En gripende bønn

Kan jeg få dele noe svært personlig med deg, noe jeg har tenkt på i flere uker nå? Jeg var nettopp ferdig med å tale på en gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke da Tom, en venn av meg med Downs syndrom grep ordet og ba høyt:"Gud, jeg er ikke så flink med ord som Bjørn Olav, men jeg takker deg for at du har grepet min hånd!"

Da kjente jeg tårene kom, og de kommer hver gang jeg tenker på Toms inderlige bønn. Tom har forstått noe helt vesentlig. Det er ikke vi som har grepet Guds hånd, men det er Han som har grepet vår hånd, og det er ikke viktig å være flink. Jeg tror egentlig vi er altfor flinke mange ganger, og skal klare det meste selv, og av og til er det også slik at vi tror vi må være kloke og flinke og få til ting for at Gud skal være glad i oss. Men Guds kjærlighet er ubetinget og ubegrenset. Han er like glad i oss alle slags dager. Både de dagene vi synes vi lykkes og de dagene vi mislykkes. Han er ikke mer glad i oss på søndager enn Han er det på mandager. Jakob skriver i sitt brev:"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."(Jak.1,17)

Jeg er glad for at Gud er slik. Med evig kjærlighet har Han elsket oss. Det er godt å vite når dagene er vonde og onde. Stadig ber jeg det som har blitt min bønn:"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."(Salme 31,6)