Kom, la oss falle ned for Herren, vår Gud

I dag har vi kommet halvveis i fastetiden, til fastens 21 dag. Under den tidebønn som kalles vesper bes i dag Efraim Syrerens fastebønn. Du finner den gjengitt nederst i denne artikkelen. Ved hver del av denne bønnen, gjør man såkalte prostrasjoner - det vil si: ved å falle ned med hodet mot marken.

Mange kjenner dette igjen når de ser muslimer be i moskeen, men som med så mye annet, er dette noe muslimene har hentet fra den kristne gudstjenesten. Prostrasjonen er et uttrykk for den ærbødighet og ærefrykt som tilkommer Gud alene. Har man tatt del i en ortodoks gudstjeneste, og særlig i fastetiden, så ser man dette flere ganger i gudstjenesten. For meg personlig har disse kroppslige uttrykkene stor betydning. For vi er jo ikke bare sjel og ånd, men også kropp. Og med kroppen vår tilber vi Gud.

'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud'. (1.Kor 6,19-20)

I vår tid er ikke denne enheten i treenigheten så viktig. Vi skiller ånd, sjel og kropp fra hverandre, og får en åndelighet som ikke tar høyde for at mennesket er et hele som hører sammen. Dette får også praktiske konsekvenser for vårt bønneliv, hvor bønn for det meste blir ord. Men bønnens språk er langt rikere enn ordene våre. Også kroppen kan brukes i bønn: gjennom dans, knefall, prostrasjoner, hender som løftes mot himmelen, eller formes som en skål som Gud kan fylle, gjennom måten vi beveger oss på.

Peter Halldorf skriver om prostrasjonen på følgende måte:

'Ved å anbefale prostrasjonen fremholder kirken at kropp og sjel ikke kan skilles. Hele mennesket har falt, og hele mennesket må gjenopprettes. Gjennom synden har kroppen fått herreveldet over ånden. Kroppen skal ikke foraktes eller beseires. Som en del av Guds avbilde er den hellig. Gud, den Hellige, ble selv kropp. Fastens hensikt er å rense kroppen til det sjelens tempel der Guds Ånd gjerne vil bo. Den kristne askesen er aldri en kamp mot kroppen - den er en kamp i kroppen og for kroppens frelse. Derfor må omvendelsen omfatte hele mennesket. I prostrasjonen deltar kroppen i sjelens bønn, og sjelen ber med hele kroppen'.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegyldighetens,
mismodets, maktlystens eller skravlingens ånd.

(Bøyning til marken)

Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens,
tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

(Bøyning til marken)

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke
dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet. Amen!

(Bøyning til marken)

Kilde: Ortodoks bønnebok, Solum forlag, 2002, side 109