I det han hadde sagt dette gav han to biter av et nattverdbrød til Vasilij og sa: 'Gi de sultne mat med disse, for det er Guds vilje å mate dem med Ordet og Brødet'. Å gi folk Ordet betydde at han skulle gi dem Jesus, gi åndelige råd som var prøvd på Guds ord og i levd liv. Å gi folk Brødet handlet også om å gi dem Jesus, i synlig brøds skikkelse, men også hjelpe dem i deres materielle nød.
Vasilij syntes ikke noe særlig om dette. Han ville leve som eneboer, og han visste alt for godt hva det innebar å være en starets. Så han søkte sin åndelige far og ba ham inderlig om ikke å legge denne byrden på ham. Men hans åndelige far kunne ikke nulle ut Guds kall og endre Guds vilje. Det kan intet menneske. Han velsignet derimot Vasilij og gav ham tillatelse til at han kunne vende tilbake til sitt eneboersted for en tid.
Dagen etter fant den unge munken sin åndelig far lammet. Han hadde mistet sin taleevne og to dager deretter sovnet han stille inn.
Vasilij satte nå sitt håp til hans andre åndelige far, broder Daniel, og håpet at denne kunne frita ham fra det kall Gud hadde gitt. Men broder Daniel forsikret ham at hans kall var å ta sitt kors opp og følge Jesus ved å veilede andre mennesker. Han pekte også på dagen da Guds vilje ville bli satt ut i livet, nemlig den dagen da broder Daniel døde.
Og det skjedde nøyaktig slik han hadde forutsagt. I 1885 minnet Daniel igjen Vasilij om den oppgaven som lå foran ham. Når Vasilij igjen med tårer ba broder Daniel om å frita ham fra dette store ansvaret med å være sjelesørger, begynte Daniel plutselig å blø fra munnen. Vasilij tok ham i sine armer, og slik døde broder Daniel, i armene på sin disippel.
Året etter avla Vasilij nok et monastisk løfte, og han tok navnet Varnava. Det er hebraisk og betyr: trøstens sønn. Fra da av trådte han inn i sitt kall som starets. Herren gav han samtidig helbredelsens og klarsynets eller profetiens gave.
Nå begynte de lidende undertrykte å strømme til Varnava fra alle kanter. En av de som besøkte ham var også en professor ved navn Vvedenskij fra det teologiske fakultetet i Moskva. Han beskrev dette møtet slik:
'Det var en munkecelle i bedrøvelig forfatning, og var full av så mange elendige og miserable folk som noe barmhjertighetshus kunne motta. Fra tidlig om morgenen til sene kvelden kom folk hit av alle samfunnslag - øvrighetspersoner, lærde, kontorfolk og ordinære pilegrimer - de flokket seg sammen for å snakke med staretsen. Denne gudfryktige mannen med øyne som så tvers gjennom deg, litt krumbøyd, og kledd i en shabby munkedrakt, tok imot alle med et kjærlig smil. Alle kommer de til staretsen Varnava for å få sjelefred og varme'.
Han kalte sine besøkende 'lille sønner' eller 'lille døtre', uansett hva slags posisjon de enn måtte ha i samfunnet. Blant disse 'lille sønnene' var også Russlands siste tsar, Nikolai II, som kom til staretsen i 1905 for å bekjenne sine synder.
(fortsettes)
Billedtekst: Staretsen Varnava med sitt bønnereip som han brukte når han ba Jesusbønnen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar