Gamle Dimas - i henrykkelse i Guds hellige nævær, del 1

Jeg skulle ha gitt mye for å få oppleve det som den greske munken Porphyrios (1906-1991), som her er avbildet, fikk oppleve på Athos. En dag fikk han møte en gammel russisk munk som ble kalt Gamle Dimas. Tidlig en morgen som Porphyrios, som da var en riktig ung mann, satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Gamle Dimas inn. Gutten fikk da se Gamle Dimas komme i en henrykkelse. Gamle Dimas strålte av lys. Da begynte Porphyrios å gråte. Han ble så beveget av det han så.

Porphyrios har beskrevet dette møtet selv, her i min oversettelse:

"En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så Gamle Dimas foreta kroppbøyninger og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, nær han utførte sine kroppshevninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden allerede, fordi jeg elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet. Nå skal dere få høre, hvordan det gikk til:

En morgen ved halvfire-tiden gikk jeg opp til Katholikon, til Treenighetskirken, for å delta i gudstjenesten. Kallet til bønn - Simantron - hadde ennå ikke lydt, og det var ingen i kirken. Jeg satt i narthex, ved foten av en trapp for å be. Ingen kunne se meg. Plutselig gikk døren opp og inn kom en høy, eldre munk. Det var Gamle Dimas. Han så seg omkring og kunne ikke se noen, så han begynte med sin bønnesnor å utføre mange rytmiske kroppsbøyninger, og svært hurtig og samtidig gjentok han hele tiden: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg...

Etter kort tid kom han i en henrykkelse. Jeg kan simpelthen ikke finne ord for å beskrive hans oppførsel overfor Gud, i bevegelser, som uttrykte, en sterk lengsel etter Gud, guddommelig kjærlighet og hengivelse. Jeg så ham stå oppreist med armene strakt ut som et kors, likesom Moses ved Rødehavet. Hva var det, som skjedde? Han sto badet i nåde. Han strålte i lyset. Slik var det! Øyeblikkelig ble hans bønn kommunisert til meg. I et nu var jeg inne i den atmosfære, som omgav ham. Han hadde ikke sett meg. Hør bare! Jeg var djupt beveget, og jeg begynte å gråte. Guds nåde kom over mitt ynkelige lille selv. Hvordan kan jeg beskrive dette for dere? Han overførte Guds nåde til meg. Den nåde, denne hellige mannen hadde, strålte også inn i min sjel. Han overførte sine åndelige nådegaver til seg.

Slik galt Gamle Dimas i henrykkelse. Det skjedde uten hans vilje. Han kunne ikke kontrollere sin opplevelse. Nei, det passer likevel ikke helt, hva jeg sier. Jeg kan ikke uttrykke det. Han ble grepet av Gud - det var en guddommelig inngripen.

fortsettes.