I 1974 - da jeg hadde vært en kristen i to år - leste jeg for første gang boken 'Himmeluret' av Fredrik Franson (bildet). Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.
Den svensk-amerikanske vekkelsesforkynneren, født i 1852 og død i 1908, ble et av Guds store innhøstningsredskaper i Norden. Han var en original forkynner, tent i brann for Jesus, og var kommet til tro under den legendariske vekkelsesevangelisten D.L Moody's tjeneste. Mange er de som ble vunnet for himmelen gjennom Fransons virksomhet i Norge.
Denne særegne vekkelsesforkynneren var sterkt opptatt av Jesu gjenkomst. I sin biografi om Fredrik Franson, skriver Efraim Palmquist: 'Han (altså Franson) levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekket av Guds basun, og stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)
Fra og med i dag kan jeg by bloggens lesere en aldri så liten godbit: utdrag av Himmeluret. Jeg har forsøkt å modernisere språket litt så teksten blir lettere tilgjengelig for dagens lesere. Fredrik Fransons eskatologiske syn er ikke nødvendigvis mitt eget, men jeg synes det han skriver er spennende og innsiktfullt. Følg med fra starten:
Våkn opp! Våkn opp!
Åp kapitel 1-5
Det er Guds bestemte hensikt å underlegge seg jorden. Han vil ikke i lengden tillate ugudeligheten å rase som den vil. Dette kan ikke skje ved nåde og barmhjertighet, og derfor må Herren la det skje ved den ene domshandling etter den andre. Under disse tilbyr likevel Gud menneskene nåde, de som ikke har forherdet seg eller forherder seg. Gud skal gjøre seg kjent som Herren, og menneskene må enten velge å omvende seg eller blir utryddet. Satan har seks dager (6000 år) å være denne verdens fyrste på. Det er da ikke for mye at Herren får en dag (1000 år) som er Hans.
Åpenbaringsboken handler om framtiden. Enhver fortolkning av denne boken som plasserer den eller deler av den til en tid som er gått, regnet fra det tidspunkt hvor den ble skrevet, antagelig år 95 e.Kr, strander allerede på bokens første vers, der det heter at Åpenbaringen som Johannes fikk, var for at denne Herrens tjener skulle få se det som snart skulle skje. Altså ikke det som var skjedd. At denne bok bør leses og forstås like bokstavelig som de andre bøker i Bibelen, framgår blant annet av at Herren selv har gitt forklaringen på de bilder og lignelser Han har brukt.
La oss bare se på kapittel 17, der det ikke er mindre enn fem slike forklaringer:
'De syv hoder' er 'syv fjell' og 'syv konger' (v.9)
'Villdyret' som stiger av avgrunnen, er en konge, 'den åttende' (v.11)
'De ti horn' er 'ti konger' (v.12)
'De vann du så, hvor horen sitter' er 'folk og skarer og ætter og tunger'.
Kvinnen er ikke en virkelig kvinne, men en by, nemlig Babylon (18,2)
I det første kapittel av denne bok er dommerens person beskrevet, i det andre og det tredje kapittel finner vi at Herren er nøye med sitt folk. I kapittel fire møter vi de frelste i himmelen, etter bortrykkelsen betegnet som de 24 eldste og fire dyr, løven, oksen, ørnen og det menneskelignende vesen, alle representanter for majestet, styrke, tankestorhet og klokskap. De første fremstiller de troende som prester, de sistnevnte som konger.
Kongeverdigheten blir herlig for oss i himmelen, men presteverdigheten blir om mulig enda herligere. Alle troende er prester, og en prests tjeneste består i å ofre, be, velsigne folket, samt å tilbe. Akkurat som Jesus ofret seg mens Han var her på jorden og nå ber for oss der oppe, akkurat som Han senere skal velsigne oss med det tusenårige rikets velsignelse, slik ser man også at de 24 eldste ber for denne verden de nylig forlot, idet de frembærer sine egne og Guds menighets bønner (Åp 5,8). De blir altså levende redskaper til velsignelse for jordens folk i tusenårsriket.
Men det beste de vet er å sitte i en ring omkring tronen, der Han satt som var å se til som jaspis og sederstein, nemlig Jesus.
Jaspis er en strålende hvit edelstein, mens sarder eller sardersteinen er blodrød. Å betrakte Ham, å synke hen i beskuelse av Ham, å tilbe Ham, skal være vår kjæreste beskjeftigelse. De 24 eldste faller ned og tilber (Åp 4) så snart de er kommet hjem, idet de legger sine kroner ned for tronen (v.10) De tilber også (se kap 5) med det samme deres brudgom har gitt seg til kjenne at det er Hans hensikt å underlegge seg jorden, idet Han tar bokrullen i sin hånd (v.7,9 og 14). Endelig tilber de når lyden av den syvende basun er dødd hen, og riket er Ham underlagt (11,17). Likeså når dommen faller over dem store horen (19,4)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar