'På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Og den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få'. (Joh 7,37-39a)
Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg søkt Kilden, og lett etter alle de som har funnet den. For det er dette vannet som slukker den tørst, som er skapt av Den Hellige Ånd. Jeg har lett etter kilder med dette levende vannet, og har funnet mennesker med alle slags kristne merkelapper som har vært bærere av dette vannet. De har vært lutheranere, metodister, baptister, pinsevenner, misjonsforbundere, frelsesarmesoldater, anglikanere, koptere, ortodokse og katolikker. Alle har de hatt det til felles at de er syndere, og slett ikke feilfrie eller har forstått alt med hensyn til den kristne læren, men de har alle båret med seg dette vannet og jeg har øst av det vannet de har båret og latt meg få drikke.
Jeg er ikke alene i denne søken etter det levende vannet.
Det finnes en djup, åndelig strøm gjennom hele kirkens historie, fra urkirken og frem til våre dager, av kvinner og menn som har funnet kildevell og som har smakt dette vannet og blitt bærere av det, både i Øst- og Vestkirken, og i frikirkelige sammenhenger. Jeg kan nevne navn som Bernhard av Clairvaux fra 1100 tallet, Johannes Tauler fra 1300-tallet, Teresa av Avila og Johannes av Korset fra 1500-tallet. Jeg kunne også nevne Isak Syreren, Antonios den store, Augustin, Basilos av Cæsarea, Efraim Syreren, Evagrios av Pontos, Ireneus av Lyon, Gregor av Nyssa, Johannes Cassian, Johannes Klimakos, Makarios den eldre av Egypt, Simeon den nye teologen, Serafim av Sarov, Sergeij av Radonesh, Nil av Sora, Madame Guyon, Matta al-Miskin, Emil Gustafson, Flodbergkretsen, Wilfrid Stinissen, Margareth Silf, Jean Vanier, Henri Nouwen, Edin Løvås - listen er lang.
Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for å 'kjenne' disse. De beriker meg. De har gitt meg levende vann å drikke.
For noen er dette uforståelig. En mann skriver stadig til meg for å be meg om å omvende meg, og ta avstand fra de personene som har beriket og velsignet livet mitt. I følge ham er jeg på ville veier. Han har oppkastet seg til en slags lærer for alle, og selv om vi ikke en gang tilhører samme kirkesamfunn, anser han det som sin soleklare rett og plikt til å formane meg og ikke minst refse meg. Det er særlig når jeg omtaler koptere, katolikker og ortodokse at denne mannen begynner å rope. Han anser ingen av dem som kristne. Om vi hadde bodd nærmere hverandre, sier han, ville han til og med ha kalt meg inn på teppet for en samtale!
Underlig at han kjenner alles hjerter. Jeg trodde i min enfoldighet at det bare var Gud som gjorde det. Jeg står fjellstøtt på evangelisk grunn, og har ingen planer om å flytte meg. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for den reformatoriske arven. Men det betyr ikke at jeg ikke har funnet 'venner' i andre sammenhenger enn min egen. Jeg tror da at Gud har mange barn i andre sammenhenger enn min egen!
Og jeg er da slett ikke alene om å øse fra disse kildene! Øser man fra dem så betyr jo ikke det at man går god for alt de har skrevet, eller for deres liv eller lære. Det man søker er 'det levende vannet'. Det de har funnet i nærkontakt med Gud. Gjennom bønnen, bibelstudier og stillheten i Guds nærvær.
Det er interessant at selveste Luther, av alle, selv hadde en teologi og hadde gjort seg erfaringer hentet fra den såkalte 'brudemystikken', ikke bare i begynnelsen av sitt virke, men også mot slutten.
Den konservative og bibeltroende lutherske presten, Stein Solberg, som har gransket dette inngående, skriver om dette i den gode boken 'Forenet med den Elskede', en bok om brudemystikken utgitt av selveste Misjonssambandets forlag, Lunde: 'En så frodig person som Luther (til forskjell fra hans mer nøkterne, tørre og språklærde venn Melanchton) var naturligvis svært fortrolig med brudemystikkens rikdommer. Han kjente seg også hjemme i (deler av) den romanske og særlig den tyske mystikk (Johannes Tauler). Men Luther nypreget mystikken og dermed brudemystikken i lys av sin evangeliske oppdagelse. Vi møter en evangelisk og meget rikholdig brudemystikk i hans Store Galaterbrevskommentar, Et kristenmenneskes frihet, i kommentaren til blant annet Salmene, i postiller, prekener og annet. Ikke som et perifert tema, men som et midtpunkt, der reformatoren forklarer selve rettferdiggjørelsen, friheten fra loven og Kristus i samvittigheten i lys av perspektivet brudgom-brud... Bruderelasjonen til Kristus er for Luther et kjennetegn på den sanne tro, noe den 'historiske' (døde) tro ikke har erfaring med. Den iakttagelsen er fremdeles like aktuell...' (Stein Solberg: Forenet med den Elskede. Lunde forlag 2008, side 19-20.
Og hvor er det Luther henter inspirasjon fra? Bibelen, selvsagt, men også fra de som er blitt omtalt som kirkens 'mystikere'! Og slik dokumenterer Stein Solberg at det er for mange av de andre lutherske oppbyggelsesforfatterne. De søkte også opp det levende vannet. Der hvor det var å finne. Ble de katolikker av den grunn? Nei. Ble de ortodokse? Nei. Blir vi det ved å lese de samme forfatterene? Neppe. Ikke om vi er trygge på vår egen identitet. Men vi erkjenner at de hadde funnet noe som er rent, og som også kan velsigne oss.
En annen som gjorde dette, og som er en av de som har inspirert meg mest, er den evangelikale pastoren, A.W.Tozer. Han hentet mye av det han gav videre fra kirkens mystikere.
Solberg nevner navn som dr.Joachim Lütkemann, dr.Johan Gerhard, biskop Johan Arndt, magister Christian Scriver, dr. Henrich Müller, i denne sammenhengen. Alle på trygg luthersk grunn. Men de har alle det til felles at de har lett etter levende vann blant kirkens mystikere!
Uten å kunne sammenligne meg med noen av disse flotte menn, gjør jeg det samme. Leter etter det levende vannet, Kristus, og blir velsignet av det andre har sett. Så gjør jeg meg - slik de - egne erfaringer på troens vei. Jeg kjenner glede og djup takknemlighet til Gud for å ha slike venner som kirkens mystikere.
Så får jeg heller tåle at denne mannen roper at jeg må omvende meg, ta avstand fra mine venner, og tale ut mot dem. Jeg får sikkert en ny epost etter dette. Og han fortsetter sikkert med å spre sine rykter om at jeg er både det ene og det andre - ikke minst vranglærende. Selv synes jeg det må være slitsomt å leve som trospoliti.
Denne mannen mener altså at jeg i ramme alvor skal ta avstand av biskop Thomas - bare for å nevne et eksempel. Ene og alene for at han er kopter. Vedkommende har selvsagt aldri møtt biskop Thomas, ei heller noen koptere, men i hans øyne er de alle vranglærere. For de av oss som har hatt gleden og det privilegium å få møte denne koptiske biskopen, hørt hans inderlige Kristusforkynnelse, så er det å hevde at biskop Thomas ikke er en kristen, uforståelig, ja, absurd. Men dette vet denne mannen, som reiser rundt som bibellærer her til lands, ja, sågar arrangerer bibelkonferanser.
Eller nå - etter at jeg skrev om Raniero Cantalamessa - krever han at jeg øyeblikkelig må skrive at jeg tar avstand fra ham. Lørdag lyttet jeg til denne munken som så tydelig talte om Jesu soningsdød på korset, at vi blir rettferdiggjort ene og alene gjennom Jesu nåde, om oppstandelsen og om Åndens kjærlighetslue - og så kreves det av meg at jeg tar avstand fra ham fordi han i denne mannens øyne ikke er en kristen. Gjør jeg ikke det fører jeg folk vill.
Er jeg på vei til å bli katolikk? Nei, den tanken har ikke streifet meg. Men jeg nekter å avstand fra mennesker som tydelig har gjort seg en djup erfaring av Den treenige Gud.
Men - det er bare Gud som kjenner hjertet til biskop Thomas, munken Cantalamessa og Bjørn Olav Hansen - og som også kjenner hjertet til mannen som skriver til meg.
Jeg har bare en bønn: Kyrie eleison!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar