Du må bli tvilende før du kan bli troende

En utfordrende sykdomsdag førte til at jeg måtte holde meg hjemme fra å gå i kirken i går. Da fikk jeg god tid til å reflektere over prekenteksten for 3. søndag i advent. Den handlet om døperen Johannes som er kastet i fengsel. Nå skal jeg ikke begi meg ut på noen tekstgjennomgåelse, bare bidra med en refleksjon:

Døperen Johannes er jo den som gir oss det trosfriske vitnesbyrdet gitt ham gjennom guddommelig åpenbaring: "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam som bærer bort verdens synder." Joh1,29.  .1,29." Og litt senere, etter at han har sett Guds Ånd komme over Jesus, utbryter han: "Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn," (v.34).

Klarere kan det vel ikke bli.

Likevel - døperen Johannes var kommet i tvil. Fra gårsdagens evangelietekst:

"I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen." (Matt 11,2)

Sterke opplevelser og guddommelige åpenbaringer er ingen garnantist mot tvilen. Tvilen kan ramme den mest trossterke. Prøvelser vi møter, sykdom, plutselig død i nær familie eller vennekrets, forfølgelse, ubesvarte bønner kan være medvirkende årsak til at tvilen banker på døra.

Det forstår jeg veldig godt. Egentlig kan tvil være noe positivt. Å stille spørsmål er sunt. Troen må prøves, sier apostelen Peter. Han visste hva han talte om.

Man må først bli en tvilende før man kan bli en troende.

Akkurat det gir meg håp.  Når døperen Johannes av alle kunne tvile, er det håp for meg også.