Russland, og forbannet Gud. Han fortsatte sin søken. Det han opplevde gikk fra vondt til verre. En dag bestemte han seg for å avslutte livet. Han gjorde revolveren klar. I sin desperasjon kom han til å tenke på sin mor. Hvordan ville hun reagere når hun fikk vite at han hadde tatt sitt liv. Morens kjærlighet reddet ham i siste liten.

(fortsettes)

Min tro, del 6

Inkarnasjonen av Guds evige Ord, gjort ut av kjærlighet til hele menneskeslekten, er og blir et mysterium, som må tas imot i tro. For i inkarnasjonen steg Den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien som menneske. Hvem kan fatte dette?

I Den apostoliske trosbekjennelsen omtales Det evige Guds ord som:

Jesus

"... og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)
I dette Frelsernavnet ser vi Jesus i relasjon til fylden av Hans menneskelighet. Jesus Kristus har to naturer, Han er fullkommen Gud og har alt det Faderen har, og Han er fullkomment menneske. I evangeliene møter vi begge sider. Der leser jeg om Ham som lever under fattige og svært enkle kår i Nasaret og Kapernaum, Han vandrer i veiløst landskap, klatrer i fjell, ferdes på sjøen, feirer bryllup, Han gråter, deler et måltid mat, ber, opplever lidelse, sorg, savn, blir forlatt av sin Far, leter etter bortkomne sauer.

Kristus

Han kalles 'Messias', 'Den salvede'. Dette navnet knytter Ham til sitt folks historie. Han er svaret på profetenes ord, Han er oppfyllelsen av dem. Han er deres konge, Befrieren.

Guds enbårne Sønn

Jesus er ikke skapt, men født. I Kol 1,15 leser vi: 'Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning'. Det er også interessant å merke seg at Den apostoliske trosbekjennelsen sier ikke: Guds eneste Sønn, men enbårne. I Rom 8,29 leser vi: 'For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre'. I benevnelsen 'Guds enbårne Sønn' ser vi forholdet mellom Sønnen og Faderen.

(fortsettes)

Bønnedager for Kasakhstan

Dagene frem til 17. desember er spesielle bønnedager for Kasakhstan. Og dagen før bønneaksjonen avsluttes - den 16. desember - markeres 20 års dagen for landets uavhengighet fra det tidligere Sovjetunionen.

I 1991 fantes det ingen nasjonale kasakhiske menigheter, og landets russiske menigheter - for det meste baptister - ble forfulgt, og overlevde som undergrunnskirker. Når landet ble fritt, gav det også en åpenhet for å forkynne evangeliet, og mange mennesker gav sine liv til Kristus. På 1990-tallet vokste det frem mange kasakhiske menigheter. I dag kjemper disse menighetene for å overleve og evangeliseringsiveren er bare et vagt minne.

Hva har endret seg?

For det første: Landet er blitt grepet av materialismen. Den raskt voksende økonomien, som i hovedsak skyldes oljevirksomheten i Det Kaspiske Hav, har ført til at mennesker ikke lenger søker Den levende Gud, men en annen gud, nemlig Mammon.

For det andre: Den muslimske bevisstheten øker. Det er sagt: 'å være kasakher er å være muslim'. En liten minoritet i landet tar sin muslimske tro på alvor, for mange andre er det blitt trendy å faste under Ramadan.

Fremdeles holder Kong Alkohol et jerngrep rundt folket, og da særlig mennene. Flere av mennene som kom til tro på Jesus, har falt fra, og er tilbake i de gamle miljøene hvor de drikker.

Landet er også preget av frykt og overvåkning. Særlig baptistene i landet blir utsatt for forfølgelse. Martyrkirkens venner - som har egen Facebookside - har dokumentert en rekke eksempler på fengslinger og bøtelegging av baptister. De siste tilfellet skjedde nå i begynnelsen av desember. Det dreier seg om baptistlederen Nikolaij Popov. Han ble fengslet i 48 timer fordi han nektet å betale en bot for å ha ledet en gudstjeneste. To andre baptister ble bøtelagt for å ha deltatt på gudstjenester.

Hvordan kan vi så be?

La oss be Gud om å bryte det grep som alkoholen, frykten og kontrollen har over så mange mennesker og be om at Jesus vil åpenbare seg selv til mange som den eneste det er verd å tilbe.