En underlig dåpspraksis

Avisen Dagen hadde et oppslag i går om de synkende dåpstallene i Den norske kirke. Det er ikke så lenge siden 80-90 prosent av alle barn i Norge ble døpt. Tallet er nå nede i 63 prosent.

Nå vil kirken øke dåpsbevisstheten blant sine medlemmer, med ulike tiltak.

Jeg undrer meg veldig over noen uttalelser som kirkevergen i Sandnes, Andreas E. Eidsaa jr. kommer med til Dagen i denne sammenhengen.

Hør bare:

'Noen hevder at det ikke er riktig å døpe barn hvis ikke foreldrene er aktivt troende. Men jeg ser stort på Guds velsignelse som skjer i dåpen også i 2014. Derfor mener jeg at så mange som mulig må få anledning til å bli døpt. Da blir barna også innrullert i trosopplæringen i menigheten ...'

Jeg trodde troen var en forutsetning for dåp også i den lutherske kirken? Når verken foreldre eller faddere bekjenner seg til den kristne tro, skal barna likevel døpes? Hvordan forsvarer Den norske kirke en slik dåpspraksis?

I dåpsritualet for Den norske kirke må man fremsi den apostoliske trosbekjennelsen, og presten spør foreldrene direkte med fadderne som vitner: 'Vil dere at ..... skal døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og oppdras i den kristne forsakelse og tro', hvorpå foreldrene må svare bekreftende.

Skal da foreldrene - som ikke tror - lyve?

Mener også Den norske kirke at foreldre som ikke tror virkelig vil sende barna sine til søndagsskole og andre aktiviteter hvor de undervises om den kristne tro?

Jeg finner ikke noe sted i Det nye testamente hvor ikke tro er en forutsetning for dåp. Mener da kirkevergen i Sandnes at det er noe mirakuløst ved dåpsvannet? Spørsmålet er ikke sarkastisk, men jeg spør fordi jeg ikke finner noe belegg for en slik dåpspraksis i Det nye testamente.